English version below
Ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet er det ingen tradisjon for at dekanvalget er et valg mellom flere kandidater med ulike valgplattformer. Det kommende dekanvalget er intet unntak. Da fristen for å foreslå kandidater til det forestående dekanvalget gikk ut 13.oktober, hadde det ikke meldt seg mer enn ett lag. Dette laget består av sittende dekan, altså undertegnede, Lars Tjelta Westlye og Tora Skodvin. Skodvin skal ikke velges, men utpekes.
Man kan være prinsipielt betenkt over at det kommende dekanvalget nok en gang kun har én kandidat. Selv var jeg innstilt på å bruke deler av høsten på valgkamp, dersom det skulle komme motkandidater. Det gjorde det som kjent ikke. Det betyr at det er fakultetsstyret som foretar valget. UiOs valgreglement slår fast at den foreslåtte kandidaten anses som valgt dersom det er flertall av alle fakultetsstyrets valgte representanter for dette. Fakultetsstyret foretar valget på sitt møte i desember.
Hva motiverer så en sittende dekan til fire nye år? Mange forhold kan nevnes, ikke minst gleden ved å samarbeide med dedikerte meddekaner, instituttledere og administrasjonen for å legge forholdene best mulig til rette for fremragende forskning og undervisning ved fakultetet. Fakultetet har mange meget sterke forskere og forskingsgrupper, og det gror godt i rekkene på grunnenhetene. Fakultetet er en viktig og synlig del av UiO, og vi har omfattende samarbeid med institusjoner i inn- og utland. Våre ansatte brukes ofte i ulike offentlige råd og utvalg, og de er en synlig del av norsk offentlighet. På mange måter seiler fakultetet i medvind.
Jeg har likevel lyst til å peke på noen overordnede problemstillinger som blir viktige i årene fremover. Som vi peker på i valgplattformen, står samfunnet overfor mange utfordringer som krever samfunnsvitenskapelig kunnskap og forskning av høy kvalitet. Et knippe aktuelle eksempler er klimaendring og grønn omstilling, inkludering av barn og unge, demokratiutfordringer, økonomisk og sosial ulikhet både nasjonalt og internasjonalt, teknologisk utvikling, demografiske endringer i befolkningen, psykisk uhelse, pandemi og andre kriser, migrasjon og verdimangfold. Forskningen ved vårt fakultet bidrar både til å utvikle disiplinene og til å forstå og løse komplekse samfunnsproblemer. Rammevilkårene for hele UH-sektoren er imidlertid i endring. Regjeringen presenterte forslag til ny fordelingsmodell i statsbudsjettet. I denne modellen er alle resultatindikatorer knyttet til forskning fjernet. Forslaget inneholder kun tre resultatindikatorer, og de er alle knyttet til undervisningen: Studiepoeng; kandidater som gjennomfører på normert tid og avlagte doktorgrader. Videre har regjeringen varslet en gjennomgang av hele forskningssystemet i en stortingsmelding som skal komme i 2025. Denne meldingen skal særlig vurdere Norges forskningsråds rolle. Norges forskningsråd har allerede gjennomgått betydelige endringer, og det er grunn til å tro at det vil komme flere. En særlig viktig oppgave for det kommende dekanatet er derfor å arbeide for at samfunnsvitenskapelig forskning får best mulige rammevilkår i årene som kommer. Særlig er vi opptatt at rammevilkårene for den typen forskning der finansiørene ikke legger sterke begrensninger på forskernes valg av tema og problemstilling.
Utsynsmeldingen er en marsjordre til hele sektoren om å utdanne studenter som har kompetanse som etterspørres i samfunnet og å dimensjonere studieprogrammene på en måte som bidrar til å realisere dette målet. Det er en tydelig forventning fra regjeringens side at institusjonene prioriterer helsefag, IT og studier som er viktige for det grønne skiftet, og statsbudsjettet gjør det klart at både rammekutt, øremerking av midler, pålegg om å øke kapasiteten på bestemte studier og flytting av studieplasser mellom institusjonene kan være aktuelt dersom institusjonene ikke følger opp forventningene. Samtidig får vi tydelige signaler om at vi neppe kan regne med nye studieplasser fremover. Institusjonene får dermed et tydelig ansvar for å prioritere hvilke utdanninger som bør prioriteres opp og hvilke som bør prioriteres ned. Dette gjelder også for vårt fakultet. Er studieprogrammene våre riktig dimensjonert, og har vi den studieprogramporteføljen vi bør ha for at våre kandidater skal ha oppdatert kunnskap og relevante kvalifikasjoner for det arbeidsmarkedet de skal ut i? Fakultetet har gjennomført årlige gjennomganger av studieprogrammene på fakultetet i flere år, og vi har god oversikt over hvordan de enkelte studieprogrammene scorer på et bredt spekter av kvalitetsindikatorer og hvordan utviklingen har vært over tid. Programgjennomgangen er viktig av mange grunner, og den har inspirert til mye godt kvalitetsarbeid ved grunnenhetene, dels i samarbeid med Eilerts læringsnettverk Eilin. Så langt har vi imidlertid ikke brukt kvalitetsindikatorene som redskap for dimensjonering av studieprogrammene. Men det er naturlig å vurdere om studieprogrammene våre er hensiktsmessig dimensjonert, og om vi har de studieprogrammene vi bør ha.
Fakultetets fordelingsmodell bruker opptaksrammer på de enkelte studieprogrammene som det viktigste dimensjoneringselementet for grunnenhetene. Det er mye bra med dette, ikke minst hensynet til den forskningsbaserte undervisningen. Men en fordelingsmodell som knytter grunnenhetenes basisbevilgning så tydelig til eksisterende opptaksrammer, skaper ikke mange incentiver for nytenkning med hensyn til hvilke studieprogrammer fakultetet bør ha og dermed endringer av studieprogramporteføljen. Modellen gjør det også krevende å endre opptaksrammene for eksisterende studieprogrammer. Kort sagt virker vår nåværende fordelingsmodell konserverende på studieprogramporteføljen vår og på opptaksrammene i en tid der vi bør vurdere begge deler nøye. Når UiO nå får en ny fordelingsmodell fra Kunnskapsdepartementet og UiO også kommer til å starte et arbeid med å revidere sin egen fordelingsmodell, er det naturlig at vi også vurderer om vi har den fordelingsmodellen vi bør ha, eller om det er rom for forbedringer. Dette er et arbeid der mange viktige hensyn må veies mot hverandre og hvor det er få fasitsvar.
Jeg håper det nye dekanatet kan legge til rette for en prosess der vi sammen med instituttlederne og andre i fellesskap kan identifisere nye muligheter for hele fakultetet.
Editorial: Grateful for four more years
Anne Julie Semb is looking forward to another period as dean at The Faculty of Social Sciences.
At the Faculty of Social Sciences, it is not customary to have a Dean election with multiple candidates and varied platforms. The upcoming Dean election is no exception. When the deadline for proposing candidates for the upcoming Dean election lapsed on October 13, only one team had applied. This team is composed of myself—Lars Tjelta Westlye, the sitting Dean—and Tora Skodvin, who is not being elected but appointed.
One could be principledly concerned that the upcoming Dean election has only one candidate yet again. I, myself, was prepared to spend part of the fall season campaigning if there had been any rival candidates. As we know, there were none. This means that it is the faculty board that will make the decision. According to the UiO regulations for elections, the proposed candidate is deemed elected if there is a majority of all the elected representatives on the faculty board in favor. The faculty board will make the decision at its meeting in December.
So what motivates a sitting Dean to seek another term? Several factors can be cited, including the pleasure of working with dedicated associate deans, heads of departments, and administration to provide the best settings and conditions for outstanding research and teaching at the faculty. The faculty has many extremely strong researchers and research groups, and the groundwork is firmly established at the units. The faculty is an important and visible part of UiO, and we have extensive collaborations with institutions both in Norway and abroad. Our employees are often used in various public councils and committees, and they are a visible part of Norwegian society. In many ways, the faculty is heading towards a bright future.
However, I would still like to point out some overarching issues that will become important in the years to come. As we highlight in the platform, society faces many challenges that require high-quality social scientific knowledge and research. A handful of current examples include climate change and green restructuring, inclusion of children and young people, challenges to democracy, economic and social inequality both nationally and internationally, technological advancement, demographic changes in the population, mental health, pandemics and other crises, migration, and value diversity. Research at our faculty contributes both to developing the disciplines and understanding and solving complex societal problems. Nevertheless, the framework for the entire UH sector is changing. The government presented proposals for a new distribution model in the state budget. In this model, all result indicators related to research have been removed. The proposal includes only three result indicators, all of which are linked to education: Credit points, candidates who complete on normative time, and completed doctorates. Furthermore, the government has announced a review of the entire research system in a White Paper that is to come in 2025. This White Paper will especially assess the role of the Research Council of Norway. The Research Council of Norway has already undergone significant changes, and there are reasons to believe that more will be forthcoming. A particularly important task for the upcoming Dean's office is to work towards providing the best possible framework for social scientific research in the years to come. In particular, we are concerned that the framework for research, where financiers do not impose strong restrictions on researchers' selection of topics and issues, should be given due importance.
The Outlook Report is a directive to the entire sector to educate students with skills that are in demand in society and to dimension the study programs in a way that contributes to achieving this goal. There is a clear expectation from the government that institutions prioritize health sciences, IT, and studies that are important for the green shift. The state budget makes it clear that budget cuts, earmarking of funds, obligations to increase capacity in specific programs, and relocation of student spots between institutions may be considered if institutions do not meet expectations. At the same time, there are clear indications that we cannot expect new student spots in the future. Institutions, therefore, have a clear responsibility to prioritize which education programs should be increased and which should be reduced. This also applies to our faculty. Are our study programs appropriately dimensioned, and do we have the portfolio of study programs that is necessary for our graduates to have updated knowledge and relevant qualifications for the job market they enter? The faculty has conducted annual reviews of the study programs for several years, and we have a good overview of how individual study programs score on a wide range of quality indicators and how development has been over time. Program reviews are important for various reasons and have inspired a lot of good quality work at the basic units, partly in collaboration with Eilert's learning network Eilin. However, we have not yet used the quality indicators as a tool for dimensioning the study programs. But it is natural to assess whether our study programs are appropriately dimensioned and whether we have the study programs we should have.
The faculty's distribution model uses enrollment quotas for the individual study programs as the most important dimensioning element for the basic units. There are many positive aspects to this, particularly considering research-based education. However, a distribution model that so clearly links the basic unit's base allocation to existing enrollment quotas does not create many incentives for innovative thinking regarding which study programs the faculty should have and, consequently, changes to the study program portfolio. The model also makes it challenging to change the enrollment quotas for existing study programs. In short, our current distribution model appears to be conservative regarding our study program portfolio and enrollment quotas at a time when we should carefully consider both. With the new distribution model from the Ministry of Education and Research and UiO also starting work on revising its own distribution model, it is natural for us to consider whether we have the distribution model we should have or if there is room for improvement. This is a task where many important considerations must be weighed against each other, and there are few definitive answers.
I hope that the new dean's office can facilitate a process where we, together with the heads of departments and others, can identify new opportunities for the entire faculty.