– Ofte tenker jeg at hvis bare jeg hadde hatt makten – vært diktator i Norge, så kunne jeg fikset alt som trengs å fikses, uten noe mer tull, sier Frøysa.
Det norske demokratiet står sterkt. Men hvor sterkt står det egentlig, og hvor er svakhetene?
Gjennom seks episoder og med hjelp av rådgiver og mentor førsteamanuensis i rettsvitenskap, Sofie Høgestøl, går Frøysaa til verks for å lage en oppskrift på hvordan man kommer seg til makten og forblir der.
Stresstest av demokratiet
For Sofie Frøysaa har ting som må fikses, og stiller uvante spørsmål.
– Jeg har jo kjent på en del frustrasjon når det kommer til norsk politikk fordi det går veldig tregt. Det skjer for lite med store saker som klima, klasseforskjeller og mental helse, som er mine hjertesaker, og ofte har jeg tenkt at jeg hadde gjort en bedre jobb selv. Det diplomatiske svaret er at jeg skal stressteste demokratiet, men jeg er helt klart også en liten diktatorspire.
– Vi nordmenn i demokratiske Norge tenker kanskje på diktatorer som slemminger, men er de alltid det? Eller kan diktatorer også være veldig effektive og bare ordne opp der demokratisk sneglepolitikk har feilet?
En som kan svare på slike spørsmål er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Carl Henrik Knutsen.
Knutsen lanserte nylig boken Demokrati og diktatur og leder nå arbeidet med en tilstandsanalyse av demokratiet. Han er nå kalt inn på teppet til Frøysaa til hennes første leksjon, om hva demokrati og diktatur egentlig er.
Knutsen beskriver demokratiet som noe som beveger seg på en skala, og har et par eksempler langt nede på denne.
– Russland er eksempelvis svært autoritært, men er likevel mer demokratisk enn Nord-Korea. De holder tross alt valg i Russland. Norge derimot skårer høyt på skalaen, men Norge er ikke perfekt. Å perfeksjonere noe som allerede er bra, er som å kjøpe en tredje eller fjerde forsikring. Å holde demokratiet friskt rett og slett.
Knutsen er tydelig på hvem han selv ville kuppet om han var i Frøysaas sko.
– Å kuppe et land på toppen av skalaen er svært vanskelig, mens de på midten er mer ustabile. Skulle jeg selv valgt et land ville jeg gått for et ungt regime med valg som verken er svært demokratisk eller svært autoritært, eksempelvis Bolivia eller Tunisia.
Demokratisk nedgangstid
Sofie Høgestøl trekker frem at folk flest i verden i dag bor i autoritære regimer og at demokratiet har vært i en nedgangstid de siste 10-15 årene. Knutsen er enig.
– Det er bekymringsfullt når store land med innflytelse beveger seg i autoritær retning. Det er ikke sånn at man går fra demokrati til rent hardcore diktatur, men det går gjerne gradvis og sakte, og i bølgedaler. Det er også smittsomt, så hvis politikken i et land snur, så kan det påvirke også situasjonen i nabolandet, sier han, og trekker frem Brasil, Tyrkia, Ungarn og Polen som eksempler.
– Og ut i fra noen målinger gikk definitivt USA også i gal retning under Trump.
I samtalen med Knutsen vurderer Sofie ulike veier til makten. Det tradisjonelle militærkuppet er krevende, så Knutsen anbefaler selvkuppet som det han selv ville ha valgt.
– I selvkuppet er det lederen selv som driver endringen. Man er valgt inn som statsminister og ligger an til å tape valget men vil fortsette. Da gjør man ting for å endre systemet for å bli sittende og endrer spilleregler og grunnloven. Selvkupp er forøvrig den vanligste måten demokratier dør på.
– Du bør altså bli partileder i Arbeiderpartiet eller Høyre og kjøre et selvkupp. Å starte et eget parti høres ambisiøst ut, sier Knutsen.
Men Sofie er ambisiøs. Og vil se tilbake i norgeshistorien for inspirasjon.
Arbeiderpartiet i mellomkrigstiden
Finnes det noen norske partier som har prøvd eller forsøkt å endre demokratiet, spør Frøysaa.
Øystein Sørensen, professor i historie ved Universitetet i Oslo forsker på politisk historie. Han forteller at mange har ønsket det, men stort sett små grupper.
– Mest kjent av de som virkelig har prøvd, er Quisling og Nasjonal Samling under annen verdenskrig naturligvis, men et annet høyst interessant tilfelle som er mindre kjent, er Det Norske Arbeiderpartiet i tiden rett etter første verdenskrig. Inspirert av blant annet den kommunistiske oktoberrevolusjonen i Russland, ønsket de å erstatte det politiske demokratiet i Norge med proletariatets diktatur, altså at borgerskapet ble fratatt makt og at arbeiderklassen skulle styre.
Hør hele historien på Itunes eller Spotify.