Statsbudsjettet et av de viktigste uttrykkene for faktisk politikk og prioriteringer og politikk for høyere utdanning og forskning. Proposisjonsteksten må leses med den største omhu. Denne helgen har vi derfor viet oss til nærlesning. Dessverre karakteriseres årets budsjett av at Regjeringen skyver en del betydelige problemer foran seg. Det finnes som kjent mang en hard nøtt i universitetspolitikken. Vi hadde ønsket oss en langt klarere tanke om hvordan de viktigste kan håndteres.
Tre nøtter for universitetene
Fraværet av en klar ide om hvordan det enorme vedlikeholdsetterslepet i sektoren skal håndteres er tydelig og problematisk. Det betyr med andre ord at vi ikke får noen svar på hva som skal skje med de mange gamle nedslitte og utidsmessige byggene vi har på UiO. Hovedmodellen for finansiering av universitetsarealer i universitetssykehusene gir også en betydelig økonomisk utfordring vi i samspill må løse. Regjeringen velger videre å dytte avbyråkratisering og effektivisering ned til institusjonene med en hånd, mens de med den andre gjennom flere år har servert nye forventninger som har administrative konsekvenser som trekker i motsatt retning. Vi etterlyser en vilje til å analysere styrkeforholdet mellom midler som går til primærvirksomheten og som går til administrasjon og kvalitetssikring/revisjon nasjonalt.
Resultatbasert omfordeling og kvantitet vs kvalitet
Vi skal ikke stikke under stol at vi også har noen utfordringer vi må takle selv. Den svake utviklingen i den resultatbaserte omfordelingen er ett slik område. Likevel mener vi fortsatt at tellekantene er produksjonsfokuserte og ikke tilstrekkelig kvalitetsfokuserte. Regjeringen holder fortsatt på at økonomi skal koples til utviklingsavtalen, men innsigelsene fra sektoren har ført til de har tatt et skritt tilbake. De bør benytte tiden de har kjøpt seg til å spørre seg om vi virkelig klarer å etablere utviklingsavtaler som gir mangfold i sektoren og samtidig fokus på de virkelige utfordringene, dersom parameterne budsjettet skal knyttes til er kvantitative. Vi trenger færre tellekanter, ikke flere!
Faglige prioriteringer?
Faglig sett skal vi være glad for at fellesløftet finansieres og at SFF-ordningen tilføres midler som gir samme antall sentere som før. Men det var vel også det minste vi kunne kreve? Vi har tross alt en nasjonal langtidsplan for forskning og høyere utdanning som binder beslutningstakerne «til masten» og forplikter dem til å røkte virkemidler for langsiktig, grunnleggende forskning og forskningsmiljøer i det internasjonale toppsjiktet. Fremragende forskning.
At regjeringen ser ut til å skyve hele ansvaret for oppfølgingen av humanoriameldingen til NFR og institusjonene er heller ikke uventet, men fortsatt temmelig skuffende. La gå, humanoriaperspektiver innen muliggjørende teknologier er gitt noe prioritet. UiO vil likevel fortsatt argumentere sterkt for den egne humsam-satsingen vi har valgt å kalle «Kulturelle og institusjonelle endringsprosesser» i vårt innspill til langtidsplanen for forskning og utdanning. Vi vil jobbe hardt og konsistent for at en slik satsing virkeliggjøres.
Forventningene til en tydeligere kopling mellom forskning og utdanning er et annet viktig punkt vi ikke ser tydelig reflektert i budsjettforslaget. Også dette er et tema høyt profilert i UiOs innspill til revidert langtidsplan. Her tror vi UiO selv må bidra med forslag til hvordan denne koplingen kan sikres og implementeres i forsknings- og utdanningspolitikken.
La oss ta dette steg for steg, og i noen detalj.
Bygg og fysisk infrastruktur: Livsvitenskapsbygg, men også prosjekteringsmidler til tre nybygg
Det har tatt tid å få det nye Livsvitenskapsbygget inn i statsbudsjettet. Da en av oss i 1991 ble tilsatt som 1. amanuensis ved Kjemisk institutt, ble han fort involvert i planene om en komplett renovasjonen av det allerede da utdaterte kjemibygget. Etter en lang og kronglete prosess nærmer vi oss mål nå nesten 30 år senere. Kjemisk og Farmasøytisk institutt får nye sårt tiltrengte arealer, som en del av at vi skal utvikle Norges største universitetsbygg med konvergens og livsvitenskap som grunnleggende ide. Svært gledelig! Et nasjonalt prosjekt av stor betydning.
Det er flere UiO-bygg som ligger i prosess for statlig finansiering. Vikingtidsmuseet, nytt bygg for odontologi og veksthuset på Tøyen – i den rekkefølgen. To av byggene er bygg av stor nasjonal betydning. Det er satt av 15.5 og 10 millioner til prosjektering av de to første byggene, og 6 millioner til prosjektering av brukerutstyr i veksthuset.
Men som indikert over: det som bekymrer oss her er vårt enorme vedlikeholdsetterslep. Her nytter det ikke med en «stikke hodet i sanden» taktikk – det gjør faktisk bare vondt verre. 75 millioner bevilges, og skal følges av samme beløp fra institusjonene selv, og så får vi se i hvilken grad fordelingsnøkkelen blir god for UiO. Vi er glad for hver krone vi kan få, men dette er rett og slett ikke tilstrekkelig. På langt nær. Vi vet alle at dette etterslepet ikke kan dekkes av universitetenes basisbevilgninger. Hva er planen?
En annen utfordring er den nye hovedmodellen for finansiering av nye universitetsarealer i sykehus. I denne modellen skal helseforetakene eie lokalene, og universitetene leie. Kunnskapsdepartementet vil dekke deler av de årlige leiekostnadene, men maksimalt 75 prosent. Det betyr en betydelig og ny regning til UiO. Dersom vi estimerer kostnadene for arealene som planlegges for UiO på nye Gaustad og Aker (ferdigstilles i 2027), ville vi med dagens priser få en regning på ca 25 millioner årlig.
Hva er det da vi skal prioritere ned? Her må vi sammen finne løsninger, og så får vi håpe at husleieordningen som er planlagt innført vil hjelpe oss. Vi må flytte mer aktivitet inn i bygningene vi selv eier.
Effektiviseringskutt
I budsjettposten med den noe kryptiske headingen Konsekvensjusteringer ligger et betydelig oppsamlet «avbyråkratisering og effektiviserings»-kutt som etter innføring i 2015 nå beløper seg til 27 millioner kroner årlig. Dette kommer samtidig som de forvaltningsmessige forventningene som stilles til oss blir stadig flere. Mer kompliserte finansieringsmekanismer med større behov for påvirkningsarbeid (les Horisont2020 og FP9), større krav til at institusjonene engasjerer seg aktivt for at innovative ideer kan omdannes til verdier inkludert arbeidsplasser, stadig sterkere juridisk oppfølging av rettighetsbaserte ordninger, større institusjonelt egetansvar for forskningsetisk kontroll osv. Vel og bra, men forenlig med administrasjonskutt? Effektivisering og avbyråkratisering kan ikke ses i isolasjon. På en lang rekke områder har endringer i hva universitetene er forventet å følge opp og håndtere hatt administrative implikasjoner og «bieffekter». Vi tar selvsagt også selv ansvar og vil uansett alltid søke å jobbe mer effektivt, og vi må til enhver tid vurdere hva vi ikke skal gjøre - hva vi ikke skal rapportere på!
Uansett er bestillingen implisitt tydelig. Regjeringen forventer at vi flytter ressurser fra administrasjon til fag; til undervisning og forskning. Da må vi også påse at vi ved å kutte i administrasjon ikke legger flere administrative arbeidsoppgaver på vår faglige ansatte. Da svekker vi vår konkurranseevne i et globalt og kompetitivt universitetsmarked. Administrativ overbelastning er rett og slett ikke oppskriften for å skape gode betingelser og styrke vår posisjon som et europeisk ledende forskningsuniversitet.
Vi har fått en utfordring og må levere dersom dette ikke skal svekke selve primærvirksomheten vår.
UiOs utvikling og resultatbasert omfordeling (RBO)
Den resultatbaserte omfordelingen er delt i to. Åpen ramme omfatter studiepoengsproduksjon, antall utvekslingsstudenter, antall ferdigutdannede kandidater og antallet nye doktorer. Lukket ramme inkluderer i tillegg til publikasjonspoeng parameter for ekstern finansiering: NFR, EU og bidrag og oppdragsaktiviteter.
Som forventet taper vi på den lukkede rammen. Her er det økning i kvantitative parametere som er avgjørende. En mekanisme som straffer institusjoner som i utgangspunktet gjør det godt, og premierer de som ligger bak. Effekten er ødeleggende og oppleves som et nivelleringsønske fra Regjeringen.
Verre er imidlertid vår svake utvikling innen den åpne rammen. Her er det nedgangen i antallet nye doktorer som straffer oss. Vi taper 22 millioner på lavere «produksjon». Mens fjorårets budsjett var basert på snittet av kandidater over tre år, er parameteren nå ettårig – noe som gir større svingninger. Antall kandidater uteksaminert årlig er redusert fra 509 til 451.
Videre arbeid ved UiO må nødvendigvis være opptatt av å forbedre resultatene, selv om det selvsagt er helt påkrevd at vi stiller spørsmål ved kvantitative resultatmål. Det er produksjon som premieres. Vi skal uansett holde den standarden et ledende europeisk forskningsuniversitet må holde. Kvalitetssenking er ikke løsningen her heller.
Studentbudsjettet
Studentene var rimelig godt fornøyde med budsjettet. Studiestøtten er foreslått opptrappet med en kvart måned. Det er viktig for oss som trenger studenter som studerer. Dette innebærer at vi når halvparten av den lovede utvidelsen til støtteperioden er gjennomført. I en by med høye bokostnader er nye boliger til studenter et svært viktig virkemiddel. 2200 studentboliger er mindre enn vi håpet på, og her må vi kjempe for at vi holder takten fra i fjor, da ble det gitt støtte til 2500 nye boliger.
Det varsles også en gjennomgang av fordelingen mellom stipend og lån, og en endring i avstand for borteboerstipend. Vi er, som studentene selv, svært kritiske til bortfallet av støtte til jussbuss og JURK (Juridisk rådgivning for kvinner). Dette var overraskende kutt. Disse to studentdrevne organisasjonene er av stor verdi for svakere stilte grupper i samfunnet, og ordningen innebærer også et verdifullt praksistilbud. Forslaget er ikke bare dårlig. Det strider også mot regjeringens egen politikk.
Og konklusjonen er?
Vi har fått et budsjett omtrent som forventet: hvor vi skal glede oss over livsvitenskapsbygget, men hvor vi også tydelig må tilkjennegi at Regjeringen har skjøvet mange utfordringer foran seg og til dels over på våre skuldre.
