«EGO – En revy med høy sigarføring handlet om hvordan ego står i konflikt mellom id og superego, særlig i en tid med «høy sigarføring» og dyrking av ego. Og jeg må bare si med èn gang – Morrari balanserte som rakkern!
Ofte kan det overordnede tema og den røde tråden forsvinne i revyformatet, men her holdt gjengen akkurat passe løst og hardt i tråden sin. Vi som var så heldige å være tilstede ble tatt med på en kavalkade av altfor store, altfor små, skakkjørte, overkjørte, overstadige, ubalanserte, deprimerte og utagerende EGOER. Med både høy og lav sigarføring.
Jeg synes Morrari er på sitt beste når tar et poeng ut i det absurde, som i Brexit-sangen hvor en splittet Teresa May synger nesten-opera og alt går til helvete. Eller når de kjører en komplett absurd ide fra ende til annen, som i den lille langsomme sketsjen med to plastikkledde stillestående / liggende gutter, som til slutt – da de blir enige om å ligge sammen – viser seg å være de to hvite puppelignende skulpturene foran kafe Åse på PSI, komplett absurd og fryktelig morsomt. Det er også gøy når Morrari tar for seg ting i tiden, som matbevissthet og veganisme og «take the piss out of it» ved å la mammaen bli mer sjokkert over at tenåringsdatteren har en wienerpølse i veska, enn av at hun også har sprøyter og en pistol. Pølsa og en eksentrisk veganbror som dukker opp, blir forøvrig en egen liten rød tråd i revyen.
Morsomt var det også med barnehagen hvor bleiebarna het USA, Kina, Korea, Frankrike etc. Og USA var den tøffe gutten (med stort ego) som hersa med Kina og Korea, så de begynte å gråte. «Nullstill alle parametre» er muligens et godt råd til den virkelige verdensbarnehagen som vi lever i.
Siden tema var id-ego-superego dukket selvsagt Sigmund Freud opp, som meget selvsikker, potent og sexglad. Vi traff også Anna Mo, Freuds kone, som søkte detektivhjelp, fordi hun mistenkte sin mann for å være utro. Men de tre detektivene hadde så divergerende agendaer at Anna Mo droppet dem, og forlot scenen med replikken «Jeg tror jeg går og fortrenger meg». Noe å huske på, kan være nyttig å «fortrenge seg» en gang iblant.
Revyen hadde også noen fine lavmælte numre med dobbel bunn, blant annet med det intenst balanserte og lykkelige paret, som underveis i byggingen av en Ikea-hylle, avdekker høy grad av underliggende ustabilitet. Og så hadde vi psykologparet som gikk i parterapi, og var så superego-styrte at de satte i gang med stolarbeid – med den tenkte partneren i stolen – selv om han faktisk var tilgjengelig i rommet.
Og selvsagt fikk vi en del interne spark knyttet til studielivet. Blant annet en avsløring av tilfeldighetsprinsippene i alt sensurarbeid, hvordan superego utvikles så sterkt hos PSI-studentene at det begynner å gå i egen bane med Id og Ego som små måner, og hvor tøffe kår det er for driftslivet hos Schjelderups single sønner (og ei datter).
Jeg skulle ønske jeg kunne gi en liten honnør til alle numrene, men jeg klarer ikke å huske alt, og det slår meg at det er rene projektive testen å skrive en anmeldelse av revyen. Men jeg husker selvsagt parodien på debatten mellom Kjøs og Torgalsbøen, i form av rap-battle, stilig framført og morsomme poeng. Den kvalitative forskeren ble også parodiert, i subtilt framstilt konkurranse med kraftkaren Kraft.
Ingen Morrari-revy uten et film-innslag. I år handlet filmen om en utsendt gjeng fra Kling Kokos som dro til PSI for å redde den dyrebare Kling Kokos fanen, som Morrari angivelig hadde stjålet. Det er til enhver tid varm «krig» mellom KK (to, ikke tre K’er) og mellom Morrari og Speilvendt, skjønte vi. Filmen var utrolig bra laget, med stor dramatikk, og lykkelig slutt, meget bra gjennomført.
Litt pirk må jeg komme med, for å framstå som troverdig, jeg er jo tross alt ikke morra dems. Revyen var i overkant lang, selv om jeg aldri kjeda meg. Men noen av numrene var litt uforløste, jeg tror det handlet om tekst som ikke var spisset godt nok, slik at poenget ble utydelig eller utflytende. Helheten hadde vunnet på om noen få numre var strøket, man savner jo ikke det som ikke er der.
Jeg synes Morrari er teknisk bra, de mestrer blant annet den krevende kunsten å bruke stillhet og taushet akkurat passe mye og lenge, slik at det blir kleint når det skal være kleint, som i sketsjen med de tre jentene som spiser lunsj, og ikke har noe å snakke om, men den ene jobber litt for hardt med å få samtalen på gli. Og i den nevnte puppe-skulptur sketsjen, som ble morsom blant annet på grunn av langsomheten. Revy-gjengen synger bra, og alle har utstråling og stor energi på scenen, som smitter umiddelbart. Og de danser, med heftige mooves og deilige rytmer. De fikk meget god hjelp av bandet, som gjorde mye ut av seg, både musikalsk og teatralsk, med flere tilløp til rene konsertinnslag. Bandet bidro betydelig til den gode stemningen.
Alt i alt, Morrari har etablert seg som et morsomt og intelligent vår-eventyr, og årets revy føyer seg inn i rekka av gull. Og til slutt: Jeg tror Morrari-gjengen blir bedre psykologer av å lage revy, de får et ego i balanse ved å spille seg ut, være gærne og grove, uten å miste den snille varmen. Det kan komme godt med, skal jeg si dere.