Meteorologiske forskerkarrierer
Nordmennene Arnt Eliassen (1915–2000) og Ragnar Fjørtoft (1913–1998) var blant verdens fremste meteorologiske forskere i etterkrigsårene, for eksempel var de sterkt delaktige i det første værvarselet produsert av en datamaskin. I yngre år var de svært mobile og arbeidet ved ulike institusjoner i flere land, men etter hvert ble de etablert i framskutte posisjoner: Eliassen som professor ved Universitetet i Oslo, Fjørtoft som direktør ved Meteorologisk institutt. I dette innlegget, som er basert på min doktoravhandling «Meteorologi på reise», presenterer jeg karakteristiske trekk ved Eliassen og Fjørtofts løpebane fra studenter til autoriteter og diskuterer ulike krefter som kan drive en forskerkarriere.
Dessuten ser jeg nærmere på deres utfordringer med å kombinere rollene som internasjonale stjerneforskere med forpliktelsene i et noe innadvendt hjemmemiljø. Eliassen og Fjørtoft var blitt fostret opp i de vitenskapelige tradisjonene som gjorde Norge til en meteorologisk stormakt i mellomkrigstiden, men etter andre verdenskrig var forutsetningene for vitenskapen endret. Teknisk utvikling, internasjonalisering og større forventninger til værvarslingstjenestene gjorde det enda viktigere enn tidligere å tilegne seg impulser utenfra og tilpasse dem til hjemlige forhold.