Fra undervisningsfronten: Paul Wenzel Geissler

- Hvilket av dine undervisningsopplegg har du lyst til å framheve for dine kolleger på fakultetet akkurat nå?

-  I dette annerledesåret har jeg som vanlig undervist bacheloremnene om Afrika og medisinsk antropologi som er mine spesialemner. Undervisningen har riktig nok ikke vært slik den pleier for verken studenter eller lærere, men jeg tror at både vi og doktoranden som underviste sammen med meg (og lærte meg nye ting), faktisk har lært mye om mangfoldet blant studentene og deres forskjellige behov.

- Zoom gjør det merkelig nok lettere å fokusere på enkeltstudenter, selv om det også utelukker mange som ikke deltar eller ikke viser seg på forelesninger og seminarer.

- For mitt vedkommende har den digitale undervisningen gjort meg mer bevisst på de høyst ulike behovene vi må ta hensyn til – studenter har svært forskjellige utgangspunkt og ikke minst svært forskjellige mål. Og selv om jeg ikke har funnet noen løsning på det ennå, gir det faktum at vi kunne utvikle bedre digital undervisning i løpet av et år, og til og med oppdage enkelte nye muligheter ved det, meg håp om at vi kan endre undervisningen slik at vi kan møte studentene der de er. Det gjelder både dem som er ivrige og allerede har en god forståelse av faget, og dem som ennå ikke har det, men som kan komme til å få det.

- Yndlingsemnet mitt dette året har vært et masteremne i etnografisk skriving. Til tross for at undervisningen var heldigital (og med flere studenter som logget seg søvndrukkent på fra andre kontinenter), ble deltakerne i denne lille gruppen svært godt kjent med hverandre (igjen med unntak av dem som droppet ut, enten det var på grunn av Zoom eller på grunn av læreren).

Tok det krevende på strak arm

- Vi leste temmelig snåle antropologiske tekster i dette emnet, i et forsøk på å utvide studentenes syn på hvordan man kan skrive utenfor fagets akademiske konvensjoner. Til slutt skrev studentene to «kreative» etnografiske tekster. Jeg oppmuntret dem til å eksperimentere med stil og form, rundt henholdsvis en covid-opplevelse og et feltrelatert fotografi. Dette var en krevende oppgave, men studentene tok den på strak arm.

- Noen av dem skrev etnografisk poesi, andre noveller og atter andre vakkert utformede beskrivende tekster.

- Det mest forbløffende var ikke at samtlige studenter eksperimenterte temmelig hemningsløst, men at alle – bokstavelig talt alle – studentene som fullførte emnet, skrev nydelige tekster som vitnet om hardt arbeid og et høyt faglig nivå (selv om vi var to sensorer, har jeg aldri hatt så mange A-er på et emne).

- Jeg fremhever dette emnet fordi det har vist meg at alle studentene våre har et stort potensial, til tross for, eller kanskje på grunn av, at de har forskjellige bakgrunner og holdninger til det å studere, som de kan dra nytte av når de skriver og tenker. Så samværet med disse studentene har virkelig gitt meg håp for undervisningen og faget vårt. Vi må dyrke dette mangfoldet og ikke bringe det til taushet med en fryktinngytende, tilsynelatende arrogant akademisk form (og dette sier jeg først og fremst til meg selv).

- Et annet viktig undervisningsinitiativ for meg forrige semester var det uformelle ph.d.-seminaret, den såkalte Afrika-Hygge, som jeg organiserte for alle våre Afrika-relaterte ph.d.-studenter og postdoktorer (vi har for tiden flere av dem, inkludert flere hospitanter, på grunn av flere prosjekter). Vi møttes til samme tid hver uke, noen ganger med flere veiledere, i tre timer. Møtene ble holdt sent på dagen for at de ikke skulle komme i veien for skriving og andre forpliktelser, og for å få en flytende overgang til sosiale aktiviteter. Hver gang ga en av studentene en uformell presentasjon av det han eller hun for tiden arbeidet med. Ikke et formelt foredrag, men et ti minutters innlegg fremført (med behørig sosial avstand) fra en sofa. Av og til organiserte vi små ekskursjoner ut i skogen eller andre steder utendørs.

- Jeg tror studentene satte pris på dette frivillige initiativet, som førte oss sammen på tross av digital undervisning, hjemmekontor, sporadisk nedstengning og at det var høst og vinter. Det fungerte som et mottiltak mot potensiell ensomhet og frustrasjon. Sammenkomstene skapte ikke bare en følelse av tilhørighet til gruppen, instituttet og faget, men ga også gjensidig inspirasjon og hjalp studentene med å justere ambisjonsnivået, skape motivasjon hos dem som trengte det, og dempe unødig stress hos dem som sto på for hardt. Møtene bidro selvfølgelig også til å formidle informasjon om lesestoff, ideer, personer og nettverk.

- Denne ekstraundervisningen viste meg (under forverrede pandemiforhold) hvor viktig det er for de fleste ph.d.-studentene å oppleve en følelse av kohort og jevnlig sosialt samvær med andre studenter og veiledere, og ikke bare under koronaen.

- Jeg tror vi kunne gjort mer av dette – kanskje grunnen til at det fungerte så godt, var at det ikke var timeplanfestet eller formalisert.Jeg bør legge til at denne Hyggen ikke bare var nyttig for å hjelpe ph.d.-studenter gjennom koronahøsten, men at det også var bra for oss å få følge interessante samtaler og se ph.d.-studentenes arbeid utvikle seg.

Nye ideer

Hvem samarbeider du med?

- For skriveemnet var jeg heldig i den forstand at flere svært dyktige og kreative antropologiske forfattere var villige til å diskutere arbeidet sitt med studentene på nettet – det er en av tingene koronaen virkelig har gitt oss.

- For de andre emnene var det svært nyttig å involvere doktorander, ikke bare til å lede seminarer, men for å være med på å utforme emnet. De bidro med nye ideer, nye lesninger og nye tematiske innfallsvinkler.

- Hva er det mest inspirerende ved å være underviser ved SV-fakultetet, slik du opplever det?

- Det store mangfoldet av studenter er virkelig en fordel, og vi lærer fremdeles hvordan vi kan få mest mulig ut av det. Det er mye svært forskjellig livserfaring å høste av, og vi må passe på at vi ikke kveler dette mangfoldet ved å promotere den utdaterte forestillingen om «akademisk dyktighet», som er bare én av flere mulige kulturelle modeller.

- Hvilke mener du er de tre viktigste faktorene for å få til god undervisning innenfor ditt fag?

- Etter mitt syn er den viktigste faktoren fortsatt at læreren virkelig har entusiasme for faget sitt, noe som betyr at det må være rom for å undervise i ting du brenner for. Vår hovedoppgave er til syvende og sist å formidle begeistring for læring og for å utforske verden, ikke å formidle en begrenset mengde stoff som skal læres.

- Men det aller viktigste, tror jeg, er å være tro mot antropologiens grunntanke og lære studentene å se sammenhenger, foreta laterale koblinger og innse at alt kan ha betydning for studiet av verden, alt fra morgenradioen til sengelektyren (og/eller Netflix-serier).

- Det er i bunn og grunn dette som er blitt kalt «dannelse», å glede seg over å være til og reflektere over verden.

- Jeg tror dette er spesielt viktig i dag, fordi studentene – eller kanskje vi alle – har en tendens til å opprette vanntette skott mellom studiene og andre sider av livet: jobben, familien, musikken de lytter til, utstillingene de går på, de politiske synspunktene de har, sakene de engasjerer seg i. Men alt dette må inngå i en helhet. Å lese avisen eller en roman bidrar i like stor grad til ens tenkning som det å lese en fagbok, se en film eller glede seg over en kunstutstilling. Alt sammen genererer kunnskap og glede – og glede over kunnskap.

Må ikke begrense studiene

- Jeg mener at vi alle bør gjøre mer for å motarbeide et syn på studier (og livet) som begrenser studiene til en strengt avgrenset «pensumliste» eller jobbrelaterte «ferdigheter» og ikke lykkes med å sette lesingen i sammenheng med andre aspekter ved livet. Studenter i samfunnsfag bør lære at alt de gjør i samfunnet, inngår i det de lærer om verden, de bør glede seg over den og handle i den. Det høres idealistisk ut, men jeg tror det er dette vi må arbeide for.

Og på samme måte bør studenter i samfunnsfag oppmuntres til å erkjenne at humaniora – litteratur, billedkunst, film – er vesentlige aspekter ved livet og kilder til læring og refleksjon. Tilbake til begrepet «dannelse» – som jeg for øvrig er usikker på hva heter på engelsk.

- Hvis du skulle gi ett råd til de som er nye undervisere hos oss, hva ville det være?

Prøv å formidle det du brenner for, og gi samtidig studentene en følelse av at de kan gjøre det samme – altså lære mer og mer om hva det enn er de virkelig interesserer seg for.

- At læring og søking etter kunnskap er et mål i seg selv – utover den praktiske verdien – at det er gøy å oppdage ting og skrive om det. Det er hva det dreier seg om.

- Og samtidig – og dette er ingen selvmotsigelse – hjelpe studenten med enkle ting, med utfordringer de møter: hvordan de kan lese en bok uten å la seg avspore; eller lese en fagartikkel og fange opp hovedpoenget og ikke noe annet; å ta notater uten å skrive av hele teksten; å strukturere et faglig essay i overensstemmelse med konvensjonene, og å bryte konvensjonen og skrive kreativt; å omgås andre studenter og føle seg hjemme på universitetet. For det er det vi vil, at studentene skal like å komme til Eilert Sunds hus, at de skal like å tilbringe dagene sammen på biblioteket, og – forhåpentligvis – at de en gang imellom skal like å lytte til det vi har å si.