Hilde Robinson er tilknyttet Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap. Øyvind Næss og Tone K. Omsland er tilknyttet Avdeling for samfunnsmedisin og global helse.
Vi gratulerer Hilde, Øyvind og Tone med professorstilling!
Hilde Stendal Robinson
Robinson er utdannet fysioterapeut og spesialist i manuellterapi. Hennes hovedinteresser innen forskning er muskelskjelettproblematikk, kroniske helsetilstander samt metodestudier og klinisk vurdering.
Hun har vært ansatt ved Helsam siden 2004, midlertidig i starten, men etter hvert fast ansatt. Ved Helsam har hun blant annet vært prosjektleder for delprosjekter i FYSIOPRIM (Forskning på fysioterapi i primærhelsetjenesten), og hun leder forskningsgruppen Kropp og funksjon (BODYFUNC) ved Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap.
– Jeg liker å undervise og veilede studenter og har hatt ansvar for undervisningen i metode for våre masterstudenter i flere år. Det å kunne kombinere forskning og undervisning ved Universitetet med klinisk virksomhet som fysioterapeut/manuellterapeut er viktig for meg, og bidrar til at både undervisningen og forskningen min blir relevant.
Øyvind Næss
Næss er utdannet lege i Tromsø, har mastergrad i folkehelse fra London School of Hygiene & Tropical Medicine og doktorgrad i epidemiologi fra Universitetet i Oslo.
Han har klinisk erfaring fra allmennmedisin, pediatri og legevaktsmedisin. Han er spesialist i samfunnsmedisin, har i mange år arbeidet ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt og begynte i hovedstilling ved Helsam 2015.
I forskning har han særlig erfaring med omfattende datakoblinger fra registre og helseundersøkelser, og leder flere større prosjekter som bygger på slike.
– Mitt hovedfokus er nysgjerrighetsdrevet epidemiologisk forskning og styrking av akademisk samfunnsmedisin ved å øke andelen spesialister blant de vitenskapelig ansatte. Våre studenter fortjener det beste fra begge verdener.
Tone K. Omsland
Omsland ble ferdig utdannet klinisk ernæringsfysiolog i 2002 og har siden da jobbet med forskning og undervisning. Hun startet sin forskerkarriere ved Avdeling for ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo hvor hun både forsket på og underviste ernæringsrelaterte problemstillinger.
Som stipendiat startet hun i et stort epidemiologisk nasjonalt samarbeid om benhelse (Norske Epidemiologiske Osteoporosestudier (NOREPOS). Omsland var den første stipendiaten i NORESPOS-samarbeidet og hun avla doktorgraden i 2009 med tittelen: «Regional differences in bone mineral density and risk factors for fractures in Norway”.
I to postdoktorperioder samarbeidet Omsland videre med osteoporoseforskere ved alle de fire medisinske fakultetene i Norge og hun hadde i tillegg forskningsopphold både i Danmark og Australia. Hun har også jobbet ved Folkehelseinstituttet, først som postdoktor og senere i bistilling hvor hun bidro til å få på plass, kvalitetsikre og oppdatere en database over alle hoftebrudd i Norge. I den senere tid har hun i tillegg til store registerstudier jobbet med et stort samarbeidsprosjekt sammen med 7 sykehus i Norge. I denne studien brukes data fra nasjonale pasientregistre til å måle effekten av et standardisert behandlingsprogram for å forebygge nye brudd.
Omsland har siden 2016 vært ansatt som førsteamanuensis i medisin (epidemiologi) ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. Omsland har siden da jobbet med epidemiologisk forskning i bred forstand og bidratt med en lang rekke vitenskapelige og populærvitenskapelige publikasjoner og foredrag, bøker og kronikker. Omsland underviser og veileder ved Masterstudiet i internasjonal helse, ved fakultetets PhD program og på medisinstudiet. Omsland har også vært avdelingsleder ved Avdeling for samfunnsmedisin og global helse i perioden 2018-2021.
– For meg har det vært slik at veien har blitt til mens jeg har gått. Jeg har ikke alltid visst at jeg ville bli professor, men jeg skjønte tidlig at forskning og undervisning er noe jeg liker. Universitetet er riktig sted for meg å jobbe. Jeg er takknemlig for den friheten vi har til å kunne velge arbeidsmåter og temaer for hva vi vil jobbe med, og ikke minst muligheten til stadig å kunne tilegne oss ny kunnskap.