Da Gullestad overtok som instituttleder var underskuddet på 10 millioner kroner. Nå forlater hun sjefsstolen med 16 millioner i pluss. Snuoperasjonen er en historie om kutt, pågangsmot og ikke minst lagånd.
Først ble hun kalt inn på fakultetsteppet. Beskjeden var krystallklar: Din jobb som instituttleder er å få budsjettet i balanse. Utgiftene må reduseres! Hvis ikke risikerer du å bli satt under administrasjon.
Strammet inn som et team
Kuttene var uunngåelige. Men stilt overfor de trangeste kår møtte Gullestad en storstilt mobilisering blant kolleger, som gjorde prosessen enklere.
Ledergruppen var også reorganisert med en nestleder/forskningsleder og to undervisningsledere for henholdsvis bachelor-/masterprogrammene og profesjonsstudiet.
Gruppen gjorde en analyse av undervisningsporteføljen på bachelorprogrammet og avdekket blant annet fem parallelle kurs i utviklingspsykologi, samtidig som en innleid lektor underviste i utviklingspsykologi på profesjonsstudiet. Her forsvant fire kurs og en lektor.
– Jeg opplevde at en dugnadsånd på instituttet våknet. Vi måtte finne måter å kutte på som var minst mulig smertefulle og minst mulig skadelig for studiene, sier Gullestad.
– Det var helt avgjørende at vi fungerte som et team og at jeg hadde støtte i ledergruppen for de tiltakene vi gjorde.
Unngikk studentopprør
En rekke andre tiltak ble også iverksatt med ledergruppen i ryggen, men den vanskeligste beslutningen for Gullestad selv var å kutte forpraksisen i voksenpsykiatrien med diagnostikktrening for profesjonsstudentene.
– Dette var det mest smertefulle for meg personlig.
Beslutningen var kontroversiell. Studentene sendte brev til departementet. Media omtalte situasjonen og det ble en offentlig debatt. Noe Gullestad synes var viktig.
– Jeg hadde forståelse for synspunktene og oppfordret studentene til å gjøre dette.
– Det kunne fort blitt en situasjon med demonstrasjoner og okkupasjoner her, à la studentopprørene fra 60-tallet.
– Jeg tror det var avgjørende at vi holdt en åpen dialog med studentene. Dermed oppstod en slags allianse oss imellom.
Forpraksisen ble erstattet med en intern praksis.
– Men vi prioriterte å få på plass en ny og forbedret ekstern forpraksis så fort økonomien tillot det. I tillegg har vi i denne lederperioden etablert et nytt kurs i førstelinjearbeid, med praksisutplassering blant annet på helsestasjoner og asylmottak, for å forberede studentene på nye arbeidsoppgaver i samfunnet.
Åpen linje
Helt fra første personalkonferanse, der en nytiltrådt instituttleder gruet seg til å legge de harde realitetene på bordet har hun kommunisert åpent hvilke rammevilkår instituttet har å forholde seg til.
– Jeg måtte rett ut si det som det var, slik at vi sammen kunne se det som var. Det var viktig for at vi skulle klare de nødvendige endringene.
– Realitetene måtte på bordet for at vi skulle føle et felles ansvar for å gjøre noe med situasjonen.
Ifølge Gullestad oppstod en vilje til omorganisering og en kreativitet som frembrakte nye og gode løsninger, som instituttet fremdeles nyter godt av.
– PSI er kommet sterkere ut av situasjonen, fordi det ble en felles diskusjon på detaljnivå når det gjelder organiseringen av undervisningen. Det var nyttig for instituttet.
– Med dette ble samarbeidet mellom instituttledelse og administrasjonen også forsterket, legger hun til.
Avtalefestet samarbeid
En noenlunde fredelig omorganisering som preges av kutt over hele linjen er en bragd i seg selv, men det er ikke dette Gullestad fremhever, når hun blir spurt hva hun har oppnådd.
– I løpet av denne perioden har vi fått et mer etablert og avtalefestet samarbeid med helseforetakene. Det er viktig for kvaliteten på profesjonsstudentenes eksterne praksis.
– I tillegg er veldig mye av vår forskning knyttet til kliniske problemstillinger, og vi har mye å tjene på et samarbeid med helseforetakene.
Dessuten var eksterne veiledere og opplæring en stor utgiftspost på undervisningsbudsjettet. Veilederne fikk betalt fra instituttet, mens det nå er blitt avtalefestet at helseforetakene har en undervisningsplikt i forhold til utdanning av helsepersonell og at foretakene selv tar kostnaden. Dette har ført til et tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og foretakene som tar imot studentene.
– I bestillerdokumentene for departementet står det nå at helseforetakene skal drive forskning og utdanning og ikke kun pasientbehandling og opplysningsbehandling overfor pårørende, understreker Gullestad.
Prosjekt Dobbelkompetanse
For å bygge opp forskningskvaliteten innen psykisk helse er det av stor betydning å etablere et solid samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og helseforetakene.
Vesentlig i denne sammenheng er Prosjekt Dobbelkompetanse, som ble etablert i 2004 med friske penger fra Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet med henblikk på å utdanne kandidater som tar en PhD-grad samtidig med at de blir spesialister i klinisk psykologi. Det dreier seg altså om syvårige studieløp, 3 år for å få en PhD, 4 år for å bli spesialist. I utgangspunktet ble Prosjekt Dobbelkompetanse etablert for å imøtekomme behovet for rekruttering til kliniske stillinger med krav om dobbelkompetanse på universitetet, der avgangen vil være stor de nærmeste årene.
– Nå ser vi også at helseforetakene i økende grad etterspør psykologer med dobbelkompetanse. Man ønsker å styrke forskningen for derved å forbedre pasientbehandlingen, sier Gullestad.
– Jeg tror at man i fremtiden vil ønske psykologer som også har forskningskompetanse i ledende kliniske stillinger.
Prosjekt Dobbelkompetanse var et pilotprosjekt med 9 PhD’er tilknyttet Psykologisk institutt i Oslo, en avgrenset satsning som nå blir evaluert.
– Vi mener det er avgjørende at prosjektet blir videreført. Kunnskapsdepartementet har vedtatt fortsatt øremerking av PhD til dobbelkompetanse. Utfordringen nå er å etablere regionale avtaler med helseforetakene, slik at vi sikrer en fortsatt finansiering av de kliniske spesialistløpene.
– Vi har nå fått på plass avtaler med Oslo Universitetssykehus og AHUS om å videreføre dobbelkompetansestipendiatene, og dette er jeg stolt av, sier Gullesta
Fast representant i samarbeidsorgan
Hun har også jobbet for å få en fast representant inn i Samarbeidsorganet mellom UiO og Helse Sørøst. Tradisjonelt har UiOs representanter vært fra Medisinsk fakultet, ved siden av rektor og forskningsleder fra sentraladministrasjonen.
– Jeg satt som vara da jeg begynte som instituttleder, og det ble en intens diskusjon om gruppen skulle få en fast representant fra samfunnsvitenskapene.
– Det er ingen tvil om at medisin er den tyngste aktøren innen helsefagene, men spørsmålet er om de er den eneste.
Gullestad hadde gjort seg gjeldende som vara og ble til slutt valgt inn som fast representant. Dermed fikk de psykiske helsefagene en fast stemme i samarbeidsorganet.
Forskningsstrategier
Gullestad synes også at instituttet har fått til gode prosesser for strategisk planlegging og videreutvikling av PSIs faglige og forskningsmessige profil.
Dette handler blant annet om å prioritere fagområder, rendyrke noen forskningsfelt, eventuelt overlate til andre fagmiljøer å forske på det de er bedre på, løfte miljøer som svinner hen og skape større tverrfaglige forskningsmiljøer.
– Jeg er veldig stolt av at vi har et sterkt miljø innen kognitiv nevrovitenskap, der en av de sentrale forskerne har lyktes i å få EUs Starting Grant og miljøet har levert nok en søknad om å bli SFF.
– Samtidig har den kliniske forskningen blitt betydelig styrket, tilføyer hun.
– Det er hele tiden en balansegang mellom å styrke de gode miljøene og strategisk bygge opp det som ikke er sterkt nok. Ved PSI var det for eksempel et uttalt behov for å styrke sosialpsykologien, et sentralt forskningsområde innen psykologivitenskapen.
– Her mener jeg vi har fått til en spennende og løfterik nyrekruttering. Snart tiltrer tre meget gode forskere i sosialpsykologi som alle kommer fra utlandet.
Også andre fagområder har blitt forsterket i Gullestads periode og NFR-evalueringens konklusjon, offentliggjort i november 2011, er jevnt over bedre denne gangen.
På nyåret går Siri Gullestad tilbake til klinikken sin og professorstillingen i klinisk psykologi.
– Det har vært veldig givende og lærerikt å være instituttleder i denne perioden. Det er et grepa institutt, og jeg ser frem til å jobbe med klinikkene igjen, avslutter hun.