Biskop J. E. Gunnerus’ store Flora norvegica (Trondheim, 1766) var det første forsøket på å kartlegge Norges flora som noe eget og adskilt fra den danske, og bygget dels på Gunnerus’ egne innsamlingsreiser, dels på et omfattende informantnettverk. Oslo katedralskole eier et unikt eksemplar av denne boken. Det har tilhørt forfatteren selv, og var med ham i felt på hans visitasreise til Nordland og Finnmark i 1768. Den store boken har vært brettet, for å passe i feltvesken, og de brede margene er fylt med nitide opplysninger om pantefunn, lokal plantebruk og ikke minst et hundretall samiske plantenavn. Eksemplaret dokumenterer Gunnerus’ vitenskapelig praksis og de metodene han tok i bruk for å beskrive – og dermed definere – den norske naturen som noe bestandig, naturgitt og egenartet, med klare politiske og økonomiske konsekvenser. På denne måten utgjør boken en enestående dokumentasjon av opplysningstidens naturvitenskapelige innsamlingsarbeid, slik det kom til å forme forestillingen både om nordområdene og om Norge som selvstendig nasjon. Samtidig er den en unik kilde til samisk språkhistorie og plantekunnskap, som illustrerer gryende nasjonalistiske forestillinger om forbindelsen mellom folk, språk og natur.
Gunnerus’ Flora norvegica kom til Christiania katedralskole i 1820, med overlærer M. R. Flors store botaniske boksamling. Her skulle den, som resten av samlingen, bidra til utdannelsen av den nye norske statens embedsmenn. Naturvitenskapelig skolering var en forutsetning for en rasjonell forvaltning av landets ressurser, og dermed avgjørende for den tidlige nasjonsbyggingen. Gunnerus’ eksemplar av Flora norvegica representerer en rekke forskjellige kunnskapsnettverk og funksjoner, som beskrivelse av Gunnerus’ egne samlinger, som praktisk verktøy i hans videre innsamlingsarbeid, og for senere vitenskapsmenn. Boken bidro til å avgrense det norske og nordlige, slik politiske forestillinger om nasjonen fulgte av den vitenskapelige beskrivelsen av landets natur. Samtidig inngår den selv i en boksamling som skulle oppmuntre og legge til rette for utforskningen og forvaltningen av den norske naturen og dens ressurser – politisk og kulturelt – i tiårene etter 1814.