Hva slags bakgrunn har du?
– Den faglige bakgrunnen min er i stor grad fra ILOS. Jeg disputerte i 2012 med en doktorgrad i Nord-Amerikastudier med fokus på den kristne høyresiden. Siden den gang har jeg jobbet med litt av hvert - først som akademisk løsarbeider, språkvasker, lærebokforfatter, oversetter og annet, så som førsteamanuensis i lærerutdanningen ved Universitetet i Sørøst-Norge. I 2019 ble boka mi Family Matters: James Dobson and Focus on the Family's Crusade for the Christian Family utgitt av University of Alabama Press. Ellers har jeg publisert artikler og kapitler om temaer som kristen rap og kampen om den amerikanske skolen.
Hva skal du arbeide med på ILOS?
– For tiden holder jeg på med to prosjekter. Det ene er et litt mindre prosjekt der jeg ser på transatlantisk religiøs kultur på 1950-tallet. Artikkelen ser på hva som skjedde da amerikanske helbredelsespredikanter kom til Norge og trakk til seg tusenvis av norske pinsevenner til møtene sine. Jeg ser på dette som en del av norsk migranthistorie og som en del av en større transnasjonal religiøs bevegelse. Båndene til USA var sterke i frikirkelige miljøer, og helbredelsespredikantene representerte en amerikansk form for kristendom som inkluderte en ofte misforstått og latterliggjort minoritet i Norge i et globalt fellesskap. Jeg går gjennom magasiner som Korsets seier og Profetens røst for å se hvordan kontakten med helbredelsespredikantene kom på plass og hvilke diskusjoner som oppsto da de forsøkte å forstå teologien og praksisen de amerikanske predikantene kom med.
Det andre prosjektet håper jeg å få utviklet til bok nummer to. Foreløpig har jeg kalt prosjektet A Readers' Republic: The Politics of Reading Instruction the US since the 1950s. Skolen er et viktig sted for de fleste, om ikke alle, store politiske og kulturelle debatter i USA. Leseopplæringen har vært vikla inn i mange ulike debatter om hva USA skal være og hvordan sikre at borgerne har lesekompetansen som trengs for å leve fulle liv og å opprettholde demokratiet. Lesing har vært sentralt for det amerikanske prosjektet på ulike måter. Hvem som kunne bli fullverdig amerikansk borger hang lenge sammen med lesekunnskapene man hadde eller kunne ha. Slaver ble nektet å lå lese. Immigranter en periode bevise at de kunne lese. Jeg tar utgangspunkt i diskusjonen om leseopplæringen fra 1950-tallet, da mange fryktet at amerikanerne ikke leste godt nok til å kunne opprettholde kapitalismen og demokratiet. Konservative grupper som den ytterliggående John Birch Society omfavnet det som blir kalt "phonics", en metode der man fokuserer på sammenheng mellom bokstavene og lydene de representerer, som den eneste riktige amerikanske måten å lære opp barn til å lese på. Metoden som fokuserer på å huske individuelle ord, mente prominente John Birchere, var en del av et plott for å undergrave USA og å fremkalle en kommunistisk revolusjon innenfra. Andre grupper engasjerte seg i leseopplæringen fra andre vinkler. TV-programmet Sesame Street, for eksempel, var en del av et liberalt prosjekt for å gjøre fattige barn klare for skolen. Programmet tok i bruk phonics for å oppnå dette. Slike programmer ble derimot kritisert av lingvister og aktivister som pekte på hvor mye denne metoden var knytta til en spesifikk form for amerikansk engelsk som var mest vanlig blant den hvite middelklassen. I kjølvannet av borgerrettskampen på 1960-tallet vokste det fram miljøer som kjempet for at leseopplæringen skulle ta hensyn til ulike former for engelsk, for eksempel det som på 1970-tallet ble kalt "ebonics," og senere African American Vernacular English. Dypest sett handlet det om hva som var akseptabelt språk og hva slags type mennesker som kunne representere det amerikanske. Leseopplæring i USA er altså ikke "easy as ABC"!
Hva liker du å gjøre når du ikke er på jobb?
– Jeg er glad i å gå tur, enten det er i skogen, ved sjøen, eller i byen. Ellers er jeg glad i gode TV-serier og skulle gjerne vært på flere konserter enn jeg får tid til.