Studieplanlegging og pandemi passer dårlig sammen. Virksomheter som krever dialog, koordinering, forutsigbarhet og kompleksitet har hatt utfordrende kår det siste året. Som samuraier har vi kjempet fra hjemmekontorene for å gjennomføre undervisningsoppgavene våre gjennom virusangrepet.
Og til tross for stadig skiftende statlige og lokale smittevernregler har undervisere, administrativt ansatte, ledere og studenter prestert et ‘all time high’ resultat for gjennomføring og karakterer. Det er en utrolig bragd!
Men kostnadene ved å ha måttet nekte mennesker fysisk kontakt med andre mennesker er vanskelig å overskue foreløpig. Studentene uttrykker sine legitime og sunne reaksjoner, symptomer, ensomhetsfølelse, fortvilelse og protest mot å bli forhindret fra å handle i tråd med helt grunnleggende utviklingsmessige behov.
En høst med noe fysisk plass til alle
Viruset er ikke borte fra planleggingen for høstens studiestart heller, selv om det er grunn til å håpe på mer fysisk oppmøte både for de nye studentene og for de studentene som har holdt på en stund. Undervisningen neste semester er planlagt med en digital base, og med prioriteringer som skal sikre at alle kull får minst ett fysisk undervisningsinnslag, og helst mer, derom smittesituasjonen tillater det. Hovedbestillingen til TP (oversett) er nettopp kjørt, og resultatene tyder på at denne framgangsmåten har fungert etter hensikten. Tommelen opp til enhetene som har vært gode til å prioritere slik at det blir noe fysisk plass til alle, også om 1-meteren blir stående hele høsten!
Det er også mange andre bra initiativ på gang. SV-fakultetets pionerarbeid med kollokviefadderordning som en overgang fra studiestartuka har blitt evaluert og videreføres i en noe justert versjon til høsten. På hele fakultetet arbeides det med å utvikle nyttige oppgaver for studenter i lønnede stillinger som læringsassistenter. Disse lønnes fra statlige midler som må brukes inneværende år, og som krever en del arbeid, tilrettelegging og oppfølging for å fungere bra.
Samtidig er det en god anledning til å utvide aktiviteter vi vet fungerer og til å få gjort oppgaver som det ellers er vanskelig å få tid og ressurser til. Eksempler på dette kan være å lage quiz-spørsmål og annet digitalt undervisningsmateriell som kan legges til emner i Canvas, å utvide tilbudet med kollokviefaddere, og å gi direkte teknisk bistand eller som chat-moderator i hybrid undervisning.
Eilerts læringsnettverk (EILIN) opprettes
En gladmelding er det også at SV-fakultetet fikk tilslag på søknaden om sentrale IT-midler til Eilerts læringsnettverk (EILIN). Der er vi nå i gang med stillingsutlysninger til koordinator og IT/AV-person. Sammen skal disse utgjøre en koordinerende kjerne i et nettverk vi ønsker å få til mellom våre engasjerte undervisere for utvikling av god studentaktiv digital og hybrid undervisning med særlig relevans for samfunnsfagene. Tips oss gjerne hvis dere har aktuelle kandidater til disse stillingene. For de som er interessert i å følge utviklingen av EILIN er det lenke til hjemmesiden her https://www.sv.uio.no/eilin/.
Det er ikke bare universitetene som har jobbet på høygir denne våren. Også regjeringen og departementene har hatt høyt tempo, og rektor Svein Stølen talte forleden opp 17 pågående politiske prosesser med relevans for sektoren. Arbeidslivsrelevans, etter- og videreutdanning, tverrfaglighet, internasjonalisering, desentraliserte og fleksible undervisningstilbud, samt endring i gradsforskrift er bare noen stikkord for alle føringer som vi må ta stilling til og forholde oss til. Det er mye å si om alt dette, men det peker uansett i retning av at det kommer en tid etter pandemien.
Digitaliseringen som ble tvunget fram gjennom koronaen, har tydeliggjort hvor viktig fysisk undervisning er, og hvor nødvendig det er for mennesker å møtes og samhandle for at god læring skal skje.
Men den har også tydeliggjort et spenn av valgmuligheter og fleksibilitet og variasjon i behov knyttet til undervisning som vi kanskje ikke så tidligere. Vi begynner å tenke på hvordan vi ønsker å drive undervisning når vi igjen kan velge hva vi mener er best, ikke bare hva som må til for at det skal fungere.
Er det fortsatt like viktig å gå i auditoriet for å holde 2 x 45 minutters forelesning når man allerede har opptak av forrige semesters forelesning som studentene kan se på forhånd, eller kunne man tenke seg at mer av tiden i auditoriet kan brukes til dialog med og mellom studentene? Kan vi utnytte den fysiske undervisningstiden til mer studentaktivitet, til arbeid med case og simuleringer og diskusjoner i smågrupper?
Hva med de som fortsetter på zoom?
På veien over til den andre siden av pandemien må vi også diskutere hvordan vi ønsker å kombinere digital og fysisk tilstedeværelse. Hvordan skal vi for eksempel forholde oss til studenter som av ulike grunner ønsker å fortsette å delta på seminarer via zoom? Hvilken rolle skal campus ha i framtidens undervisning - hvordan skal vi best tilrettelegge studentlokaler slik at studentene kan sitte og lese, men også veksle med å delta aktivt digitalt og fysisk? Med framtidens krav om grønn profil på reiseaktiviteter og mobilitet: hvordan forholder vi oss best til internasjonalisering av undervisningen, når både studenter og undervisere og programmer går på tvers av land og kontinenter?
Målsetningene om livslang læring og desentralisert undervisning vil utfordre mange av de rammene vi er vant til å operere innenfor. Både finansieringssystem og program- og emnestrukturer må kanskje tenkes nytt, det samme gjelder pedagogikken og tradisjonene for hvordan et fag læres og hvordan en disiplin skal være definert.
Med mer tverrfaglighet og valgfrihet på tvers av programmer – hvordan sikrer vi en meningsfull sammenheng og progresjon?
Med valgfriheten kommer også spørsmålet om identitet og tilhørighet: Hvordan tilrettelegger vi for studentenes samhold og læringsmiljø når de i økende grad kan gå på tvers av alle strukturer? Og hvordan blir studentenes opplevelse av arbeidslivsrelevans i fleksible programmer som er satt sammen av studentenes egne valg?
Som man ser, er det ikke rent få spørsmål som dukker opp i horisonten. Min kvalifiserte gjetning er at vi kan få god nytte av samuraiferdighetene også når koronaen er nedkjempet.
Samurais at the home office
As we move towards the other side of the pandemic, we need to discuss how we want to combine a digital and a physical presence. What role will the campus play in future teaching? How do we best arrange student premises so that students are able to sit and read but also switch to actively participating, either digitally and physically? These are some of the questions raised by the Dean of Studies, Trine Waaktaar, in this editorial in SS News.
Study planning and a pandemic do not go together well. Organisations that require dialogue, coordination, predictability and complexity have experienced challenging conditions over the last year. Like samurai, we have fought from our home offices to deliver our teaching assignments throughout the attack of the virus.
And despite continuously changing central and local infection control regulations, our teachers, administrative staff, managers and students have all managed to achieve ‘all time high’ results when it comes to completion and grades.
This is an incredible feat! But the cost of having had to deny people physical contact with others is still hard to overlook. Students are expressing legitimate and healthy reactions, symptoms, feelings of loneliness, despair and protest against having been prevented from acting in line with fundamental developmental needs.
An autumn with some physical space for everyone
The virus has not been eliminated from the planning of the start of studies this autumn either, even though there are reasons to hope for more physical attendance for both new students and those who have been students for some time. Teaching for the next semester has been planned around a digital foundation and priorities ensuring that all year groups will have at least one physical teaching element, preferably more, if permitted by infection levels. The main order in the time planning tool (TP) has just been run and the results indicate that this approach has worked as intended. Thumbs up to all the units, which have been so good at prioritising so that there is some physical space for everyone, even if the one-metre social distancing rule will remain in force all autumn!
There are also many other excellent initiatives in progress. The Faculty of Social Sciences’ pioneering work on the student mentor scheme as a transition from freshers’ week has been evaluated and will be continued in a somewhat adjusted version this autumn. Work is ongoing across the entire faculty to develop useful tasks for students in paid positions as learning assistants. These positions will be paid for using government funds that must be spent this year and it takes a great deal of work, facilitation and follow-up to ensure that they work well. At the same time, it provides an excellent opportunity to expand on the activities we know to work and to fulfil tasks that it would otherwise be difficult to find the time and resources for. Examples include creating quiz questions and other digital teaching materials that can be added to courses in Canvas, expanding the student mentor scheme and providing direct technical assistance or acting as a chat moderator for hybrid teaching.
Establishing Eilert’s learning network (EILIN)
Another positive announcement that has been made is that the Faculty of Social Sciences’ application for central IT funding from Eilert’s learning network (EILIN) has been approved. We are now in the process of advertising for a coordinator and an IT/AV person. Together, these people will form a coordinating core in a network we aim to establish between our committed teachers for the development of positive, student-oriented digital and hybrid teaching with particular relevance to the social sciences. Please do not hesitate to let us know if you know of any relevant candidate for these roles. For those wanting to follow the EILIN developments, you can visit our website here https://www.sv.uio.no/eilin/.
It is not only universities that have been working at high speed this spring. The government and the ministries have also kept up a high pace and Rector Svein Stølen recently praised 17 ongoing political processes that are relevant to the sector. Relevance to working life, continuing and further education, interdisciplinarity, internationalisation, decentralised and flexible teaching programmes and the changes to the degree regulations are just some of the keywords associated with the many guidelines we need to consider and adhere to. There is a lot that can be said about all of this, but it still shows that the pandemic will one day come to an end.
The digitalisation forced through because of COVID-19 has made it clear just how important physical teaching is and how necessary it is for people to meet and interact in order for positive learning to take place.
But it has also highlighted a whole range of options, flexibility and variation in needs when it comes to teaching, which we may not have seen before. We have started thinking about how we want to teach when we can once more decide what we consider best, not just what we have to do to make it work. Is it still as important to go to the lecture hall to have 2 x 45 minute lectures when you already have recordings of last year’s lectures that the students can watch in advance or would it be better to use more of the time in the lecture hall for dialogue with and between students? Could we utilise the physical teaching time for more student activity, work on case studies and simulations and discussions in smaller groups?
What about those continuing via Zoom?
As we move towards the other side of the pandemic, we also need to discuss how we want to combine a digital and a physical presence. For example, how do we manage students who, for various reasons, prefer to continue participating in seminars via Zoom? What role will the campus play in future teaching - How do we best arrange student premises so that students are able to sit and read but also switch to actively participating, either digitally and physically? With future requirements concerning environmentally friendly travel activities and mobility: how do we best manage the internationalisation of teaching when both students, teachers and programmes span countries and continents?
The goal of lifelong learning and decentralised education will challenge many of the limits we are used to operating within. We may need to rethink financing systems and programme and course structures, and the same may also be the case for the theory and traditions of how a subject is taught and how a discipline is defined.
With more interdisciplinarity and choices across programmes – how do we ensure meaningful coherence and progression?
With the freedom to choose there are questions of identity and belonging: How do we accommodate student communities and learning environments when they can increasingly span all structures? And how will students experience the relevance to working life through flexible programmes that have been created from students’ own choices?
As you can see, there are quite a few questions appearing on the horizon. My educated guess is that we will continue to benefit from our samurai skills even after the coronavirus has been defeated.