Dermed har stipendiatene ved PSI fått en stemme i dette viktige organet med ansvar for helhet og utvikling av doktorgradsprogrammet ved fakultetet.
Sammen med stipendiat Andreas Steinvall Myhre fra Økonomisk institutt representerer hun ph.d.-kandidatene i rådet.
Kjenner behovene godt
Ved PSI jobber om lag 48 ph.d.-kandidater og årlig arrangeres rundt 30 disputaser.
Til daglig er Samira Aminihajibashi stipendiat i Avdeling for kognitiv og klinisk nevrovitenskap ved PSI. Førsteamanuensis Thomas Espeseth er hennes hovedveileder.
– Jeg ønsker å få til løpende samtaler, eller faste møter, med doktorgradskandidatene ved PSI om hva vi bør ta opp på programrådsmøtene, forteller hun.
– Vi som er stipendiater vet best hvor skoen trykker, siden vi går gjennom programmet. Det vil jeg gjenspeile i programrådet og forhåpentligvis kan jeg bidra til at rådet tar gode beslutninger. Sånn som jeg skjønte, skal representantene si sine egne meninger om forskjellige saker, men stipendiatene kan være trygge på at de har fått en stemme som representerer dem, lover hun.
For mange pliktkurs
Aminihajibashi synes at ph.d.-kandidatene selv bør få muligheten til å sette sammen et relevant kursløp, bare de oppfyller kravene til metodekompetanse og antall studiepoeng.
– Jeg er opptatt av innholdet i ph.d.-kursene. De fleste er interessante, men en del er også irrelevante, fordi kursene dekker forskjellige forskningsområder på hele SV-fakultetet. På grunn av obligatorisk oppmøte har man ikke muligheten til å prioritere forsikring selv om innholdet er irrelevant. Det beslaglegger verdifull forskertid, påpeker hun.
– Det som er enda mer unødvendig er kravet til innlevering av oppgaver til disse obligatoriske kursene. Mens kursene kan oppta 2 dager til 2 uker, må vi bruke et par uker til for å skrive oppgave og således få studiepoengene.
– Vi er på et nivå der det bare skulle mangle om vi ikke klarte å skrive en oppgave. Sånt går ut over vår forskningstid og er verken produktivt for fakultetet eller stipendiatene, understreker hun.
Overfladisk sensur
En annen hjertesak, som hun nevner, er knyttet til uttellingen sensorer får for å rette oppgaver. Aminihajibashi viser til at sensorene bare får en halvtime i timeregnskapet for å gå gjennom en studentoppgave på 15 sider.
– En halvtime er ikke nok. Vi får ikke tid til å vurdere oppgavene kvalitativt. Vi trenger mer tid til retting, begrunnelse og kvalitativ tilbakemelding. Studentene fortjener såpass, sier hun.
– Jeg har rett og slett ikke samvittighet til å skumme gjennom oppgaver studenter har brukt et par uker på. Så når jeg sensurerer oppgaver tar jeg det av min forskertid eller min fritid.
Pedagogikk for undervisere
Aminihajibashi mener også at stipendiater med undervisningsplikt bør tilbys kurs i pedagogikk.
– Slike kompetansehevende og relevante kurs bør stipendiatene kunne velge i.
– Det vil gi oss mer jobbkompetanse og er et kvalitetsbevis overfor studentene og internasjonale undervisningsordninger, avslutter hun.