English version below
Innovasjon dreier seg om å ta kunnskap i bruk. Så langt er det et rimelig entydig begrep, enten innovasjonen er næringsrettet eller samfunnsinnovasjon. Forskjellen mellom de to typene innovasjon for forskerne ved et universitet som UiO handler om hvordan kunnskapen vår når brukerne. Den næringsrettede innovasjonen tar utgangspunkt i ideer som er patenterbare. Samfunnsinnovasjonen tar derimot ofte utgangspunkt i ideer som ikke er patenterbare. Utfordringen er da å nå frem til beslutningstakere og brukere av ideene, i det offentlige og samfunnslivet ellers.
Innovasjon krever formidling av kunnskapen forskerne sitter på. Artiklene i Apollon om samfunnsinnovasjon viser at det er mange veier frem til at forskerens kunnskap tas i bruk. Våre flinke formidlere holder foredrag og sitter i offentlige utvalg. Og noen finner opp verktøy som gjør det lettere å omsette kunnskapen til bruk. For mange av disse formidlerne er det tydelig at tålmodighet er viktig for å vinne frem. Men også i formidling må vi ha øynene åpne for at litt innovasjon kan trengs. Jeg har selv vært så heldig gjennom det siste halvåret å få være med på et par nye måter å nå frem til brukerne med kunnskapen på.
For det første: Våren 2022 satte Regjeringen ned et råd for rettferdig omstilling i arbeidslivet. Et slikt råd ser ut som en god idé, siden klima- og naturkrisene vi står oppe i, krever omstillinger i samfunnet som ikke kommer til å bli gjennomført om ikke alle føler seg hørt i tilstrekkelig grad. Rådet er partssammensatt, med medlemmer fra de største fagforeningene og arbeidsgiverforeningene. Det betyr at rådet ikke har såkalte eksperter som medlemmer. Det høres derfor ut som en god plan å foreslå for Klima- og miljødepartementet (KLD), som rådet sokner til, å arrangere en konferanse for rådets medlemmer og andre interesserte i departementene som en mulighet for faglig oppdatering på temaet rettferdig omstilling. Som sagt så gjort, og departementet lovet oss et publikum fra både rådet og offentlig forvaltning. Arrangementet foregikk på Blindern en dag midt i september. Vi endte opp med et format der forskere, de aller fleste fra SV-fakultetet, fikk 15 minutter hver til å presentere sin forskning relatert til rettferdig omstilling, og det ble også tid til en paneldebatt mellom noen av disse forskerne.
Nå er det et drøyt stykke å selge dette inn som en total nyvinning. Men vi la denne gangen ekstra mye arbeid ned i å få relevante beslutningstakere og brukere til å løfte blikket fra eget skrivebord og sette av noen timer på Blindern for faglig fordypning. Korte innlegg med en passe stor bredde i innfallsvinklene gjorde at dette ble en suksess, ifølge våre kilder i KLD. Samfunnsinnovasjon er jo dette ikke – det blir det ikke før kunnskapen vår faktisk tas i bruk. Men ved å bevege oss inn i rommet mellom foredrag og frokostmøter på den ene siden og fullskala samfunnsinnovasjon på den andre, føler jeg at slik forskningsformidling kan skape muligheter for å sette vår kunnskap i bruk.
For det andre: Da Regjeringen i fjor høst la frem en ny Langtidsplan for forskning og høyere utdanning, lanserte den to såkalte målrettede samfunnsoppdrag, kalt henholdsvis «bærekraftig fôr» og «inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv». Det var ikke godt å si hva som vil komme ut av disse initiativene med relevans for våre forskere, og det er det fremdeles ikke. Men UiO bestemte seg for å se nærmere på mulighetene for oss til å påvirke hvordan samfunnsoppdragene skal bygges opp. Fokus ble særlig satt på samfunnsoppdraget om inkludering av barn og unge, og jeg tok jobben med å lede dette arbeidet i starten.
Det vi har gjort så langt, er å skaffe en oversikt over alle de forskningsmiljøene ved UiO som på ulike vis forsker på barn og unge som faller utenfor, og vi har samlet noen tanker om hvordan våre forskere ikke bare står klare til å svare på de utlysningene som kommer under dette samfunnsoppdraget, men også er klare til å hjelpe myndighetene i hvordan oppdraget kan gjennomføres. Det er behov for mer forskning, særlig på grunnene til at noen barn og unge faller utenfor. Men det er også behov for at ulike faginstanser i det offentlige samarbeider. Kanskje kan erfaringene vi ved universitetet har i å jobbe sammen på tvers av fag til tross for fagenes ulike kulturer, være til hjelp når kunnskapen fra våre forskere skal møte brukerne der ute i det offentlige med sine ulike kulturer og arbeidsmåter.
Arbeidet med oppstarten av disse samfunnsoppdragene er lagt til Forskningsrådet. Når det gjelder inkludering av barn og unge, er man fremdeles i det som kalles utformingsfasen. Interesserte kan merke seg en mulighet for å komme med digitale innspill, med frist 9. oktober. Senere kommer muligheter til å delta på fysiske innspillsmøter. Dessuten ligger det allerede utlysninger ute relatert til samfunnsoppdraget, f.eks. et samarbeidsprosjekt med frist 15. november.
Det er ikke lett å få nærkontakt med folkene i Forskningsrådet som jobber med utformingen av samfunnsoppdragene. Sånn skal det være, kan man kanskje si. Men jeg tror vi her ved UiO er i god posisjon både til å forske videre på årsakene til at noen barn og unge faller utenfor, og til å hjelpe til å skape den samhandlingen mellom forskerne og brukerne av deres kunnskap som er nødvendig for å kunne håndtere det gjenstridige problemet dette er. Enda viktigere blir dette i fremtiden når, som Stortinget har bedt om, Regjeringen skal formulere samfunnsoppdrag nærmere bærekraft og omstilling. Dette er heller ikke riktig samfunnsinnovasjon. Men det er likevel en måte å arbeide med forskningsmidling på som igjen prøver å fylle rommet mellom ordinær forskningsformidling og innovasjon. Jeg håper UiO vil fortsette å manøvrere i dette rommet.
Editorial: Social Innovation
The University's research magazine Apollon has just released two themed issues on innovation. The first issue, released last spring, focused on innovation in industry, whereas the latest issue is centered on social innovation. Together, the two issues make it clear that everything is innovation, but there are some differences between the two.
Innovation is about applying knowledge. Thus, the concept is relatively unambiguous, whether the innovation is industry-oriented or focused on society. The difference between the two types of innovation for researchers at a university like UiO is how their knowledge reaches users. Industry-oriented innovation is based on ideas that can be patented, while social innovation often starts with ideas that cannot be patented. The challenge, then, is to reach decision-makers and users of these ideas in public and social life.
Innovation requires dissemination of the researchers' knowledge. The articles in Apollon about social innovation show that there are many ways to ensure that researchers' knowledge is put to use. Our talented communicators give lectures and sit on public committees. And some invent tools that make it easier to apply the knowledge. For many of these communicators, it is clear that patience is important to succeed. However, even in communication, we must keep our eyes open to innovation. Over the past six months, I have been fortunate enough to be involved in a couple of new ways to disseminate knowledge to users.
Firstly, in the spring of 2022, the government set up a council for fair transition in the labour market. Such a council seems like a good idea, given the climate and environmental crises we face. These crises require societal changes that will not happen unless everyone feels heard. The council is composed of members from the largest unions and employers' organizations, meaning that the council does not have what are called "experts" as members. It therefore sounds like a good plan to suggest to the Ministry of Climate and Environment (KLD), which the council reports to, to organize a conference for the council's members and other interested parties in the departments, as an opportunity for professional updates on the topic of fair transition. As promised, the ministry granted us an audience from both the council and the public administration. The event took place at Blindern in the middle of September. We ended up with a format where researchers, mostly from the Faculty of Social Sciences, were given 15 minutes each to present their research related to fair transition, followed by a panel discussion between some of these researchers.
It is a bit of a stretch to sell this as a total innovation. However, this time we put in extra effort to get relevant decision-makers and users to lift their gaze from their own desk and devote a few hours at Blindern for academic immersion. Short presentations with a suitable breadth of perspectives made it a success, according to our sources at KLD. This is not societal innovation - it won't be until our knowledge is actually put to use. But by moving into the space between lectures and breakfast meetings on the one hand and full-scale societal innovation on the other, I feel that this type of research communication can create opportunities to put our knowledge to use.
Secondly, when the Government presented a new Long-Term Plan for Research and Higher Education last fall, it introduced two targeted societal missions called "sustainable feed" and "including more children and youth in education, work, and society". It was hard to say what would come out of these initiatives with relevance for our researchers, and it still is. However, UiO decided to explore the possibilities for us to influence how these societal missions are constructed. The focus was particularly on the societal mission of including children and youth, and I took on the task of leading this work in the beginning.
What we have done so far is to create an overview of all the research environments at UiO that, in various ways, study children and youth who are left behind. We have also gathered some thoughts on how our researchers can not only be ready to respond to the announcements that come under this societal mission but also be ready to assist the authorities in how to implement it. There is a need for more research, especially on the reasons why some children and youth are left behind. But there is also a need for collaboration among different public institutions. Perhaps the experiences we have at the university of working across disciplines despite the different cultures of the disciplines can be helpful when the knowledge from our researchers meets the users out there in the public with their different cultures and work methods.
The work of initiating these societal missions is entrusted to the Research Council. Regarding the inclusion of children and youth, it is still in what is called the design phase. Interested parties can note an opportunity to provide digital input by October 9th, with later opportunities to participate in physical input meetings. Furthermore, there are already announcements related to the societal mission, such as a collaborative project with a deadline of November 15th.
It is not easy to establish direct contact with the people in the Research Council who are working on the design of these societal missions. That's how it should be, one might say. But I believe that we here at UiO are in a good position to both conduct further research on the reasons why some children and youth are left behind and to help facilitate the interaction between researchers and users of their knowledge, which is necessary to address this stubborn problem. This becomes even more important in the future when, as requested by the Parliament, the Government will further formulate societal missions related to sustainability and transition. This is not true societal innovation either. But it is still a way of working with research communication that tries to occupy the space between ordinary research communication and innovation. I hope UiO will continue to navigate in this space.