Er tilregnelighet et vitenskapelig spørsmål?
I 200 år har psykiatere og andre leger spilt en nøkkelrolle i strafferettens håndtering av spørsmålet om tilregnelighet i vårt rettssystem. Leger har vært viktige rådgivere for retten gjennom deres rolle som sakkyndige, og de har vært viktige premissleverandører for lovmakerne når reglene for tilregnelighet har blitt utformet. En viktig side av legitimeringen av dette arbeidet har vært psykiatriens status som vitenskap.
Det var tidlig på 1800-tallet at en ny medisinsk tilnærming til sinnet tok form, knyttet til de nye sinnssykeasylene i Europa. På dette tidspunktet ble retten en viktig arena for å hevde en ”vitenskapelig” forståelse av sinnets lidelser, en forståelse som i visse henseende sto i kontrast til en juridisk og en moralsk forståelse. I den første striden om en rettspsykiatrisk sakkyndighet sto determinisme mot voluntarisme, ekspertise mot common sense.
Mot slutten av 1800-tallet ble det så et sentralt anliggende også i Norge å formulere et utilregnelighetsprinsipp som la til rette for at psykiatere kunne bidra i rettens avgjørelse av spørsmålet uten å kompromisse med sin vitenskapelige status. Utilregnelighetsbestemmelsen i den norske strafferetten ble tidlig på 1900-tallet til en stor grad utformet med henblikk på psykiatriens behov. Resultatet blir den ordningen som gjerne kalles det biologiske eller medisinske prinsipp. Jakten på en vitenskapelig løsning av tilregnelighetsproblemet videreføres i dag i bruken av psykiatriske klassifikasjonssystemer.
I innlegget vil jeg diskutere psykiatriens rolle i utilregnelighetens historie, med særlig vekt på de første europeiske rettspsykiatriske kontroversene på 1820-tallet, og på striden om en utilregnelighetsbestemmelse i Norge tidlig på 1900-tallet.