Oppgavene du skriver på universitetet skal svare på problemstillinger. Derfor er også det å argumentere overbevisende for svaret ditt det viktigste du gjør når du skriver en oppgave. Dette gjelder enten problemstillingen er primært empirisk (for eks. «Tjener menn mer enn kvinner?», «Hvorfor er det vanskelig for tidligere straffedømte å få innpass i arbeidslivet?») eller primært teoretisk (for eks. «Er habitusbegrepet for deterministisk?», «Hva er forskjellene mellom Marx’ og Webers teorier om kapitalismens framvekst?»), enten du har fått utdelt en oppgave eller kan bestemme selv hva du skal skrive om.
Svaret du gir på oppgavens problemstilling kalles oppgavens påstand. Det er viktig å huske på at du skal påstå noe og argumentere for dette i oppgavene du skriver (det gis aldri oppgaver hvor du bare skal skrive noe om et tema). Oppgaven din skal altså kunne leses om et argument for en påstand (for eks. «Menn tjener mer enn kvinner», «Habitusbegrepet er ikke for deterministisk», eller «Fordommer blant arbeidsgivere gjør det vanskelig for tidligere straffedømte å få innpass i arbeidslivet»). For at leseren skal bli overbevist om at påstanden din er riktig, bør den nødvendige informasjonen i argumentet ditt komme i en bestemt rekkefølge, dvs. at du bør disponere oppgaven din på bestemte måter.
1. Innledning
I innledningen presenterer du oppgavens problemstilling og bakgrunnen for problemstillingen, slik at det kommer fram hvorfor det skal være interessant å finne et svar på dette. Er det viktig å finne et svar på problemstillingen fordi dette er mye debattert? Er det viktig fordi det kan frambringe kunnskap som kan forhindre at folk skader seg, eller som kan gjøre det enklere å fordele ressurser mer rettferdig? Er det viktig fordi mange har misforstått dette sosiale fenomenet i tidligere forskning? Det er mange grunner til at noe kan være interessant, det viktige er at du ikke bare forutsetter dette, men viser leseren disse grunnene allerede i begynnelsen av oppgaven.
Du bør også antyde i innledningen hva som vil være hovedpunktene i drøftinga din. Hva disse er kommer selvsagt an på hvordan du vil svare på oppgavens problemstilling – det kan dreie seg om motsetninger mellom ulike «skoler» eller bestemte forskere, om mulige innvendinger mot ulike deler av en teori, om ulike tolkninger av en sentral tekst eller av et sosialt fenomen.
Du bør også antyde i innledningen hva du har kommet fram til, hva som er påstanden du argumenterer for i oppgaven. Det som kan gjøre teksten spennende å lese er om du klarer å argumentere overbevisende for påstanden din. Du bør altså ikke holde påstanden hemmelig i begynnelsen – det er ikke sånn at oppgaven skal stille spørsmålet først og komme med svaret til slutt. Du kan gjøre det tydelig hva som er påstanden din ved å starte setningen med «Jeg vil derfor påstå at …» eller «Jeg vil argumentere for at …». Under skriveprosessen bør du derfor ha klart for deg hva du vil påstå, selv om dette kan endre seg i løpet av arbeidet med teksten.
Følger du denne oppskriften på en innledning – med problemstilling, grunner for hvorfor problemstillingen er viktig, hovedpunkter og påstand/svar på problemstillingen – presenterer du for leseren oppgaven i miniatyr. Hvis du lister opp disse med en setning for hvert punkt blir innledningen din informativ, men veldig skjematisk. Husk at innledningen skal dra leseren inn i teksten, ikke bare informere om hva som kommer. Du kan eksperimentere med å flytte rundt på disse delene, kanskje det passer å åpne hele oppgaven med påstanden («Uansett hvordan vi måler det, så tjener menn mer enn kvinner.») eller problemstillingen formulert som et spørsmål («Tjener virkelig menn mer enn kvinner, eller er det andre forskjeller mellom kjønnene som kan forklare denne velkjente lønnsforskjellen?»).
2. Redegjørelse
Poenget med redegjørelser er å gi leseren premissene for resten av oppgaven – den grunnleggende informasjonen som er nødvendig for å kunne henge med på og vurdere argumentet ditt. Etter innledningen gjør du derfor rede for sentrale problemer, begreper, teorier og empiriske funn. Skal du, for eksempel, sette to alternative teorier om et sosialt fenomen opp mot hverandre, må du si noe om det sosiale fenomenet som disse teoriene skal forklare, og så det grunnleggende og mest relevante om hvordan teoriene forklarer fenomenet. Merker du, når du skriver drøftinga, at du må forklare mye om teorier og tidligere forskning, er dette et tegn på at du har skrevet for lite om dette i redegjørelsen.
Du skal inkludere i redegjørelsen det som er relevant for oppgavens problemstilling og det svaret du skal argumentere for. Gjør derfor rede for den tidligere forskningen slik at det kommer fram hvorfor den er relevant for problemstillingen din. Du kan spørre deg selv «hvorfor har jeg med dette?» for alt i redegjørelsen: er det fordi denne tidligere forskninga danner grunnlaget for problemstillinga? Skal jeg argumentere mot denne tolkninga av data eller denne teorien? Er det hull i tidligere forskning som denne oppgaven skal fylle? Hvis, for eksempel, du skal undersøke hvorfor tidligere straffedømte har vanskelig med å få seg jobb, må du i redegjørelsen vise at tidligere forskning har etablert at tidligere straffedømte faktisk har vanskelig med å få seg jobb – ellers gir det ikke mening å undersøke hvorfor. Redegjørelsen er altså ikke en gjennomgang av alt som er skrevet på oppgavens tema – du bør ikke bare liste opp en rekke tidligere teorier og funn.
I de aller fleste oppgavene er det ikke nødvendig å skrive om biografien til forskerne som står bak studiene du redegjør for (som at han ble utdannet som teolog i Christiania og var deprimert, eller lignende informasjon).
Redegjørelsen vil i mange tilfeller bygge opp om viktigheten av å finne et svar på problemstillingen. Hvis du, for eksempel, skal sammenligne to teorier om et sosialt fenomen, kan redegjørelsen godt understreke mulige spenninger/konflikter mellom teoriene. Er det mangler i tidligere studier som du skal diskutere i drøftingsdelen bør disse i det minste hintes mot her, for å gi redegjørelsen en retning.
3. Drøfting
Etter å ha introdusert leseren for problemstillingen og de grunnleggende premissene for å kunne svare på den, drøfter du deg fram til hva som er det mest rimelige svaret på problemstillingen. Her vurderer du hva som støtter og hva som undergraver svaret ditt – for og mot. Det er altså i drøftingsdelen du argumenterer for det du vil påstå i oppgaven, men at en tydelig påstand skal komme fram i teksten betyr ikke at du må være bastant. Det er en fullt akseptabel påstand at det ikke kan gis entydige svar på problemstillingen, så du kan, for eksempel, argumentere for en påstand om at vi ikke veit helt hvorfor menn tjener mer enn kvinner.
Det er viktig at drøftinga har en klar struktur, slik at argumentet blir oversiktlig for leseren. Hvis du for eksempel skal vurdere to teorier om et sosialt fenomen opp mot hverandre, kan du først drøfte styrker og svakheter ved den ene teorien og deretter styrker og svakheter ved den andre. En alternativ løsning er å ta for seg ulike elementer eller faser i det sosiale fenomenet, og så for hvert element eller fase drøfte de to teorienes styrker og svakheter. Det finnes alltid flere måter å disponere en drøfting på, og ofte kan den ene være vel så god som den andre. Hvordan du deler opp drøftinga avhenger altså til dels hva du skal drøfte, men ofte kan det være mer et spørsmål om stil.
Drøftinga bør domineres av klare poenger som på ulike måter støtter opp om påstanden din. For hvert slikt poeng bør du ha et eget avsnitt/innrykk/paragraf, og motsatt: for hvert avsnitt i teksten bør du kun ha ett poeng. Dette gjelder både for redegjørelser og drøftinger, og gjør teksten ryddig og enkel å lese. Poenget du presenterer i et avsnitt skal da ha en åpenbar relevans for den påstanden du argumenterer for i teksten.
For eksempel: Hvis du drøfter to teorier opp mot hverandre, kan du for eksempel mene at en fordel med den ene teorien er at den forklarer variasjoner over tid bedre enn den andre teorien. Da bør du ha et avsnitt som kun har som formål å underbygge poenget at den ene teorien forklarer variasjon over tid bedre enn den andre. Dette poenget inngår da i den overordnede argumentasjonen for oppgavens påstand (svaret på problemstillingen).
Et annet eksempel: Hvis du i en drøfting skal argumentere for påstanden om at «menn tjener mer enn kvinner» kan du ha med et avsnitt hvor hovedpoenget er at «lønnsforskjellen mellom kjønnene skyldes ikke bare forskjeller i utdannelse» og et annet om at «lønnsforskjellen mellom kjønnene skyldes ikke bare forskjeller i sykefravær». Hvert slikt avsnitt bør kun dreie seg om det poenget du vil ha fram i det avsnittet.
En enkel måte å gjøre teksten lettlest på, er å skrive hovedpoenget for hvert avsnitt i første setning av avsnittet. For eksempel kan et avsnitt som har som poeng å vise at «lønnsforskjellen mellom kjønnene skyldes ikke bare forskjeller i utdannelse» begynne med setningen «Selv når forskere tar høyde for at menn og kvinner velger ulike utdannelsesløp, finner de at lønnsforskjellen mellom kjønnene holder seg». I resten av avsnittet belegger du da denne påstanden ved å vise til konkrete studier, og unngår å blande inn andre poenger.
Om argumentet ditt skal være overbevisende må alle relevante motforestillinger tas alvorlig. Argumentet ditt blir ikke mer overbevisende om du bare overser eller minimerer relevante innvendinger. For å finne fram til mulige innvendinger må du ofte være kreativ og forestille deg hvordan en kritisk leser ville oppfattet argumentet ditt. Om du har klare svar som viser at slike innvendinger ikke er relevante, vil dette styrke påstanden din. Om du ikke har et klart svar kan det være viktig å ta opp slike innvendinger mot slutten av drøftinga, som mulige svakheter ved argumentet ditt. Ofte bør de viktigste innvendingene komme nærmere slutten av drøftinga, slik at denne delen av oppgaven ikke begynner med mange forbehold før du har fått lagt fram gode argumenter for påstanden din.
Hvis du finner mange relevante innvendinger som du ikke kan svare på, er det et klart tegn på at du ikke har en grundig nok drøfting. Det kan hende du må omdisponere drøftinga og/eller finne et annet og mer moderat svar på problemstillingen.
4. Konklusjon
I konklusjonen kan du understreke hva du kom fram til. Her bør det ikke dukke opp noe nytt. Du kan likevel formulere påstanden din med en større sikkerhet, nå som du i drøftinga har vist leseren hvorfor dette er det mest rimelige svaret på problemstillingen. Hvis du vil antyde noe om videre forskning, eller lignende, bør dette være kort.