Stenseth knytter sin argumentasjon til en spesifikk økonomisk faktor som ble endret av universitetets styre før sommeren. En direkte overføring av 2 millioner kroner fra universitetet sentralt til vertsfakultetet i 5 år etter et senters avslutning. Motivasjonen opprinnelig var å ivareta en god innfasing av senteret.
Denne ordningen ble både innført og avviklet av min forgjenger i rektorstolen. Årsaken til at den ble avviklet var at ordningen og tilsvarende ordninger for sentre for forskningsbasert innovasjon (SFI), sentre for fornybar energi (FME) Sentere for fremragende utdanning (SFU) og tildelinger fra European Research Council (ERC) førte til en omfordeling fra humaniora og samfunnsfag (humsam) til medisinske og matematisk-naturvitenskaplige fag (mednat). Nasjonalt er kun 13 av 44 sentre for fremragende forskning innen humsam-området. Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) er i enda større grad mednat-dominert. Nye senterordninger vil komme, som også vil bli mednat tunge. Sentere for klinisk forskning er for eksempel på trappene.
Når vi så vet at vi i internasjonale rangeringer til dels gjør det svært godt innen humsam-fagområder, så ble denne bieffekten en betydelig utfordring. Vi kan ikke i dagens samfunn og med UiOs profil la eksterne finansieringsordninger overstyre vår egen strategiske evne og vilje. Selvsagt skal vi utvikle fremragende forskning, men ikke på bekostning av den bredden som gjør oss til et ledende europeisk universitet.
Like fullt er det viktig at vi ikke svikter ivaretagelsen av eksisterende ledende fagmiljøer som har bygget opp tverrfaglig ekspertise og internasjonal anerkjennelse. Det viktigste vi må gjøre er å sikre innfasingen av sentrene via faste vitenskapelige stillinger, noe som nok også var hensikten da denne ordningen med to millioner kroner i 5 år ble innført. Man ønsket en mulighet for brofinansiering av faste nye stillinger, etter at senteret var avsluttet. Jeg mener det var feil strategi. Jeg vil derfor satse på en mer offensiv innfasingsstrategi der utlysning av faste stillinger behandles overordnet allerede i søknadene. Dette må så følges opp i praksis gjennom senterets utvikling. Det er selvsagt mulig å tilsette fast på eksterne midler, lyse ut stillinger åpent og forplikte institusjonell overtakelse etter senterets avslutning. Dette kan innebære vel så store økonomiske bidrag og forpliktelser fra vertsinstitusjonen.
Vi mener fremragende miljøer må prioriteres, og mener videre at fakultetene har økonomiske rammer som muliggjør dette uten at omfordelingen utfordrer fakulteter med langt mer begrenset mulighet for ekstern inntjening.
Når det er sagt, så trenger vi som det akademiske fellesskap vi er, oversikt over hvordan vi støtter opp under våre fremragende senter, og over hvordan vi nytter sentrene til å videreutvikle UiO. Dette er et viktig arbeid vi vil sette i gang.
En viktig avveiing er å holde ressurser for opprettholdelse av fremragende miljøer opp mot muligheten for å skape nye. Som det framgår av Stenseths innlegg er det stor positiv feedback i systemet, der et dyktig senter har benyttet SFF bevilgningen som et springbrett til ytterligere aktivitet som kan leve videre etter SFF-perioden. At institusjonen (UiO) bruker midler for å legge til rette for at tilsvarende springbrett tilbys nye fagmiljø framstår ikke nødvendigvis som feil strategi.
Enig i det, Stein. Jeg tror vel også det er slik sentrene har fungert, og fungerer. Vi ser at SFF og ERC er koplet. SFFer gir betydelig ERC uttelling, mens ERC-tildelinger er utgangspunkt for andre SFFer. Flere SFFer er grunnlaget for nye SFFer osv. Bestiller en analyse av våre SFFer og SFIer for å få et bedre faktagrunnlag for videre diskusjon og for videre politikkutforming.
Kommentering på dette dokumentet er skrudd av.