Seminarets historie

Seminaret i vitenskapsteori (1979-2007)

Det synes å eksistere en myte om at vitenskapsteori har hatt en sterk tradisjon og posisjon i norsk akademia. Trolig henger dette sammen med at to av de viktigste norske filosofene etter krigen, Arne Næss og Hans Skjervheim, har vært opptatt av vitenskapsteoretiske problemer.[1] Arne Næss var lenge nært forbundet med den logiske positivismen, som var den viktigste vitenskapsfilosofiske retningen i det 20. århundre. Skjervheims positivismekritikk ble viet stor oppmerksomhet i og utenfor universitetene, særlig på 60- og 70-tallet. En annen viktig grunn er at faget har spilt en sentral rolle som del av pensum til Examen Philosophicum, som Næss hadde satt sitt preg på, og har slik blitt en del av ’den akademiske bevissthet’ i Norge.[2] Forestillingen om en sterk norsk vitenskapsteoretisk tradisjon er imidlertid ikke helt riktig. En undersøkelse av fagets stilling i Norge rundt midten av 70-tallet indikerer at det var forholdsvis svakt utviklet sammenlignet med utviklingen internasjonalt. Selv om det eksisterte en betydelig interesse for vitenskapsteoretiske problemstillinger både ved universitetene og i offentligheten, var det blitt utført relativt lite selvstendig vitenskapsteoretisk forskning i Norge.

Seminaret i vitenskapsteori (SiV / Seminaret) ble opprettet i 1979 ved Universitetet i Oslo som en del av et nasjonalt ønske om å bedre situasjonen for vitenskapsteoretiske fag i Norge. Siden opprettelsen og frem til i dag har SiV vært en åpen arena for vitenskapsteori og et samlingspunkt for norske og internasjonale bidragsytere innen feltet. Det er rimelig å hevde at SiV har vært med på å gi norsk vitenskapsteori form både gjennom å fungere som et forum for norsk debatt, og som kanal for å bringe utenlandske impulser til Norge. Det er derfor verdt å undersøke hvordan SiV ble opprettet, hva dets virksomheter har vært og hvilke personer som har satt sitt preg på det.

Initiativet: NAVF, Knut Erik Tranøy og konferansen på Jeløya

På oppdrag av Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) presenterte filosofen Knut Erik Tranøy i samarbeid med filosofen Eyvind Dalseth i mai 1974 en utredning om vitenskapsteoriens stilling i Norge.[3] Initiativet fra NAVF var trolig grunnet i en bekymring om at vitenskapsteoriens stilling i Norge ikke var i takt med den internasjonale utviklingen av faget. Internasjonalt var vitenskapsteori et tiltagende forskningsfelt på 60- og 70-tallet, særlig som følge av den historiske vendingen innenfor vitenskapsfilosofien som fant sted i kjølvannet av Thomas Kuhns innflytelsesrike ”The Structure of Scientific Revolutions” fra 1962.  Denne utviklingen hadde så smått begynte å gjøre seg gjeldende i Norge. Tranøys mandat var å utarbeide en oversikt den vitenskapsteoretiske aktiviteten i Norge og avgrense faget vitenskapsteori. Han ble også bedt om å foreslå eventuelle tiltak for vitenskapsteorien i Norge. Tranøys utredning kom til å få vidtrekkende konsekvenser for den videre utviklingen av vitenskapsteori i Norge. For det første initierte en systematisk satsing på vitenskapsteori i regi av NAVF. For det andre presenterte Tranøys notat en fortolkning og avgrensning av hva vitenskapsteori er, som skulle komme til å prege innholdet i SiV fra etableringen og frem til i dag.

Tranøy definerte vitenskapsteori som en samlebetegnelse på et knippe disipliner som har vitenskap som sitt studieobjekt: Vitenskapsteori innebefattet ”(1) vitenskapshistorisk informert vitenskapsfilosofi, (2) vitenskapsteoretisk informert vitenskapshistorie og (3) vitenskapssosiologi og beslektede emner”.[4] Under beslektede emner siktet Tranøy trolig til studier av vitenskap som omhandler forholdet mellom vitenskapen og samfunnet forøvrig, som forksningspolitikk- og organisasjon og vitenskapsetikk. Vitenskapsteori ble her forstått i vid og inkluderende forstand, og Tranøy ser ikke ut til å ha lagt noen ideologiske eller erkjennelsesteoretiske føringer på innholdet i faget. I så måte er ’vitenskapsteori’ å forstå videre enn engelske disipliner som ’Science Studies’, ’Sociology of Scientific Knowledge’ og ’Science and Technology Studies’, siden disse ofte er knyttet til bestemte ’skoler’ innenfor vitenskapsteorien. Men selv om Tranøy definerte termen vidt, er den likevel ikke triviell. Ved å legge vekt på vitenskapsteorien skulle være vitenskapelig informert markerte Tranøys definisjon et visst brudd med det som hadde vært den eksisterende vitenskapsfilosofien i Norge. For ’analytiske’ filosofer og ’kontinentale’ filosofer har vitenskapsteori blitt forstått mer eller mindre synonymt med vitenskapsfilosofi. Selv om både Næss og Skjervheim hadde innsikt i henholdsvis naturvitenskap og samfunnsvitenskap, får filosofisk teoretisering forrang for analyser og beskrivelser av faktisk forskning og innholdet i vitenskapelig kunnskap i deres deres arbeider. Det er rimelig å anta at Tranøys her var inspirert av den historiske vendingen innenfor filosofien som innebar en syntese av historiske, filosofiske og sosiologiske tilnærminger til studiet av vitenskap.

For å få en viss oversikt over hvordan det sto til med den vitenskapsteoretiske aktiviteten ved landets universiteter sendte Tranøy ut et rundskriv til flere relevante institutter og enkeltpersoner. Svarene han fikk peker særlig på to ting. For det første at det var relativt liten aktivitet hva angikk forskning og undervisning innen vitenskapsteori sammenlignet med utviklingen av faget internasjonalt. Tranøy påpekte at vitenskapsteorien hadde en langt høyere stilling i Danmark, Sverige og Finland enn i Norge. På bakgrunn av svarene han fikk, mente Tranøy at ”Norge er relativt tilbakeliggende med hensyn til de vitenskapsteoretiske fag”.[5] Han framhevet at særlig naturvitenskapenes historie var et neglisjert fag. Det eksisterte lite forskning innen norsk vitenskaps historie, og vitenskapsteoretisk informert vitenskapshistorie var nærmest ikke-eksisterende. Dessuten fantes kun spredte vitenskapsfilosofiske arbeider i Norge, som Næss’ vitenskapsfilosofiske arbeid om hypotetisk-deduktiv metode og arbeid gjort innen samfunnsvitenskapenes teori av Skjervheim. Tranøy registrerte allikevel en tiltakende interesse for faget, og at mindre tiltak var på planleggingsstadiet. For eksempel var initiativer innenfor de naturvitenskapelige fagene ved UiO om en endring av Examen Philosophicum med større vekt på vitenskapsteori.[6]

Tranøy mente det var god grunn til å følge opp NAVFs initiativ med nye tiltak. Konkret foreslo han at NAVF burde arrangere en nasjonal konferanse om vitenskapsteori og opprette en vitenskapsteoretisk interessegruppe. På bakgrunn av Tranøys forslag arrangerte derfor NAVFs råd for humanistisk forskning våren 1975 en konferanse om de vitenskapsteoretiske fags stilling i Norge på Jeløya, Moss. Her deltok rundt femti deltakere fra humaniora, samfunnsvitenskap, pedagogikk, medisin, og naturvitenskap.[7] Under konferansen ble det holdt innledende foredrag med påfølgende plenumsdiskusjoner relatert til de temaer Tranøys hadde tatt opp. Deltakerne sluttet seg i all hovedsak til Tranøy analyse. Det var enighet om at vitenskapsfilosofi, vitenskapshistorie og dels vitenskapssosiologi var de sentrale vitenskapsteoretiske disiplinene, og at det skortet på det vitenskapsteoretiske kunnskapsnivået ved norske universiteter og høyskoler. Derfor burde iverksettes tiltak for styrke den vitenskapsteoretiske kompetansen. En måte man kunne gjennomføre dette på var å opprette et tverrfaglig forskningsmiljø innen vitenskapsteori. På denne måten kunne skape fruktbart samarbeid både mellom forskere fra de ulike underdisiplinene innefor vitenskapsteorien og være en viktig ressurs for å stimulere vitenskapsteoretisk virksomhet ved de enkelte fag.

Det konkrete forslaget om å opprette et fellesforum i vitenskapsteori i Oslo kom fra Jon Elster:

"Noe mer konkret vil jeg foreslå opprettet et vitenskapsteoretisk forskningsprogram, forskningsgruppe eller seminar, med følgende struktur. Programmet finansieres i første omgang for en fem års periode. Siktemålet er å skape et integrert miljø for vitenskapsfilosofi, vitenskapshistorie og vitenskapssosiologi".[8]

Elster mente at det var grunner som talte for at et slikt seminar burde lokaliseres i Oslo, enten på Blindern eller hos NAVF. Elsters begrunnelse var at det var her man hadde de rikeste boksamlingene og kildemateriale, særlig innenfor vitenskapshistorie. Dessuten, mente han at vitenskapsteorien bare kunne blomstre hvis den hadde en nær kontakt med enkeltvitenskapene, og at Oslo var det sted hvor man hadde det største og rikeste fagmiljøet. I plenumsdiskusjonen ble lokaliseringsspørsmålet lite diskutert.[9] Det var allikevel en viss uenighet mellom sentrum og periferi, og noen mente at seminaret ikke måtte ligge i Oslo, men for eksempel i Trondheim i tilknytning til NTH.

1979- 1984: Opprettelsen av Seminaret i vitenskapsteori som provisorisk institusjon ved UiO

Konferansen på Jeløya pekte på en bred erkjennelse av behovet for å styrke vitenskapsteorien. Det konkrete resultatet var at NAVF i juni 1976 opprettet et utvalg for vitenskapsteori. Utvalget støttet faglige arrangementer, og til å gi arbeidsstipendier.[10] Ett av de viktigste utslagene var opprettelsen av SiV ved UiO i 1979. I 1976 foreslo filosofen Dagfinn Føllesdal og vitenskapsteoretikeren Jon Elster overfor det akademiske kollegium ved Universitetet i Oslo at det skulle opprettes et seminar i vitenskapsteori. Ifølge Føllesdal ble forslaget møtt med velvilje fra fakultetene og kollegiet, men på grunn av en noe sen saksbehandling tok det tid før seminaret ble opprettet. Først den 9. mars 1979 vedtok kollegiet opprettelsen av SiV som en provisorisk institusjon ved UiO, på en prøveperiode på fire år.[11] Det ble opprettet tilsvarende institusjoner ved de tre andre universitetene noen år senere, de såkalte vitenskapsteoretiske forum, ved Universitetet i Bergen (1981), og Universitetet i Trondheim (1982) og Tromsø.

Reglene for SiV ble fastlagt av kollegiet den 25. mai 1979, og har forblitt uforandret frem til idag.[12] I reglene for SiV heter det at det skulle være interfakultært og tverrfaglig seminar og organisert direkte under kollegiet. Styrets primære oppgave skulle være å ”foreta det nødvendige for avholdelse av et ukentlig seminar i vitenskapsteori”.  Styret ble utpekt av kollegiet som valgte filosofen Dagfinn Føllesdal som formann [13]. Vitenskapshistorikeren Nils Roll-Hansen som var ansatt hos NAVF fungerte som daglig leder fra 1979 til 1982, og samarbeidet med vitenskapshistorikeren Per Strømholm om å utforme programmet for de ukentlige seminarene.[14]

Initiativet mottok relativt stor økonomisk støtte i begynnelsen. Allerede før SiV ble formelt opprettet mottok det bevilgninger fra NAVF. I 1977 fikk man en liten bevilgning til en hjelpelærerstilling og fra 1978 dessuten bevilgninger til å invitere utenlandske gjesteforelesere og til drifte det ukentlige seminaret. Bevilgningene fra Universitetet i Oslo tok til i 1980. Det året hadde SiV et romslig budsjett til virksomheten sin (144 700 NOK) noe som ga muligheter til å invitere flere utenlandske gjesteforelesere og bygge opp et håndbibliotek med vitenskapsteoretisk litteratur. Men de sjenerøse oppstartsbevilgningene gjennom støtte både fra NAVF og UiO, ble ikke videreført. Delvis skyltes dette at midlene fra NAVF bare gjaldt oppstartsperioden, og opphørte i 1984 da NAVFs program for vitenskapsteori ble formelt avsluttet. Dessuten reduserte NAVF sine bevilgninger fra og med 1981. SiV lyktes ikke å kompensere for dette gjennom økte bevilgninger fra UiO, og bevilgningene ble gradvis redusert i første halvdel av 80-tallet. I 1984 var SiVs samlede bevilgninger på 84 500. Reduksjonen var vesentlig større en de nominelle tallene kan tyde på. I en periode med betydelig inflasjon innebar dette at Seminarets økonomiske grunnlag ble klart innskrenket. 

De begrensede økonomiske midlene ga lite rom for institusjonell utvikling. Man klarte ikke å ansette forskere slik man trolig hadde håpet, og det administrative arbeidet ble gjort på timebasert avlønning eller dugnad. Allikevel klarte man å drive et seminar med relativt høyt aktivitetsnivå. Grunnen til dette er særlig at det fantes ildsjeler i miljøet, som organiserte foredrag og forelesningsrekker. Gjennom å ekstensivt samarbeid med søsterinstitusjonene ved de andre universitetene og fakulteter og institutter ved UiO delte man på utgiftene i forbindelse med besøk fra utlandet. Dessuten stilte gjesteforeleserne ofte beskjedne krav til honorar og standard på seminarsted og innkvartering.

Virksomhetene: Ukentlige seminarer, konferanser og forelesningsrekker

SiVs viktigste virksomhet har i dets levetid vært å arrangere ukentlige seminarer med vitenskapsteoretiske temaer.[15] Her har både utenlandske og norske personer innen faget blitt invitert for å holde innlegg. Mange av de viktigste vitenskapsteoretikerne internasjonalt har besøkt seminaret og når det gjelder de norske innlederne synes det rimelig å hevde at ingen av dem med en viss innflytelse på den hjemlige debattene har uteblitt. Seminarene har siden oppstarten og frem til i dag blitt avholdt etter en modell hvor det først holdes et én times innledende foredrag og med en like lang påfølgende – og ofte frisk – diskusjon. Hensikten med seminarene har hele tiden vært å skape et faglig forum, både for de som har forsket i vitenskapsteori og for andre akademikere som har vært interessert i vitenskapsteoretiske spørsmål innen sitt fagområde. På denne måten har seminarene hatt en todelt misjon. På den ene siden har intensjonen vært å legge til rette for et forskningsmiljø innen vitenskapsteori i Oslo. På den andre siden har man har man forsøkt å heve den vitenskapsteoretiske kompetansen ved UiO generelt. Det har vært viktig for de som har drevet seminarene å dekke vitenskapsteoretiske spørsmål innen alle fagområder for slik å trekke til seg akademikere og studenter fra hele universitetet.

Det ukentlige seminaret, som i lenge ble avholdt på fredager og gikk under navnet ”Fredagsseminaret”, startet opp allerede våren 1975 etter initiativ og under ledelse av Nils Roll-Hansen. Per Strømholm fungerte som daglig leder for seminaret fra 1976 til 1982. Etter at NAVFs hjelpelærerbevilgninger falt bort ble den daglige driften en periode utført av formannen og medlemmer av styret. Oppmøtet i den første perioden varierte sterkt, med alt fra under ti til over hundre personer, med et gjennomsnitt på rundt tolv personer.[16] Selv om det er vanskelig å si noe om oppmøtet i andre perioder hvor man ikke har ført noen oversikt, er hovedinntrykket at antallet oppmøtte har ligget på mellom tjue og tretti personer i gjennomsnitt. Noen navn og temaer har også trukket svært mange tilhørere, slik som Thor Heyerdal og Jon Elster, og forskningsfusk og ’intelligent design’.

Når det gjelder hvem som møtte opp på de ukentlige seminarene i perioden, virker det som de fleste fag var representert. Særlig var interessen stor blant fysikere, kjemikere, biologer, matematikere og filosofer. Noen av medlemmene av styret, slik som Dagfinn Føllesdal, Knut Erik Tranøy, og matematikerne Karl Egil Aubert og Jens Erik Fenstad, dukket opp på seminarene med jevne mellomrom. Det var også en del personer, som enten selv forsket innenfor vitenskapsteori eller var særlig interesserte, som dukket opp med regelmessig. Her kan det nevnes filosofene Øyvind Baune, Helge Høibraaten, Matthias Kaiser og Tore Lindholm, og vitenskapshistorikerne Robert Marc Friedman, Nils Roll-Hansen og Per Strømholm. Disse personene hadde dessuten en privat diskusjonsgruppe i vitenskapsteori hvor artikler under utarbeidelse ble lagt frem for diskusjon. Men selv om seminarene hadde en hard kjerne av interesserte som møtte opp regelmessig, var det også slik at det var flere som besøkte seminarene kun de gangene det var temaer som interesserte dem særlig. Denne åpenheten og kontakten med personer utenfor det vitenskapsteoretiske miljøet har vært noe SiV har etterstrebet.

Ifølge Matthias Kaiser var terskelen i relativt lav for å komme med innlegg på fredagsseminaret i den første perioden. Her kunne man legge fram egne arbeider, enten de var ferdige eller under utarbeidelse, med muligheter for å motta kritikk og innspill fra de oppmøtte. Flere av dem som primært forsket i vitenskapsteori brukte på denne måten seminaret som et forum for å få innspill til egen forskning. I sammenligning er kanskje terskelen for å komme med innlegg på seminarene noe høyere i dag. Men fremdeles er det slik at flere innledere holder bruker SiV som et instrument for egen forskning.  

Når det gjelder hvilke temaer som ble tatt opp på seminarene i den første perioden er det mulig å spore noen tendenser. Programmet var dominert av vitenskapshistorie, vitenskapsfilosofi og allmenn vitenskapsteori, dvs. generelle spørsmål knyttet til vitenskapens rasjonalitet og objektivitet.[17] Vitenskapssosiologi og forskningspolitikk var også representert med innlegg, men i langt mindre grad. Programmet omhandlet dessuten særlig temaer knyttet til naturvitenskap, mens samfunnsvitenskap og humaniora var mindre representert helt i begynnelsen. Hovedforklaringen er trolig at de personene som var involvert i utformingen av programmet hovedsakelig var interessert i naturvitenskapelige temaer. SiV har hele tiden vært en liten institusjon basert på innsatsen og initiativet til enkeltpersoner. Derfor har programmet blitt preget av interessene til de som på et gitt tidspunkt er ansvarlige for programmet. Utover på nittitallet var humaniora og samfunnsvitenskap langt sterkere representert på programmet, som følge av at personer som litteraturviteren Stein Haugom Olsen og sosiologen Ragnvald Kalleberg har hatt ansvaret for utformingen av programmet. En annen grunn var trolig at man anså naturvitenskapene som mer neglisjert enn samfunnsvitenskapene og de humanistiske fagenes vitenskapsteori. Innenfor samfunnsvitenskap og humaniora har fagenes historie og grunnlagsproblemer tradisjonelt blitt behandlet internt i de enkelte fag i sammenligning med det som har vært tilfelle i naturvitenskapene. Allikevel, Seminarets orientering i retning av naturvitenskap var ikke ukontroversiell, og førte nok til at man ikke greide å trekke til seg mange humanister og samfunnsvitere i den første perioden. At humanister som Inger Moen, Thomas Krogh og Stein Haugom Olsen senere ble involvert i driften av SiV på slutten av 80-tallet var trolig et resultat av et ønske om å oppnå større grad av likevekt mellom humaniora og naturvitenskap.

Noen internasjonale navn er verdt å trekke fram fra den første perioden. Den ledende vitenskapshistorikeren Everett Mendelsohn fra Harvard University holdt foredrag for SiV både i 1976 og 1978. Andre sentrale vitenskapshistorikere som Robert Olby (Leeds University), Robert Kargon, og Roy Porter (London) besøkte også seminaret. Viktige vitenskapsfilosofer på programmet som bør nevnes er Larry Laudan (Pittsburg), William Newton-Smith (Oxford), Joseph Agassi (Boston), Patrick Suppes (Stanford) og Nancy Cartwright (Stanford). Vitenskapssosiologen Barry Barnes holdt foredrag for SiV og var også hovedinnleder på en konferanse på Tømte i 1980, da kunnskapssosiologiens hans var svært sentral internasjonalt og skapte store debatter. Alle navnene ovenfor har vært toneangivende for utviklingen av vitenskapsteorien internasjonalt. I denne perioden inviterte man også tre utenlandske gjesteforeleserne for et noe lengre opphold ved UiO for å holde forelesningsrekker innen vitenskapsteoretiske emner. Filosofen Morton White (Princeton), biologihistorikeren og -filosofen David Hull og biologihistorikeren Robert Olby holdt forelesninger i regi av SiV over to til tre uker i 1978 og 1979. 

En annen viktig virksomhet SiV har organisert er seminarer over flere dager og større internasjonale eller nasjonale konferanser. Med utgangspunkt i gjesteforelesere på Fredagseminaret arrangerte SiV mindre konferanser ved UiOs kurssenter på Tømte i Hurdal. Her møttes deltakere for å presentere innlegg og diskutere temaene mer intensivt. Det første Tømteseminaret ble avholdt i 1977 om temaet vitenskapens etiske og ideologiske problemer, med Knut Erik Tranøy som hovedinnleder. I 1979 ble det arrangert konferanse på Tømte om vitenskapelig rasjonalitet med William Newton-Smith som hovedinnleder, og i 1980 om kunnskapssosiologi med Barry Barnes som hovedinnleder. Dessuten holdt man en konferanse om vitenskapsteori og transcendentalfilosofi med den hensikt å bringe de vitenskapsteoretiske ’skolene’ i Norge i nærere kontakt med hverandre. Det ble også avholdt to større nordiske konferanser om metodeproblemer i humanistiske vitenskaper (1979) og skandinavisk naturvitenskap og teknologi omkring 1900 (1980).

SiV arrangerte også forelesningsrekker ved UiO i vitenskapsteoretiske emner. På denne måten fungerte miljøet rundt Seminaret som en vitenskapsteoretisk ressurs for UiO. Forelesningsrekkene var generelle innføringskurs i vitenskapsteoretiske disipliner som vitenskapshistorie, forskningspolitikk og vitenskapsfilosofi. Robert Friedman, Jon Elster, Per Strømholm, Finn Åserud, Nils Roll-Hansen og Harald Wergeland holdt alle forelesninger vitenskapsteoretiske emner ved UiO i denne perioden. Man fortsatte å holde slike med slike forelesningsrekker frem til 1990.[18]   

1985-1991: SiV etablert som permanent institusjon ved UiO

I 1984 var SiVs prøveperiode over, og styret ønsket å etablere SiV som permanent institusjon ved UiO. I rapporten SiVs styre skrev om virksomheten fra 1979 til 1984, som ble brukt i søknadsarbeidet, mente man at Seminaret hadde oppnådd målsettingen om å fungere som et faglig forum for de som forsket i vitenskapsteori, og at det hadde gitt viktige impulser til en rekke av UiOs fagmiljøer.[19]  Man anmodet derfor kollegiet om at SiV ble opprettet som permanent institusjon ved UiO. Styret beklaget at man gradvis hadde fått redusert sine økonomiske midler, noe som gjorde det vanskelig å opprettholde et høyt aktivitetsnivå med foredrag og konferanser, og å bygge opp et vitenskapsteoretisk bibliotek. For de følgende år mente styret at det var behov for å ansette en daglig leder for å kunne gjennomføre driften av fredagsseminaret og de andre virksomhetene. Dessuten mente man det var behov for å opprette faste vitenskapelige stillinger ved UiO for å styrke forskningen og undervisningen i vitenskapsteori. Man mente det var ønskelig om alle fakulteter hadde stillinger i vitenskapsteori, særlig med henblikk på innføringen av den nye doktorgradsordning ved flere av UiOs fakulteter hvor dette var planlagt å ha et sterkt innslag av vitenskapsteori. Daværende prorektor ved UiO og medlem av styret Knut Erik Tranøy sendte et notat til kollegiet, hvor han ba om at SiVs fremtidige status ble avklart.[20]

Styrets ønske om en videreføring av SiV ble innfridd. Kollegiets arbeidsutvalg vedtok 19. oktober 1984 at SiV skulle bli etablert som en permanent institusjon ved UiO, med samme regler som før, og med den samme interfakultære profilen ved at det ikke skulle ligger under et bestemt fakultet eller institutt.[21] I 1985 oppnevnte kollegiets arbeidsutvalg et nytt styre for SiV med Nils Roll-Hansen som formann.[22] Tore Lindholm ble daglig leder for SiV fra høstsemesteret 1984 og alternerte i stillingen med Matthias Kaiser i de påfølgende årene.

SiVs anbefaling om at det ble opprettet stillinger ble derimot ikke tatt til følge. Til dags dato har det ikke lykkes SiV å opprette en egne stillinger. Derimot ble det i 1985 opprettet UiO en personlig professor II-stilling i vitenskapsteori til Nils Roll-Hansen, som da også var ansatt ved NAVFs utredningsinstitutt. Stillingen var tiltenkt å ha nær tilknytning til SiV, slik at Roll-Hansen kunne bidra til den daglige driften. Roll-Hansen valgte å ha tilknytning til Biologisk institutt, og SiV disponerte kontorer der.[23] Roll-Hansen har vært en sentral skikkelse i utformingen av SiV i flere perioder fra begynnelsen og frem til han trakk seg helt ut av Seminarets ledelse i 2005. Hans påvirkning er kanskje særlig tydelig gjennom den store vekten som har blitt lagt på biologiens historie og politiske betydning.

Samfunnsøkonomen Aanund Hylland var styreformann for 1987 og 1988, og Inger Moen var styreleder i 1989 og 1990.[24] Hylland var involvert i Seminaret på flere tidspunkter som seminardeltaker og innleder. Han gjennomførte også systematiske forsøk på å øke bevilgningene til SiV fra UiO, som, dessverre for SiV, ikke ble innvilget. Innholdet i de ukentlige seminarene fikk ingen innholdmessig endring dreining under Hylland og Moens formannskap. Dette hang trolig sammen med at det var andre personer, Geir Hestmark, Tore Lindholm, Matthias Kaiser, Nils Roll-Hansen og Bernt Stigum som delvis utførte denne oppgaven. Moen mente at en grunn til at hun ble oppnevnt som styreleder hang sammen med at hun var humanist.[25] Ved å oppnevne Moen håpet man kanskje at programmet skulle få en dreining mot humaniora, som hadde vært underrepresentert på programmet. Men som Moen har understrekt, var hun fonetiker, og av dem på Historisk-filosofiske fakultetet som var i nærmest kontakt med naturvitenskap i forskningen sin. En annen grunn til å oppnevne Moen som styreleder var trolig også at hun var kvinne. SiV hadde i stor grad vært en mannsdominert institusjon, både hva gjelder styrets sammensetning og dem som møtte opp på seminarene. Moen var en de få kvinner som hadde vært interessert i Seminaret på 80-tallet.  

Økonomi 1985-1991: Fremdeles knappe midler

Ettersom NAVF hadde stoppet sine bevilgninger til SiV i 1984 fikk det nå alle sine midler fra UiO. Selv om UiO hadde etablerte SiV som institusjon var det svært vanskelig å få UiO til å følge opp SiV økonomisk. Etter bunnivået i 1984 hvor Seminaret mottok 84 500 kroner i samlet støtte, økte bevilgningene fra 1984 til 1985 med en samlet bevilgning på 135 000,- etter en tilleggsbevilgning på 30 000. For 1986 var bevilgningene på 138 000,- og 145 000,- for 1987. Dette var allikevel langt under den summen man hadde forutsatt i rapporten som lå til grunn for vedtaket i kollegiet om å gjøre SiV til permanent organ ved UiO. Der mente man at de samlede bevilgninger på 145 000 i 1980 var nødvendig for å opprettholde en aktiv virksomhet, noe som tilsvarte 238 000 1986-kroner og SiVs styre argumenterte overfor kollegiet om at UiO bevilget en sum tilsvarende den man hadde fra 1980.[26] Universitets bevilgninger til SiV økte ikke nevneverdig i perioden 1985-91, og lå i 1991 på rundt 150 000,-[27]. Generelt sagt bedret ikke SiVs økonomiske situasjon seg før i 2000.

Resultatet var man fikk problemer med å gjennomføre minimumsdriften med avholdelse av de ukentlige seminarene. Det ga heller ikke rom for å ansette noen faste personer i administrative stillinger eller delte forskerstillinger slik man hadde håpet. I denne perioden var samarbeidet med andre institusjoner ved UiO og de andre norske universitetene på det største. Ifølge Matthias Kaiser var andre institusjoner villige til å dele på utgiftene når foredragsholderne hadde relevans for andre fag. Dette gir et godt bilde av hva slags institusjon SiV har vært. Selv om SiV i store perioder har hatt ubetydelige midler, har den fungert som en initiativtaker for debatter og tiltak ved UiO.

Virksomhetene 1985-1991

Selv om SiV økonomiske midler var begrenset er det slående hvor stor aktivitet i denne perioden var, både når det gjelder innholdet i fredagsseminarene og antallet forelesningsrekker. Hovedgrunnen til dette henger trolig sammen med innsatsen til ildsjeler som Matthias Kaiser og Tore Lindholm og opprettelsen av Roll-Hansens stilling.

Fredagsseminaret ble avholdt om tidligere, og med gjennomført med flere internasjonale navn som Arthur Caplan, Philip Kitcher, Bruno Latour, Richard Bernstein, Richard Burian og Niklas Luhman. Oppmøtet i perioden lå på et gjennomsnitt på mellom 20 til 30 personer. Noen av de internasjonale navnene trakk over 100 tilhørere. Høstsemesteret 1990 og vårsemesteret 1991 hadde fredagsseminarene vitenskapsetikk, forskningspolitikk og andre normative sider ved vitenskapen som hovedtema. Dette temaet hadde ikke spilt en sentral rolle tidligere, og skulle bli stadig viktigere i andre halvdel av nittitallet. I januar 1991 ble det avholdt helgeseminar om ”Miljø- og utviklingsforskning mellom vitenskaps og politikk” i regi av Nils Roll-Hansen og Nils Christian Stenseth, med norske innledere.

I 1985 ble det arrangert konferanse på Tømte om kvinneforskning, som begynte å gjøre inntog i norsk akademia da. Innleggene fra konferansen ble dessuten publisert som en del av det som nok var planlagt å skulle bli en skrifteserie utgitt av SiV, men står foreløpig som første og eneste nummer.[28] Denne konferansen var ifølge Matthias Kaiser en av de få aktivitetene i SiVs regi fra denne perioden som fikk en viss medieoppmerksomhet. I 1986 holdt man en konferanse på tømte med temaet ”biologi og adferd - hjernen i fokus”. Dessuten holdt Tore Lindholm, Matthias Kaiser, Nils Roll-Hansen forelesningsrekker i vitenskapsfilosofi og -historie.

Én konferanse er særlig verdt å nevne fra denne perioden. I mai 1989 ble det årlige nordiske filosofisymposiet avholdt i Oslo med temaet ”Scientific Knowledge and Scientific practice”. Her var det foredrag av sentrale filosofer som Nancy Cartwright (Stanford), Kathleen Wilkes (Oxford) og Ilkka Ninniluoto (Helsinki). Arrangementskomiteen ble ledet av Nils Roll-Hansen sammen med Matthias Kaiser og filosofene Olav Gjelsvik (UiO) og Sigurd Skirbekk (Universitetet i Bergen). Midlene til konferansen fikk man fra NAVF og Nordisk Ministerråd. Noen av foredragene ble publisert i en spesialutgave av filosofitidsskriftet Synthese med Kaiser som gjesteredaktør.[29]

Vitenskapsteori ved UiO rundt 1990

Matthias Kaiser skrev i 1991 et strateginotat om SiV, som peker på mange av de problemer SiV sto overfor i perioden 1985-91 hvor Kaiser var nært involvert både i Seminarets administrative drift og utforming av programmet. Det kanskje viktigste poenget han pekte på var at

"(...) det ennå ikke har lyktes å bygge opp et bredt miljø av forskere som har vitenskapsteori som sitt vanlige arbeidsfelt. Vitenskapsteori har nok - dessverre - kummerlige kår ved UiO for tiden. Sett i internasjonal sammenheng og den betydning vitenskapsteorien har fått f. eks. ved de fleste amerikanske universiteter, er det nokså lite som foregår ved UiO. (...) SiVs nåværende nøkkelpersoner med vitenskapsteori som arbeidsfelt har neste alle sin arbeidsplass, helt eller delvis, utenfor UiO” (se fotnote 27).

Kaiser har senere ment at selv om SiV var vellykket ved å bringe mange internasjonale størrelser til UiO og skape et vitenskapsteoretisk forum for hele UiO, resulterte ikke virksomheten i publikasjoner og utdanning av studenter.[31] Han pekte på at det helt fra starten hadde vært vanskelig å få studenter til å møte opp på seminarene. I forbindelse med opprettelsen av SiV som permanent institusjon mente kollegiet SiV burde forsøke å trekke studentene mer inn. Kaiser mente hovedgrunnen til at man ikke lyktes med dette var at SiV ikke hadde noen plass i de vanlige undervisningen og at ingen kunne oppnå vekttall eller en grad ved SiV.  Dette gjorde det også vanskelig til å få til en rekruttering vitenskapsteoretiske fag ved UiO.

1991-1997: Humanistisk dreining

Våren 1991 ble Stein Haugom Olsen valgt til ny formann og satt frem til 1997. Dette innevarslet en viss dreining av tematisk innhold på seminarene innenfor samme institusjonelle ramme.[32] Haugom Olsen var en aktiv styreleder som hadde ansvaret for den daglige driften, og i perioder, organiseringen av fredagsseminarene. Thomas Krogh, Bernt Stigum, Marit Kirkevold, Nils Roll-Hansen bidro i perioder med å drive seminarene. Det skjedde ingen betydelige endringer i SiVs økonomiske situasjon i perioden. I 1995 var de totale bevilgningene fra UiO på 167 000,-. Haugom Olsen søkte flere ganger om moderate økninger i bevilgningene for å kompensere for inflasjon, men forsøkene førte som tidligere ikke fram. 

Haugom Olsens periode som formann og daglig leder av SiV innebar en viss dreining av innholdet på de ukentlige seminarene i retning av temaer knyttet til humaniora. Haugom Olsen tok initiativet til flere arrangementer de humanistiske fagenes vitenskapsteori. For eksempel hadde man i vårsemesteret 1992 en rekke på seks foredrag i de humanistiske fagenes vitenskapsfilosofi med foredrag av internasjonale navn som Alan Tomey, R. A. Sharpe og Kendall Walton. Litteraturteori, estetikk, filologi og hermeneutikk var godt representert på programmet i store deler av Haugom Olsens tid som styreleder. Men dreiningen må ikke overdrives. Det kan virke som SiV hadde opparbeidet seg et feilaktig rykte som et forum for diskusjon av naturvitenskapelige temaer primært. Det virker som om dette er bedre beskrivelse på hvem som dukket opp på seminarene og hvem som sto bak dem enn innholdet. Men selv om de personene som hadde vært viktigst i utviklingen av SiV fra oppstarten og begynnelsen av 90-tallet var orientert mot naturvitenskap, slik som Roll-Hansen, Kaiser og Strømholm, førte ikke dette til en neglisjering av andre fakulteters fag. Hvis man ser nærmere på programmet har temaer av humanistisk, teologisk og samfunnsvitenskapelige karakter en betydelig plass helt siden 1982. Det var kun i oppstarten fra rundt 1978 til begynnelsen av 80-tallet at naturvitenskapelige temaer kan sies å ha dominert. Det som imidlertid er riktig, er at flere sentrale aktører har inntatt en relativt rasjonalistisk og, vil noen hevde, positivistisk posisjon, sammenlignet de mer relativistiske og konstruktivistiske retningene som dukket opp innenfor vitenskapsteorien utover på 80- og 90-tallet.

I 1995 arrangerte SiV ved Nils Roll-Hansen og Stein Haugom Olsen en større konferanse over tre dager om forskningspolitikk, ”Governing Science. Principles, Possibilities and Limitations” i samarbeid med Senter for teknologi og menneskelige verdier og Filosofisk institutt ved UiO. Den første dagen var viet den aktuelle forskningspolitiske situasjonen i Norge og man var særlig opptatt av å stimulere til debatt om utformingen av norsk forskningspolitikk og den historiske bakgrunnen for den. De to andre dagene fokuserte på debattene mellom rasjonalister og konstruktivister i vitenskapsteorien, og hvilke implikasjoner denne debatten kan ha for utformingen av forskningspolitikk. Her var det innlegg av blant andre Steve Fuller, Stephen Cole og Aleksei Kojevnikov. Konferansen var relativt godt besøkt med 65 oppmøtte den første dagen, og 45 oppmøtte hver av de andre dagene.[33] Forskningspolitiske spørsmål kom til å spille en stadig mer fremtredende rolle på programmet i årene som fulgte.

1997-2005: Vekt på forskningspolitikk og sosiologi

Etter at Haugom Olsen trakk seg, ble Nils Roll-Hansen igjen styreleder, og satt fram til 2005.[34] I likhet med Haugom Olsen var Roll-Hansen en aktiv styreleder som også tok seg av den daglige administrative driften, samt å bidra til utforming av Seminarets innhold. Som tidligere forsøkte man å rullere på ledelsen av de ukentlige seminarene. Vitenskapshistorikeren Peder Anker, fysikeren og pedagogen Andreas Quale, og Ragnvald Kalleberg var alle ansvarlig for utforming av de ukentlige seminarene i perioden.

Hvis det er noe som peker seg ut i denne perioden, må det være at det ble større vekt på forsknings- og universitetspolitiske temaer og forholdet mellom vitenskap og samfunn enn tidligere. Eugenikk ble tatt opp flere ganger. Daniel Alexandrov holdt et foredrag om eugenikk i Russland vårsemesteret 1997. Roll-Hansen organiserte tre større internasjonale konferanser om eugenikkens historie november samme år, og om eugenikk i Norden og Skandinavia i 2000 og 2001.[35] En annen ting som er verdt å nevne er at flere foredrag tok opp kontroversene om vitenskapelig objektivitet og rasjonalitet knyttet til de såkalte vitenskapskrigene (science wars), og de implikasjoner de hadde for vitenskapenes stilling i samfunnet. Herunder arrangerte man seminarer om sosialkonstruktivistiske tilnærminger til vitenskap innefor kunnskapssosiologien og vitenskapsstudier med innledere som Finn Collin (?) (Københavns), Francoise Balihar (Paris), Andrew Pickering og Steven Shapin. Nils Roll-Hansen har pekt på at SiV kunne spille en rolle for å skape et felles diskusjonsforum for de ulike tilnærmingene man fant innenfor vitenskapsteori i Norge og ved UiO. 

Senter i vitenskapsteori ved UiO?

Ved Universitetet i Bergen ble SiVs søsterinstitusjon, Forum for vitenskapsteori, utvidet til et Senter for vitenskapsteori i andre halvdel av 80-tallet. Senteret fikk en fysisk plassering, egne vitenskapelige stillinger og ansvaret for undervisning i vitenskapsteori ved doktorgradsprogrammene. Det har vært flere forsøk på å utvide SiV til et tilsvarende senter med egne forskerstillinger og undervisningsansvar, men ingen av dem har ført frem. 

I utgangspunktet var SiV ikke tiltenkt en status som et eget institutt eller en egen institusjon med vitenskapelig ansatte, studenter og stipendiater. Etter hvert så imidlertid flere av de som var involvert behovet for at man utvidet SiV til en mer utviklet institusjon. Det var flere grunner til dette. Matthias Kaiser har pekt på at selv om SiV drev aktiv seminar- og konferansevirksomhet var det ikke mange konkrete resultater av arbeidet.[36] Med unntak av Nils Roll-Hansens professor II-stilling fikk man ikke opprettet noen faste stillinger. Siden SiV ikke hadde egne vitenskapelige stillinger foregikk det ingen forskning i SiVs regi og virksomheten resulterte i få publikasjoner. Selv om SiVs arrangerte forelesningsrekker i vitenskapsteori for studenter og ansatte var det ikke mulig å ta vekttall som del av en universitetsgrad ved SiV, og man slet med rekrutteringen.

I 1992 la Øyvind Baune, Dagfinn Føllesdal og Nils Roll-Hansen frem et forslag om å opprette en avdeling for vitenskapsteori ved UiO.[37] Bakgrunnen for dette var opprettelsen av et nytt institutt i filosofi, med en avdeling for filosofi og en avdeling for examen philosophicum. Vitenskapsteori hadde lenge vært en sentral del av Examen Philosophicum. Her så man muligheten for å opprette en egen avdeling i vitenskapsteori som kunne spille en rolle i utformingen og undervisningen i vitenskapsteori for Examen Philosophicum, og UiOs doktorgradskurs. I forslaget la man vekt på at denne rollen ikke kunne fylles på en tilfredsstillende måte med mindre fantes et aktivt forskningsmiljø som stadig fornyet seg. Det hadde vært et problem at blant dem som underviste i vitenskapsteori ved Examen Philosophicum var det få som forsket i faget. Man mente at ved å opprette en avdeling for vitenskapsteori kunne man skape et forskningsmiljø som var internasjonalt på høyden. Et annet poeng var at man kunne innlemme det nye masterprogrammet ”Samfunn, vitenskap og teknologi” gjennom ESST-studieprogrammet (The European Interuniversity Association on Society, Science and Technology), som UiO var i ferd med å slutte seg til, i den planlagte avdelingen.

I forslaget ble vitenskapsteori definert i tråd med Tranøys definisjon fra 1974 som de disipliner som har vitenskap som sitt studieobjekt. Man la vekt på at en fruktbar vitenskapsteori må ta utgangspunkt i enkeltfagenes behov og interesser, og at forskning i vitenskapsteori slik sett bør være desentralisert. Likevel framholdt at det finnes en viss enhet mellom vitenskapene særlig knyttet til forholdet mellom vitenskapen og samfunnet for øvrig, og hvordan forskningen skal styres. I tillegg kunne en slik avdeling motvirke hva man så på som en svakhet ved vitenskapsteorien slik det hadde utviklet seg i Norge og internasjonalt ved at den ble mer oppsplittet og mindre og mindre etterprøvbar.

Et annet incentiv om å opprette et senter i vitenskapsteori, eller forskning om forskning som man valgte å kalle det, kom fra innstillingen fra Arbeidsgruppen for vurdering av de etikk- og verdirelaterte fagmiljøer ledet av Svein Aage Christoffersen fra 1993.[38] Et av arbeidsgruppens mandat var å vurdere en ny organisasjonstilknytning for SiV. Her så man for seg to alternativer. Enten kunne SiV inngå i en ny enhet for forskning om forskning som et bidrag til enhetens kompetansegrunnlag i vitenskapsteori. SiV var her tiltenkt en rolle som vitenskapsteoretisk tilvekst til Senter for medisinsk etikk og TMV som var lokalisert i forskningsparken. Gruppen mente det var behov for å heve kompetansen i vitenskapsteori ved de ulike fakultetene, som nå hadde ansvaret for den obligatoriske undervisningen i vitenskapsteori som nå var innført ved doktorgradsutdanningene ved UiO. Man så for seg at man ved å opprette en enhet for forskning om forskning med SiV som byggesten kunne skape et interfakultært kompetansesenter for fakultetene. Hvis man gikk for denne modellen ville SiV opphøre som egen organisasjon. Det andre alternativet var å knytte SiV til filosofisk institutt som en avdeling for vitenskapsteori i tråd med forslaget fra Baune, Føllesdal og Roll-Hansen året før.

Ingen av disse forslagene knyttet til SiV ble tatt til følge. Kollegiet gikk imot å opprette et en enhet for forskning om forskning slik Chrisoffersen-utvalget hadde anbefalt. Dessuten ble ESST-programmet ble lagt til det Samfunnsvitenskapelige fakultet og ikke til det Historisk-Filosofiske-fakultet slik man hadde foreslått. Grunnen til dette var å spore i at ledelsen ved fakultetet ikke var interessert i å ta på seg ansvaret for programmet. Dette innebar at en viktig begrunnelse for en avdeling for vitenskapsteori ved Filosofisk institutt falt bort.

I 1999 ble det gjort nok et forsøk på å utvide SiVs virksomhet. Ragnvald Kalleberg, som ble sentral innenfor SiV fra andre halvdel av 90-tallet, søkte sammen med Nils Roll-Hansen, om å få opprettet et Forum for vitenskapsstudier og fagetikk ved UiO. Kalleberg hadde vært leder for Universitetets ”Innsatsområde for etikk” (1995-99), som hadde utviklet et samarbeid med SiV ved å arrangere seminarer og konferanser i forsknings- og universitetspolitikk. Fagetikk hadde vært det sentrale arbeidsområdet for Innsatsområdet for etikk, og Kalleberg og Roll-Hansen så her en mulighet til å utvide SiV gjennom å inkludere fagetikk eksplisitt som en del av fagområdet vitenskapsstudier. I forslaget som ble sendt til universitetsledelsen defineres forumets fagområde som ”forskning om forskning eller vitenskapsstudier, inklusive de etiske og normative utfordringer som man møter ikke bare i forskning, men også i andre former for faglig virksomhet, som profesjonsetikk”.[39] Med fagetikk mente man etiske og verdimessige spørsmål knyttet til forskjellige former for faglig virksomhet, herunder forskning, utdanning, formidling og profesjonsvirksomhet.

Forumet som her ble foreslått var ikke egentlig å anse som et senter eller eget institutt, men snarere et felles forum for de sentere og institutter som arbeidet innenfor feltet. På samme måte som SiV hadde fungert som et fellesforum for hele UiO, skulle hensikten med et Forum i vitenskapsstudier og fagetikk være ”en møteplass for forskjellige spesialiteter og motstridende teorier og forskningsprogrammer innenfor feltet vitenskapsstudier og fagetikk”, Man begrunnet dette med at: ”Siden dette er et splittet fagfelt hvor motsetningene også vil skjerpes på grunn av de nære forbindelsene til forsknings- og universitetspolitiske stridsspørsmål, er det stort behov for en relativt nøytral møteplass for dialog og fri saklig debatt”. Slik sett var forslaget en utvidelse av SiV som debattforum med fagetikk som en del av fagområdet. Man søkte om moderate midler, rundt én million kroner, hovedsakelig til å lønne en faglig leder i halv stilling og en forsker/konsulent i hel stilling, samt drift av forskerseminar.

Selv om ledelsen ved UiO ikke valgte å opprette et slikt forum var ikke forsøket helt forgjeves. Etter at Forumet ble lagt på is, søkte Roll-Hansen om økte midler til SiV som ble innvilget. For 2000 fikk SiV økt sine bevilgninger fra 178 000 (1999) til 484 000 kroner. I dag har SiV et budsjett på rundt 570 000,-. Med andre ord, selv om man ikke fikk realisert akkurat det man ønsket, har SiV siden da hatt gode økonomiske betingelser for å videreføre og utvide driften. Man har kunnet frikjøpe daglig leder og ansvarlig for de ukentlige seminarene og arrangere flere større konferanser. Man har ikke vært avhengig av de involvertes dugnadsinnsats som hadde vært nødvendig tidligere.

Det er ikke plass her til å gå inn i detalj på hvorfor Universitetets ledelse ikke støttet forslagene om å etablere en avdeling eller forum i vitenskapsteori ved UiO. Noen sentral grunner kan allikevel være verdt å nevne. For det første var det en betydelig konkurranse med andre sentere som delvis overlappet med SiVs fagområde. Allerede i 1988 hadde man opprettet TMV, som senere ’fusjonerte’ med ESST-programmet som Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur. Dessuten hadde man Senter for medisinsk etikk, Forum for Universitetshistorie, Senter for Kvinne- og kjønnsforskning og Etikkprogrammet, som mer eller mindre var involvert i vitenskapsteoretiske spørsmål. Et annet viktig poeng knytter seg til fagpolitiske vurderinger. Nils Roll-Hansen har pekt på at sentrale aktører i SiV, deriblant han selv, nok sto for et mer rasjonalistisk og realistisk syn på vitenskap enn det som konstruktivistiske og eksternalistiske perspektiver på vitenskap som preget akademiske miljøer i Norge og internasjonalt på 90-tallet og frem til i dag.[40]

2006 til i dag  

I 2005 ga Nils Roll-Hansen beskjed om at han ville trekke seg fra SiV. Han hadde da vært involvert i SiV i nesten hele dets levetid. Han kontaktet rektor Arild Underdal med forslag om nytt styre. Roll-Hansen skrev et notat om SiVs status og fremtid og anbefalte at SiV burde videreføres, som en selvstendig tverrfaglig institusjon under Universitetsstyret.[41] Han la vekt på at det eksisterte et behov for et møtested for de fagmiljøer falt innenfor vitenskapsteori. Han pekte dessuten på at SiV hadde klart å knytte kontakter med institusjoner utenfor UiO, som Norges Forskningsråd, departementene, og forskningsinstituttene og de forskningsetiske komiteene, og SiV slik sett kunne spille en rolle for de forskningspolitiske debattene.

Rektor så behovet for at SiV burde bli evaluert før man bestemte seg for å videreføre det, og inviterte til ’idédugnad’. Her kom det frem at Seminaret hadde fungert som en viktig møteplass på tvers av fagmiljøer ved UiO, og at det burde videreføres. Det ble ikke foreslått substansielle endringer av SiV, men anmodet at man burde avholde flere heldagsseminar og at man burde forsøke å oppnå større kontinuitet med henblikk på tema. Begrunnelsen for å ha en institusjon som SiV var med andre ord at den kunne fungere som et møtested for de mange spesialiserte former for vitenskapsteori, og kanskje mer allment som et debattforum for universitetet. Etter at rektor Arild Underdal bestemte seg for å videreføre driften av SiV oppnevnte han et nytt styre ble med Camilla Serck-Hanssen som styreleder.[42] Ragnvald Kalleberg var fungerende styreleder våren 2006.

Vurdering

De to viktigste argumentene for SiVs eksistens har hele tiden vært at man ville skape et norsk forskningsmiljø i vitenskapsteori og generere større interesse og debatt om vitenskapsteoretiske emner i akademia generelt. Når det gjelder det siste synes SiV å ha fungert som et samlingspunkt for akademikere fra de aller fleste fagområder (kanskje alle).