1. Arbeid med disposisjonen
Så snart du har en idé om hva du vil skrive om, kan du begynne å skissere opp en detaljert disposisjon over hva du har tenkt å skrive. Begynn med hoveddelene og fyll inn hva du må ha med i hver del, og prøv deg fram med ulike rekkefølger. En slik skisse av disposisjonen gir deg muligheten til å sette opp argumentet ditt i kortform først, for å se om det flyter eller har åpenbare hull, for deretter å fylle inn med notater på de passende stedene.
Når du begynner å arbeide med selve teksten, kan en slik disposisjon fungere som overskrifter for hvert avsnitt. Disse overskriftene bør være korte og tydelig si hva poenget i avsnittet er (for eks. «Lønnsforskjellen forsvinner ikke når vi kontrollerer for utdannelse»). Dette gjør det enklere å vite hva som bør stå ett sted og ikke et annet. Da kan du også flytte setninger som ser bra ut, men som bygger opp under ett annet poeng, fra ett sted til et annet. Du kan også begynne å skrive på et avsnitt midt i teksten uten å ha skrevet ferdig de andre, fordi du veit mer eller mindre hva som skal komme fram i de avsnittene du ikke har skrevet ennå. Mange av disse overskriftene kan du fjerne når du sender inn teksten, eller de blir innbakt i teksten som første setning i avsnittene.
2. Arbeidet med teksten
Du bør aldri ha en ambisjon om å begynne å skrive en oppgave fra begynnelsen til slutten uten å skrive om, stryke, legge til og flytte på deler. Teksten er en konstruksjon, og den kommer ikke ut ferdig; Deler må flyttes på, byttes ut eller fjernes, og når det er gjort bør setninger finpusses, både for å gjøre de grammatisk riktige og lettere å lese.
Hvis du merker at drøftinga ikke fungerer uten flere definisjoner eller utlegninger om tidligere studier, må du vurdere om dette bør inn i redegjørelsen. Du kan ikke bare slenge på alt sånt på det stedet du skriver på i det øyeblikket du kommer på det. (Det betyr selvsagt ikke at du skal unngå å referere i drøftinga.)
Du bør derfor alltid sette av mye tid til å skrive, noe som betyr at du må begynne tidlig og strukturere dagene. Bruk heller mesteparten av dagen på å skrive, og gjør andre ting på kvelden, enn omvendt. Husk å ta pauser og slutt å jobbe med teksten om du merker at du er så sliten at du ødelegger den.
Ved hjemmeeksamener betyr dette at om du har oversikt over pensum før du får utdelt oppgaven, så har du mer tid til å skrive fordi du må bruke mindre tid til å lese.
3. Ord og begreper
Med mindre de kan spille en spesiell rolle i oppgaven, lønner det seg å unngå å bruke ord og fraser som typisk brukes i dagligtalen, for eksempel «vondt og vanskelig», «travel hverdag», «han tøffet seg», «hun var pysete», og lignende. Dette gjelder særlig når det er snakk om fenomener som sosiologer har utviklet spesielle begreper for. For eksempel sier man ofte at det «gir status» å ha noe eller gjøre noe, men folk har sjelden noen utviklet teori om status. Det har imidlertid sosiologer, og det er ikke sikkert det gir mening å snakke om at noe «gir status» innenfor disse teoriene. Tilsvarende vil folk ofte begrunne valg om å delta i en aktivitet ved å si at «det er det sosiale» eller «å møte folk» som tiltrekker dem, og dette er ikke forklaringer som sosiologer uten videre finner tilfredsstillende.
En del begreper kan også virke akademiske og saklige, men akademikere har gått bort fra dem av ulike grunner. For eksempel snakker ikke alkoholforskere lenger om «alkoholikere», men om ulike former for «misbruk» og «avhengighet». Fokuset er altså ikke på personen, men mer på aktivitetene. Unngå også fraser og ord som «dog», «det faktum at», eller «kontemporær» som kan få en tekst til å virke overfladisk mer «lærd». Sensorer lar seg ikke lure av dette. For å gjøre dette enda mer komplisert er det også en del begreper som ofte brukes i dagligtalen, men som stammer fra akademiske begreper, som «å være i sonen», som stammer fra Csíkszentmihályi, eller Freuds begrep om det «underbevisste». Selv om man ikke er enig i den opprinnelige betydningen bør man i det minste vise til en kilde og gi en form for definisjon, og ikke kun støtte seg på at leseren kjenner til begrepene fra dagligtalen. I sosiologien er dette spesielt viktig for begreper som kjønn, klasse, institusjoner, kapital, kultur, osv.
Enkelte studenter prøver å gjøre teksten sin mer akademisk ved å unnlate å skrive «jeg», men dette er ofte misforstått. Noen setninger blir veldig merkelige om du skal unngå å plassere deg selv som subjekt i teksten. Sammenlign for eksempel «På bakgrunn av eksisterende forskning vil det argumenteres for at menn tjener mer enn kvinner» med «På bakgrunn av eksisterende forskning vil jeg argumentere for at menn tjener mer enn kvinner». Den første setningen er ikke mer objektiv enn den andre, bare mer pompøs og tung å lese. Hvis du gjør noe i teksten – analyserer, argumenterer, påstår – er det ikke påkrevd at du skal skjule at det er du som gjør det. Hvis en tekst er for subjektiv er dette altså ikke fordi forfatteren har brukt ord som «jeg» og «meg» for mye, men fordi påstandene blir synsete og argumentene ikke holder – som naturlig nok trekker ned. Hvis du fokuserer på å argumentere overbevisende for det svaret du har kommet fram til på problemstillingen din, vil du ofte automatisk vise mindre til deg selv.
4. Formatet
Beskjedene du får om hvilket format oppgaven skal ha – skriftstørrelse, font, marger osv. – bør du følge nøye. Det er ingen grunn til å være kreativ her, og grunnen til dette er at vurderingen skal være lik for alle. Dette handler altså ikke om at fagansvarlig har sære preferanser, men at oppgavene skal være enkle å sammenligne. Med et standardformat trenger ikke sensor tenke noe på hvordan oppgaven ser ut, fordi alle ser like ut. Alt du gjør som kan få det til å se ut som du prøver å lure sensor til å tro at du har skrevet mer eller mindre enn du faktisk har, gir derfor et dårlig førsteinntrykk og kan gjøre sensor mistenksom. Dette gjelder alt fra å endre margene, til å ha veldig mange overskrifter, ha ulike fonttyper, ha større eller mindre fontstørrelse osv. Derfor bør du holde deg til formatet slik du har fått beskjed om, så kan sensor konsentrere seg om å vurdere innholdet i oppgaven.
Om ikke annet er oppgitt er det vanligste formatet:
- Font: Times New Roman, i hele dokumentet
- Skriftstørrelse: 12 punkt, i hele dokumentet
- Marger: 2,5 cm, alle 4 marger (topp og bunn, høyre og venstre)
- Linjeavstand: 1,5
- Overskrifter: Tittel (fet skrift), 1. nivå (for eks. «Innledning», «Tidligere forskning», også fet skrift), 2. nivå (fet og kursivert skrift), 3. nivå (kursivert skrift)
- Husk å sette inn sidetall.