Brev fra Amerika
– Det sies at vanlige nordmenn på 1800-tallet kjente bedre til hva som skjedde på prærien i Amerika enn hva som skjedde i hovedstaden i Norge, forteller Henrik Olav Mathiesen.
Han er historiker og stipendiat ved Offentlighetsprosjektet under UiO:Norden-satsingen, og skal forsvare sin avhandling 21. januar. Avhandlingen har fått tittelen “The Epistolary Practices of Norwegian Emigrants and the Emergence of a Transatlantic Public Sphere, ca. 1835–1870”.
Mathiesens arbeid omhandler oppblomstringen av en norskamerikansk, eller som han kaller det, «transatlantisk» offentlighet på 1800-tallet. Han har studert brevveksling mellom norskamerikanske utvandrere og deres hjembygder, og hvordan mange av disse brevene ble publisert i datidens aviser.
Myten om offentligheten
Selv om Mathiesen har studert hendelser og kildemateriale fra over 150 år tilbake, introduserer han avhandlingen sin med en digresjon om vår egen tid: den norske dekningen av det siste amerikanske presidentvalget. Gjennom internett og kulturelle inntrykk får vi følelsen av at USA og Norge inngår i en slags felles offentlighet. Sannheten er nok heller at denne interessen hovedsakelig går én vei. Men Mathiesens forskning tyder på at man hadde en felles norskamerikansk offentlighet lenge før moderne teknologi og kommunikasjonsmidler.
– Mens vi i dag kanskje er mottakere av den amerikanske offentligheten, selv om vi kan føle oss som deltakere, var kanskje folk på 1800-tallet i større grad reelle deltakere i en felles transatlantisk offentlighet. Dette var hovedsakelig en norsk offentlighet som strakte seg over havet. Det var nok ikke sånn at folk i Norge fulgte med i amerikanske valg på 1800-tallet. Men de var ganske godt oppdatert på en del utviklinger og prosesser i det amerikanske samfunnet likevel, forteller Mathiesen.
De utenom-nordiske
Mange kjenner til den omfattende norske utvandringen til Nord-Amerika, hvor opp mot 800 000 nordmenn forlot sitt hjemland til fordel for den amerikanske prærien og bosetterfronten. I søknaden til doktorgraden beskrev Mathiesen denne gruppen som «det utenom-nordiske Norden». Han kan fortelle om hvordan denne utvandringen skapte en spesiell form for offentlighet, som inkluderte «vanlige» folk på tvers av Atlanteren.
– Det vil slå en moderne leser at 1800-tallsaviser inneholder veldig mye utenriksstoff. Du kan få inntrykk av at folk er svært oppdatert om ting som skjer i utlandet generelt. Men ikke alle leste aviser! Det er først langt utpå 1800-tallet at folk flest blir avislesere i moderne forstand. Men hva var det vanlige folk generelt leste? De hadde selvfølgelig religiøs litteratur, men ved utvandringen til Amerika strømmet utvandrerbrev over landet.
– Utvandrerbrevene vekket oppmerksomhet i samtiden, og folk som leser og utgir aviser skjønte raskt at det var disse brevene folk leste og oppdaterte seg gjennom. Disse blir dermed viktige for eliten for å kunne forstå årsakene til utvandringen. Og det får et slags momentum, da, i perioden jeg har sett på. Jeg har funnet 228 brev på trykk i norske aviser, fra 1837 til 1860. Da var det blitt «vanlige folks tur» til å komme i avisa, forteller Mathiesen.
En spesiell kommunikasjonssyklus
Studiet av disse brevene har fått Mathiesen til å fremlegge sin hovedtese om fremveksten av en spesiell form for offentlighet og en særegen kommunikasjonssyklus.
– Det er en slags transatlantisk offentlighet som utvikler seg, for en del aviser kunne fungere som brev, slik at folk som skrev i disse avisene kunne kommunisere over Atlanteren, begge veier. De norskamerikanske avisene sendes over havet, og norske lokalaviser begynner etterhvert å operere med egne abonnementspriser for amerikanere. Hvis du fikk tak i en avis på bygda i Norge mot slutten av 1800-tallet, kunne det like gjerne være Skandinaven eller Emigranten, som ble utgitt i Midtvesten, som Morgenbladet!
– Bidragene som havner i disse avisene, er ofte «translokale». Utvandrerne bruker kanskje Skandinaven, som er et transnasjonalt medium, men de sender hilsener til folk i Førde. Nasjonale og transnasjonale aviser kunne dermed brukes for å kommunisere med folk i hjembygda. Og der mener jeg at vi er tilbake til amerikabrevene, som var det som startet det hele, forteller en engasjert Mathiesen videre.
Et unikt nordisk laboratorium
En historiker er ikke mye uten sine kilder. Mathiesen mener at kildesituasjonen i de nordiske landene er spesiell sammenlignet med andre land. I de skandinaviske landene virker det som om man har tatt vare på langt flere utvandrerbrev enn andre steder. Mathiesen forteller om den norskamerikanske historikeren Theodor Blegen som besøkte Norge i 1928 og ble oppmerksom på avisenes utvandrerbrev. Det samme året var det verdenskongress for historikere i Oslo, hvor Blegen la fram «The America Letters», en artikkel som kan regnes som startskuddet for utvandrerbrevforskningen.
Allerede i mellomkrigstiden settes det i gang en kampanje for innsamling av private brev i Norge, Sverige og Danmark, brev som ellers ville forsvunnet gjennom årene og generasjonenes løp. Samtidig har historikere verden over lenge neglisjert såkalte trykte brev, altså brev hvis innhold er trykt i avisene. Mange historikere har nemlig betvilt slike kilders autentisitet, sammenlignet med håndskrevne brev.
– Jeg mener Norden er et fint sted å begynne revurderingen og oppvurderingen av trykte utvandrerbrev, som en kilde for historikere. Vi kan rett og slett relansere Norden som et laboratorium for å undersøke denne offentlighetsdimensjonen ved utvandrerbrev.
– En annen grunn til at Norden er et fint laboratorium, er at vi har så god kildetilgang. Vi har i veldig stor grad fått digitalisert avisfloraen fra 1800-tallet. I Norge, Sverige og Danmark er det mulig å gjøre totale søk i nesten alle aviser som har blitt bevart. I andre land ville man ha måtte lent seg på utvalgsstudier, fortsetter Mathiesen.
Ektefølt brevskriving?
Disputasen nærmer seg, og Henrik Olav Mathiesen har mottatt tema for prøveforelesningen. Han har fått i oppgave å forelese om det religiøse språket i brevskrivingen.
– Folk som skrev brev i den tidligste utvandringsperioden hadde hatt noen måneders skolegang, mesteparten omgangsskole. De hadde lært å lese gjennom å lese bibel og andre religiøse tekster. I den grad de hadde lært å skrive, så var det også gjennom religiøs opplæring. Og det får jo da betydning for hvordan man tolker det de skriver, som bærer mye preg av religiøst språk, bilder, ord og vendinger. Og dette er ikke bare en begrensning: en får inntrykk av at mange av disse kan Bibelen på rams, og er i stand til å bruke språket svært kreativt, forteller Mathiesen.
Men i møte med tidligere tiders overbevisninger får historikeren ofte tolkningsproblemer. For når ens uttrykksformer er så tett tilknyttet religiøs lære, hvordan skal man da tolke brevenes innhold?
– Det er en dobbelthet her, som gjør at du kan lure på det autentiske i stemmene. Disse klisjeene, når man snakker om «det lovede landet», hva mener de? Er det bare et standarduttrykk de har hentet fra Bibelen, eller ser de faktisk på Amerika som et slags "free for all", ta-for-seg-land? Hva ligger egentlig i språket som de anvender? Gjør det at de kan uttrykke følelsene sine, gjennom et inderlig og pietistisk språk, eller er det bare sånn det forventes at de skal ordlegge seg? spør Mathiesen.
Disputasen blir strømmet, og er åpen for alle interesserte. Vi i UiO:Norden ønsker Henrik Olav Mathiesen lykke til!