Fakultetet, universitetet og sektoren er stor og kompleks, og jeg skal selvfølgelig ikke mene for mye om hvordan den faglige aktiviteten skal utvikles. Jeg skal bidra til prosesser som utvikler den faglige aktiviteten, og den skjer i frontlinja - der hvor våre fagfolk slåss med stadig nye vitenskapelige utfordringer. Og der hvor våre vitenskapere "danner" de kommende generasjoner.
Jeg skal også bidra ved å understøtte fremragende forskning, ved å understøtte tverrfaglighet, og ikke minst ved å understøtte diversiteten vi har. Noen jobber med store grunnleggende spørsmål, noen med samfunnsutfordringer og noen med mer applikasjonsdrevet grunnforskning. Kvalitet må uansett være bærebjelken.
Derfor blir jeg av og til litt forundret, av og til litt overrasket, av og til litt forbannet over at folk med langt mindre faglighet enn meg, er så overbevist om hva som er de riktige spørsmålene, på hva som er den riktige måten å jobbe på osv. Da er det ikke alltid insentiver som er virkemidlet, men vridning av virkemiddelapparatet, nye mer byråkratiske randkrav i utlysninger og tildelinger som skal tvinge vitenskaperne i en retning. «De klarer jo ikke helt å se sitt eget beste», kan synes å være mantraet.
Jeg tror dette er en farlig utvikling. Ikke minst i universitetssektoren hvor vi skal skape fremtidens arbeidskraft. Dersom vi tror på et kunnskapsbasert næringsliv og på en kunnskapsbasert politikk, må vi understøtte våre kandidaters evne til kreativitet, kritisk tenking og vitenskapelig arbeidsmetode. Den akademiske friheten er viktig. Den sikrer ikke minst at nye tanker får blomstre. Samtidig er dette grunnleggende prinsippet viktig for den kritiske tenkning rundt politiske beslutninger og samfunnets utvikling.
Vi er i ferd med å utvikle en stor universitetssektor i Norge. Her blir diversitet viktig. Jeg ønsker meg stor institusjonell frihet under ansvar. Da er ikke riktig oppskrift nødvendigvis prosesser som fokuserer på at sektoren må samhandle og strømlinjeformes med større nasjonal likhet som resultat. I stedet må vi understøtte kreativitet og sterk faglighet. Ulike institusjoner må utvikle ulike prioriteringer og profiler.
Dette betyr at sektoren trenger ledelse. Men ledelse handler ikke om top-down-styring. Spesielt ikke i akademia. Det handler om å legge til rette, understøtte, og om å utnytte ressurser kostnadseffektivt. Om nye bygg, om nye typer virkemidler. Det handler også om å lage arenaer og insentiver som lar den faglige aktiviteten blomstre. Samfunnet har med rette store forventninger til et universitet som vårt og selv om vi leverer godt, kan vi alltid bli bedre.
Noen av barrierene for videre utvikling er administrative og kobler til organiseringen av aktiviteten som kanskje har gitt for mye silotenking. Andre barrierer er kulturelle og kobler til aspekter av menneskelig samhandling. Slipper vi til de nye og kreative vitenskapere? Gir vi nok albuerom til de unge talentene? Skjønner vi hverandre når vi skal utvikle flerfaglige prosjekter, eller er fagspråkene og dermed samforståelsen en ufordring?
Konklusjon: Blir ikke arbeidsledig med de første :-)