Kort tid etter at jeg ble instituttleder i 2009 måtte jeg brydd ta æren for en av instituttets suksesshistorier. Vår kloke dekan den gang, Knut Fægri, så selvsagt at jeg ble i overkant brydd og smilte skjevt mens han forklarte at det er en leders harde dont å ta i mot ære – på vegne av et større fellesskap – også når man kanskje ikke selv har hatt all verdens rolle. Fem uker etter å ha blitt rektor ved Norges beste universitet fikk jeg i går fronte den institusjonelle gleden av at livsvitenskapsbygget endelig fant veien til statsbudsjettet. Sjenansen er tilbakelagt. Dette er en stor ære, på vegne av gode kollegaer og venner. Og på vegne av Kunnskapsnasjonen Norge.
Gårsdagen var flott. Den startet med en liten morgengry-løpetur gjennom Oslos gater med nobelprisvinner Shinya Yamanaka, som deretter kom til UiO for å forelese for et fullsatt auditorium.
Dagen fortsatte med besøk av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og den endte med en liten feiring, hvor jeg ikke minst kunne takke noen av de svært mange som har lagt hjerte og hjerne i arbeidet for å få realisert dette svært viktige byggeprosjektet. Mange støttespillere skal også ha stor takk. Det var svært hyggelig å presentere en video to uker tilbake i tid hvor NHO-leder, Kristin Skogen Lund, byrådsleder Raymond Johansen, direktør i Forskningsrådet Jon Arne Røttingen samt leder i Legemiddelindustrien Karita Bekkemellem ga sin støtte til livsvitenskapssatsingen ved Universitetet i Oslo.
Det har tatt noen år dette
Jeg ble selv tilsatt fast ved Kjemisk institutt i 1991, og ble umiddelbart plassert i en byggekomite. Vi skulle renovere en slitt bygningsmasse. For å gjøre en lang historie kort: Renoveringen ble skrinlagt i 2000. Den ble for dyr. Et nytt konsept så dagens lys i et møte i Universitetsstyret i september 2007. Da var Geir Ellingsrud rektor. Arbeidet tok for alvor fart noen år senere. Kristin Halvorsen, den gang finansminister, loset det nye bygget gjennom kvalitetssikringsprosess 1 i 2011. Da var den forutgående konseptvalgutredningen allerede historie. Så har vi tatt trinn for trinn. Og i går var dagen da fruktene av et langsiktig og stødig arbeid skulle manifestere seg som et forslag til en viktig post i kommende statsbudsjett.
Jeg tror og håper at dette virkelig er startskuddet, og at vi kan feire igjen 12. oktober. I så fall vil prosjektet utvikle seg i årene som kommer, og gi et nytt livsvitenskapsbygg i 2023. Det er en bred tverrpolitisk støtte til dette prosjektet, og dermed er jeg sterkt optimistisk til at dette bygget blir realisert uavhengig av hvilken regjeringen som skal ta prosjektet videre.
Det er mange som har bidratt i arbeidet som har ført oss til dagen i dag. Som fagperson er det lett å se den delen som handler om faglige konsepter og strategier. Sannheten er at realiseringen av et slikt prosjekt krever en langt større kompetansebredde.
La meg nevne noen viktige bidragsytere, blant alle som har spilt en viktig rolle over flere år:
- Eiendomsavdelingen har vært en viktig aktør. Senioringeniør Geir Solheim har, for eksempel, vært involvert i prosjektet siden 1999 – da han jobbet i Statsbygg. Året etter meldte han overgang til UiO, og siden har han lagt inn et stort antall arbeidstimer i prosjektet. På vegne av oss alle: Takk!
- Universitetsdirektøren Gunn-Elin Bjørneboe skal ha sin betydelige del av æren, og en stor takk for å sikre et robust og fremoverlent «embetsverk» som en nødvendig grunnmur for politisk ledelse. Strategisk teft og gjennomføringsevne karakteriserer en av mine aller viktigste samarbeidspartnere i dag.
- Faglig sett må jeg få lov å trekke frem professor Odd Stokke Gabrielsen som virkelig har vært strategen i arbeidet, og som har bidratt i stor grad til utviklingen av ulike konsepter for bygget – inkludert det vinnende konvergenskonseptet.
- Tusen takk også til min forgjenger Ole Petter Ottersen. Ingen tvil om at Livsvitenskap er frontet høyt og tydelig som UiOs viktigste prioritet i en årrekke, noe som har vært svært viktig.
Jeg nevner kun disse fire. Ingen glemmes. Tusen takk til alle som har bidratt til at vi er dere vi er i dag. Dette har vært et puslespill av en prosess, hvor alle bidrag har vært av viktighet.
Det er nå det starter!
Nå skal visjoner og planer omformes til virkelighet. Som både Røe Isaksen og jeg selv understreket i går: det er ikke bygget i seg selv om er det viktige. Det viktige er den faglige aktiviteten bygget skal fylles med.
Bygget er svært viktig for UiO. Men bygget er like mye et helt sentralt bygg for kunnskapsnasjonen Norge. Her skal vi utvikle ny langsiktig og grunnleggende frontforskning, og vi skal bruke UiOs styrke i bredden av fag. Bygget skal bidra til å utvikle UiO til et ledende europeisk forskningsuniversitet.
Men vi skal ikke bare utvikle frontforskning. Vi skal også sørge for at kunnskapen tas i bruk. At den fører til nytt næringsliv, at den gir nye effektive behandlingsmetoder. Det er den forventningen regjeringen klart og tydelig gir utrykk for. Derfor skal dette bygget utvikles som en møteplass på to nivåer: En smeltedigel hvor ulike fag og disipliner møtes, brynes på hverandre, og resulterer i ny viten. Og en møteplass mellom akademia og samfunnet rundt oss. Nytt og etablert næringsliv, sykehus og offentlig sektor skal få tilgang til både fysisk infrastruktur og menneskelig, fornybar hjernekaft.
Et betydelig stykke arbeid gjenstår. Et arbeid som sikkert vil kunne føles utfordrende. Konvergens innebærer jo nødvendigvis at noen av de etablerte grensene mellom fag og tradisjoner og mellom akademia og samfunnet rundt oss må utfordres. Da må vi huske hva slag tillit og ansvar som er gitt oss av våre eiere. Vi vet vi kan leve opp til forventningene. Så gode er vi.
Og i dag? – i dag skal vi kun smile bredt!
