Hvor kommer vi fra? Hvor har vi vært? Og hvem har vi reist sammen med? Dette er spørsmål som antropologer og historikere typisk stiller. De må vanligvis nøye seg med funn av menneskelige etterlatenskaper for å søke etter svar på slike spørsmål. Men nesten på samme måte som rettsmedisinere i dag bruker DNA til å fastslå at en mistenkt har vært på et åsted, kan molekylærgenetikere i dag spore DNA hundrevis og tusenvis av år tilbake i tid.
Dette høres kanskje ut som science fiction, siden DNA-molekylene er lange og nesten ufattelig små og samtidig mekanisk skjøre og kjemisk ustabile. Dette gjør at gammel DNA i en prøve kun utgjør et par prosent på grunn av forurensing fra mikrober og andre organismer. Likefullt er det nå mulig å isolere DNA fra forhistorisk materiale og vi kan altså lese genetisk informasjon i arvemateriale fra organismer som levde for lenge, lenge siden.
Ny genteknologi gir svar og åpner for nye spørsmål
Pioneren bak denne teknologien er Svante Pääbo, ved Max Planck-instituttet for evolusjonær antropologi i Leipzig, mest kjent for sitt arbeid med neandertalernes genomsekvens.
For å kunne isolere "ancient DNA", trengs et spesialbygget laboratorium (aDNA-lab) slik det som ble bygget i 2015 på Institutt for biovitenskap i samarbeid med Naturhistorisk og Kunsthistorisk Museum på UiO.
Ved IBV benytter Sanne Boessenkool og Bastiaan Star og deres medarbeidere ved Naturhistorisk museum aDNA-teknologi til å følge i vikingenes fotspor. De følger både planter og dyr som fulgte med vikingene på deres ferder og de kunne nylig vise at vikingene handlet med tørrfisk fra Lofoten i Hedeby i Tyskland for nesten tusen år siden. For å få dette til har Boessenkool og Star optimalisert metoden for isolering av aDNA for fiskebein.
Svartedauden og menneskenes vandringsmønstre
Barbara Bramanti benytter aDNA i sitt ERC-prosjekt hvor de jakter på stammer av Yersinia pestis som forårsaket Svartedauden og andre utbrudd av pest.
I et av de nye konvergensmiljøprosjektene som UiO:livsvitenskap har valgt ut skal IBVs professor Nils Chr. Stenseth og professor Jan Bill ved Kulturhistorisk Museum utforske vandringsmønstre og prosesser som har formet det kulturelle og genetiske landskapet til menneskepopulasjoner i Øst-Eurasia ved bruk av bl.a. aDNA-teknologi.
Utforsking av gammel og forhistorisk DNA er en interdisiplinær affære hvor det er stort behov for å utvikle nye strategier for å finne egnede prøver hvor aDNA er godt bevart, og å utvikle nye og enda bedre metoder for å bestemme DNA-sekvenser i gamle eller forhistoriske DNA-prøver. Og aller viktigst er det å finne fram til de beste og mest interessante spørsmål som aDNA-teknologien kan anvendes på.