Hva har du gjort?
Jeg har hovedfag i psykologi fra NTNU og doktorgrad fra samme sted. På begynnelsen av 90-tallet sto jeg på venteliste til embetsstudiet i psykologi ved UiO men da jeg hørte at man kunne ta hovedfag i psykologi ved NTNU, bestemte jeg meg for å ta hovedfaget der mens jeg ventet. Jeg har alltid vært interessert i internasjonale forhold, og da jeg ble oppmerksom på at Institutt for Fredsforskning (PRIO – som er den engelske forkortelsen av instituttnavnet, Peace Research Institute Oslo) hadde stipend for hovedfagsstudenter, søkte jeg om plass og ble valgt ut. Jeg visste ikke da at det skulle bli arbeidsplassen min de neste 20 årene. Jeg ble tilbudt nye prosjekter, fikk fast jobb samt finansiering til en doktorgrad så det ble aldri aktuelt å gå tilbake og ta embetsstudiet i psykologi ved UiO. Jeg har ikke angret på det valget.
De siste 6 årene har jeg vært assisterende direktør ved PRIO og jeg har også vært forskningssjef. Jeg har ledet PRIOs prosjektutviklings støtte og undervisningsportefølje. Gjennom dette har jeg fått mye innsikt i flerfaglig arbeid; ulike fagdisipliner, metodetilnærminger og teoretiske ståsteder samlet rundt et felles temaområde, nemlig krig, fred og konflikt. Dette er viktig faglig lærdom og har overbevist meg om nytten og verdien av å være gjensidig nysgjerrig på muligheter og begrensninger knyttet til ulike fagtradisjoner og metodetilnærminger heller enn å skape unødige barrierer. Å samles rundt et tema med ulike former for ekspertise er ikke bare veldig verdifullt, det er også veldig inspirerende. Denne ideen ble førende for utviklingen av en forskerskole i Fred og Konflikt-studier, som jeg var med å bygge opp i tett samarbeid med NTNU og UiO mens jeg var assisterende direktør ved PRIO.
Jeg har i alle år vært den eneste med psykologi som fagdisiplin ved PRIO. Mitt tematiske forskningsfelt har vært knyttet til kjønn og væpnet konflikt og jeg begynte med å studere kvinners erfaringer i krig og hvordan de fortalte om dette i livsløpsintervjuer. Gjennom dette arbeidet var voldtekt i krig et tema som lurte i bakgrunnen av kvinnenes fortellinger. Jeg ble dermed interessert i å studere dette mer eksplisitt og søkte om doktorgradsmidler for å studere etter-effekten av massevoldtektene under krigen i Bosnia. Dette førte meg til feltarbeid i Bosnia hvor jeg intervjuet voldtatte kvinner, psykososiale hjelpearbeidere og gjorde fokus gruppe intervjuer om endringer i relasjonen mellom menn og kvinner i Bosnia etter krigen. Under doktorgradsarbeidet hadde jeg også forskningsopphold som Fulbright stipendiat ved University of California, Berkeley og hadde tett kontakt med Human Right Center (HRC) der. Dette samarbeidet har jeg hold på siden doktorgradstiden og det har blitt utvidet til å inkludere United States Institute of Peace (USIP) hvor vi sammen organiserer en serie konferanser kalt Missing Peace Symposium og et PhD nettverk (Young Scholar Network) og hvor jeg sitter i styringsgruppen for denne aktiviteten.
Jeg har de siste årene fokusert på overgripere på seksuelle overgrep i krig (postdoc) og dette har ført til et engasjement for internasjonale straffeprosesser for krigsforbrytelser. Sammen med Nora Sveaas på PSI har vi søkt og fått midler fra Peder Sather Center for Advanced studies ved UC Berkeley til å samarbeide med Human Rights Center om en intervjustudie av dommerne ved den Internasjonale Straffedomstolen (International Criminal Court) i Haag. I disse prosessene har psykologisk kunnskap en sentral plass knyttet til vitneavhør, vitneoppføging og beskyttelse.
Interessen og engasjementet for kvinners erfaringer i væpnet konflikt og deres muligheter til å påvirke i fredsprosesser gjennomsyrer alle prosjektene jeg har vært involvert i. Noe av det mest spennende jeg har gjort var å få sjansen til å intervjue Fredsprisvinner fra Liberia Lemah Gbowee om hennes innsats for fred i Liberia og hvordan hun ser på forskning på krig og fred.
Etter overgangen til PSI beholder jeg en Forskningsprofessor II stilling ved PRIO og skal være knyttet til et nytt senter for studier; PRIO Center on Gender, Peace and Security som er finansiert av Utenriksdepartementet.
Hva skal du gjøre?
På PSI er jeg knyttet til gruppen i Kultur- og samfunnspsykologi og jeg underviser ulike kurs knyttet til kjernetematikken innen dette fagområdet samt kvalitativ metode. Jeg synes det har vært veldig givende å bli kjent med studentene på PSI og gleder meg stort over samfunnsengasjementet jeg synes mange har. Fordi jeg har vært ensom svale med psykologfaglig bakgrunn i et felt som er dominert av andre samfunnsvitenskapelige disipliner håper jeg at jeg ved å bringe min bakgrunn inn i undervisningen kan inspirere flere studenter til å bli opptatt av politisk psykologi, internasjonale spørsmål og krig og fred problematikk. Dette er områder hvor det trengs mer psykologisk fagkunnskap. Det er defor veldig spennende å skulle utvikle et kurs sammen med Nora Sveaas til våren 2016 om Menneskerettigheter, demokrati og gjenoppbygging etter konflikt (PSY 4506). Vi skal også organisere et PhD kurs på forskerskolen i Fred og Konfliktstudier i desember 2015 med tittelen: Beyond Transitional Justice: From the Individual to the Community. Dette organiserer vi sammen med eksperter fra University of California, Berkeley og Essex University.
I tillegg til undervisningen på PSI leder jeg et prosjekt i perioden 2015 – 2018 som fikk FRIPRO-finansiering fra Norges Forskningsråd. Prosjektet heter: Equal Peace? Women’s Empowerment and Multicultural challenges in War to Peace Transitions. I dette prosjektet skal vi se på hvordan likestillingsnormer blir gjenstand for forhandlinger mellom internasjonale aktører og nasjonale aktører i land som er i overganger fra krig til fred. Vi skal ha en PhD stipendiat og to MA stipendiater i dette prosjektet. Master student i psykologi Elin Martine Doeland fra Helse, Uvikling og Samfunnsretningen er rekruttert og vi reiser på feltarbeid i Bosnia i november for å gjøre fokusgruppeintervjuer. Dette synes jeg er flott.
Hvem er du?
Jeg er nok en person som liker å ha litt mange jern i ilden og har en tendens til å være med på litt for mange ting på en gang. Men det har også gjort at jeg har fått være med på mange spennende prosjekter, arrangementer, møter, og det har gjort at jeg har vært i kontakt med mange spennende mennesker med erfaringer langt fra den norske virkeligheten. Jeg har også likt ledelse og det å jobbe på tvers i en organisasjon og håper dette er egenskaper som kan komme til nytte også på PSI. Jeg har et engasjement for arbeid mot krig og for menneskerettigheter og har derfor sittet i styret for et dialognettverk på Balkan organisert av Nansenskolen på Lillehammer og jeg sitter nå i styret for Den Norske Helsingforskomite. Dette er meningsfylt og givende arbeid som gir verdifulle innsikter i hvilke utfordringer folk har i andre deler av verden.
