Vi står foran mange viktige politiske beslutninger om hvordan norsk forskning og utdanning skal legges opp. Sektoren har vært gjennom store endringsprosesser og forvaltningsorgan for sektoren er midt oppe i en omfattende reorganisering. Det er dermed også riktig tidspunkt til å klargjøre UHRs rolle. Vi vet at myndighetene og politiske partier primært forholder seg til UHRs innspill i politiske saker. Derfor er det av stor betydning for oss som universitet hva UHR beslutter og fronter, og følgelig svært problematisk når UHR fronter en politikk som ligger langt unna UiOs interesser. Derfor foreslår vi at UHR ikke lenger skal være sektorens høringsinstans i saker der det er stor uenighet blant medlemmene.
La det først være sagt: Vi vil ikke UHR til livs. Vi mener at sektoren og vi trenger UHR i noen sammenhenger. Blant annet bør UHR ha en sterk rolle i spørsmål av mer forvaltningsmessig og administrativ karakter. Eksempler på dette er utviklingen av Open Access, IPR-regelverk og deler av SAKS-arbeidet. Dessuten gjør mange av fagrådene og underutvalgene en god og viktig jobb. Vi innser selvsagt at det er politiske aspekter knyttet til de fleste problemstillinger og dermed at det må gjøres konkrete vurderinger i enhver sak. Det er selvsagt viktig å bruke UHR til å dele kunnskap og erfaringer på tvers av institusjonsgrensene. UiO bidrar mer enn gjerne til åpenhet og samarbeid i slike saker.
Men, når det gjelder UHRs strategiske enheter som dekker kjerneoppgavene utdanning, forskning og innovasjon mener vi at det er helt nødvendig med en bredere diskusjon om hvilke saker UHR kan fronte på vegne av en samlet sektor. Utgangspunktet for dette er, som nevnt, at det i ofte er motstridende interesser mellom de ulike institusjonene i UHR. Dette gjelder særlig saker som omhandler finansiering eller mer overordnede strategiske og politiske planer. I slike tilfeller mener UiO at institusjonens synspunkter best kan fremmes fra hver enkelt institusjon.
Problemet i dagens situasjon er at UHR må lage kompromisser mellom medlemmene, og ofte blir forskjellene mellom hva vi ved UiO mener og det UHR mener, for stor. Eksemplene er mange, men la oss raskt nevne saker som statsbudsjettet, sektorens finansieringsmodell, faglig profil, balanse mellom grunnforskning og anvendt forskning samt den aktuelle problemstillingen knyttet til humanoria og samfunnsfagenes rolle i den reviderte langtidsplanen for forskning og utdanning.
Dette er ikke en ny problemstilling. Interessemotsetningene vi nå tar opp kom kanskje aller tydeligst frem i forbindelse med høringsrunden for ny finansieringsordning for universiteter og høyskoler for et par år siden.
Grunnen til at vi nå vender tilbake til problemstillingen er at det er igangsatt en omorganiseringsprosess for UHR. I likhet med andre medlemmer spilte UiO inn til denne prosessen.
Vi er opptatt av at de norske universitetene har og bør ha forskjellige profiler og interesser. UiO skal være et ledende europeisk forskningsuniversitet. Det er kunnskapsdepartementets forventning til oss. Da må vi prøve å påvirke politikken slik at vi lykkes. Derfor har vi jo også engasjert oss sterkt i det europeiske nettverket The Guild of Research-Intensive Universities, et nettverk av likesinnede universiteter i hele Europa. Deltakelse i dette nettverket ser ut til å kunne bli enda viktigere for UiO i tiden som kommer, når vi ser hvordan norsk og europeisk forskningspolitikk i stadig større grad glir over i hverandre.
Når UHR, som sektorens høringsinstans, ikke ivaretar medlemmenes selvstendige interesser godt nok, mener vi tiden er moden til å starte en bred diskusjon om UHRs innretning og rolle. I brennbare saker bør UHR rett og slett henvise til de ulike institusjonenes egne innspill.
Vi ser frem til å diskutere disse problemene mer inngående på UHRs representantskapsmøte ved Høgskolen i Innlandet 15. og 16. november. For å få politisk oppmerksomhet gikk vi ut med denne problematiseringen offentlig. Under UHR møtet skal vi selvsagt bidra til en balansert og nyansert debatt. Vi føler likevel for å gjenta at dette er spørsmål som er så viktig for UiO, og trolig også for flere av de øvrige institusjonene som deltar, at vi vil fortsette å bidra til å skape en bred offentlighet rundt de debattene som nå preger arbeidet i UHR.
