Med Konstantinos bortgang har hele Universitetet i Oslo mistet en særdeles begavet forskningsrådgiver, og vi har mistet en engasjert og varm kollega som spredte glede og humor hvor enn han var. Jeg har mistet en kjær og sjeldent dyktig medarbeider.
Konstantinos var opptatt av å utvikle forskningsadministrasjon som en profesjon - en profesjon som var viktig og som man skulle være stolt av. Han var tidlig i sin karriere som forskningsrådgiver UiOs representant i NARMAS (Norsk nettverk for forskningsadminisasjon) arbeidsutvalg. Han var også med på det første kullet fra Norge som fikk plass på EARMAs (European Association of Research Managers and Administrators) kurs for forskningsadministratorer og i Konstantinos ble til og med sponset av NARMA for å starte på EARMA-sertifiseringen som en av tre personer fra Norge.
UiO har hatt gleden av å ha Konstantinos som ansatt helt tilbake til da han startet som stipendiat i 2000. Fra 2009 var han ansatt som EU-rådgiver ved Det medisinske fakultet, og jeg var strålende fornøyd da han søkte seg over til Det samfunnsvitenskapelige fakultet i 2016!
Konstantinos var en sann akademiker. Han holdt seg oppdatert og leste litteratur og forskning om forskningsadministrasjon og brukte denne kunnskapen til å bygge kompetanse. Og når Konstantinos bygde kompetanse så holdt han ikke den kunnskapen for seg selv, men delte den bredt. Han var en sann ambassadør for faget og var veldig opptatt av å videreføre, dele og bygge kompetanse ikke bare ved UiO, men i hele landet. Han har utviklet og holdt både UiO-kurs og nasjonale kurs for forskningsrådgivere. I arbeidet var han svært opptatt av at man som forskningsrådgiver måtte ha gode sosiale ferdigheter. Konstantinos ville bringe det beste ut av forskerne gjennom å utvikle en profesjonell og smidig forskningsadministrasjon!
Konstantinos har vært representant for UiO i Forskningsrådets referansegrupper knyttet til EUs rammeprogram for forskning- først innen helsefeltet og deretter innen HUMSAM-feltet.
Konstantinos var i UiOs ekspertgruppe for ERC, hvor han var svært aktiv, og involvert i kartlegging og analyse av alle grantees i ulike paneler. Han bidro også til en mal og tips for hvordan skreddersy en CV opp mot ERC. Malen ble selvsagt delt med hele forskerstøtteapparatet ved UiO. Han fortsatte å gi oppgavene energi selv da han var syk.
Men kanskje like viktig er at Konstantinos har mobilisert og veiledet forskere i deres utviklinger av søknader. Han hadde en veldig fin og klok form på sin veiledning, en form som utfordret forskerne uten å stille spørsmål ved deres faglige autoritet og kompetanse.
Kanskje aller viktigst i dette arbeidet var at Konstantinos oppfordret til at andre kolleger, kritikere, fagfeller også skulle lese og kommentere - at søknadsarbeid ikke skulle privatiseres, men at det var et lagarbeid. Slik bidro Konstantins til en kulturendring innen hvordan vi jobber med søknader ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet og ved UiO.
Søknadsarbeid er lagarbeid mellom søkeren, ledere, kolleger, forskningsrådgivere på institutt og forskningsrådgivere på fakultetsnivå og sentralt. Forskerens idé og kompetanse er selvfølgelig nøkkelen til å få et ERC-prosjekt, men jeg har lyst til å fremheve Konstantinos sin innsats som en særdeles viktig brikke i lagarbeidet med å utvikle og forbedre både idé og søknad. Året før han ble syk, sendte fakultetet inn seks søknader til ERC Starting Grant. Fem av søknadene kom videre til runde 2, noe som er en bragd i seg selv. Fire av de fem ble innvilget og den femte sto på venteliste. Fem av seks søknader ble med andre ord evaluert som fremragende og støtteverdige. Konstantinos hadde jobbet med alle de fem. Den sjette som ikke kom til runde to hadde han ikke vært involvert i. Det kan være tilfeldig, men jeg tror ikke det.
Jeg synes også det er viktig å minnes Konstantinos som medmenneske og kollega utover hans rolle som forskningsrådgiver. Han var godt likt og brydde seg om andre. Han bød på seg selv og delte gladelig historier fra sine reiser og sitt sosiale liv utenfor jobben. Han hadde en direkte form som utfordret både venner og kolleger, og han hadde en væremåte som gjorde at han slapp unna med mange utsagn som vi andre ville hatt større problemer med å kunne ytre uten å havne i trøbbel. Han bragte liv og latter til korridorer og pauserom i Eilert Sundts hus, noe vi også verdsatte høyt.
Vi minnes Konstantinos med stor glede og kjærlighet, og vi sender varme tanker til hans ektemann Karsten og hele hans familie og mange venner.