I år er det 50 år siden et studentopprør i Paris ga navn til en generasjon, og for alvor viste verden at den voksende studentmassen ved universitetene ville mer enn å utdanne seg til en trygg jobb. Nå er 68-erne på vei over i pensjonistenes rekker, mens studentene både i Norge og resten av verden fortsetter å kjempe for en bedre verden.
Mange har utrykt bekymring for at universitetene nå vil tas av over av en generasjon lydige og karrieretenkende flinkiser, og at generasjon prestasjon har kommet inn i på universitetene med lite annet enn høye ambisjoner og skjør psyke. Vi som har gleden av å leve i universitetssamfunnet på daglig basis, vet at heldigvis er bildet langt mer sammensatt enn som så.
Bare de siste månedene har vi sett mange eksempler på studentengasjement som utfordrer det bestående. Avkolonisering ble, kanskje litt overraskende, det store ordet i den universitetspolitiske debatten anno 2018. Studentorganisasjonen SAIH viste at også dagens studenter har evnen til å skape rabalder. Elevene bak Operasjon Dagsverk ble møtt med avisannonser og sterk kritikk for sitt valg av internasjonalt solidaritetsprosjekt.
Våre medisinstudenter kjemper for syriske barn og unge gjennom Medisinstudentens humanitæraksjon. Våre jusstudenter gir gratis rettshjelp til vanskeligstilte gjennom Jussbuss og jobber for å bedre kvinners rettsstilling gjennom JURK. På hele universitetet bruker våre studenter sin kunnskap til å hjelpe andre og kjempe for en bedre verden. At våre studenter i dag kun er opptatt av seg selv og sine prestasjoner stemmer heldigvis ikke overens med våre erfaringer fra Universitetet i Oslo
Studenter og elever som engasjerer seg er selvfølgelig ikke hevet over kritikk, og skal møtes med like strenge krav til sine argumenter som alle andre. For at vår akademiske kultur skal være levende, åpen og utviklende er vi helt avhengig av å møte ytringer med ytringer – ikke med sanksjoner eller krav om utestengelse. Dette kan være krevende for oss alle. I møte med ytringer vi er sterkt imot er det fort gjort å kreve forbud, straff og beklagelser.
På Universitetet i Oslo skal vi behandle hverandre med respekt, vi skal oppmuntre til deltagelse i universitetets åpne debatt. Samtidig er det ingen tvil om at ytringsfriheten gjelder fullt ut – også støtende ytringer er vernet av ytringsfriheten, så lenge de ikke bryter norsk lov. Ytringer må møtes med ytringer, og ytringsfriheten gir også vern til å gå kraftig mot ytringer man er uenig med.
I verden rundt oss møtes studentengasjement med langt mer hardhendte midler enn kronikker og trykksverte. Alle steder der myndigheter slår ned på protester og motstemmer vil studenter og akademikere være utsatt. Scholars at Risk og Students at Risk har dokumentert hvordan fredelige studentprotester har blitt møtt med vold og forfølgelse i land som Nicaragua, Venezuela, Egypt, Tyrkia, Sør-Afrika, Thailand og Myanmar.
I voldelige konflikter og i samfunn i autoritær utvikling er universiteter og studenter alltid utsatt. Ytringsfrihet og akademisk frihet truer de som vil kontrollere med vold og undertrykking, og fullt ut frie universiteter kan ikke eksistere under undertrykkende og autoritære regimer.
Slik har det også vært i Norge. For 75 år siden – 30. november 1943 – ble studenter arrestert over hele byen. 1200 studenter ble samlet her i universitets aula. Fra denne talerstolen forkynte Reichskommissar Terboven at studentene var en trussel mot det norske samfunnet. 644 av studentene ble internert og deportert til Tyskland. 17 av dem døde i fangenskapet. Forrige lørdag var det 75-årsmarkering her i aulaen, med noen få av de gjenlevende studentene tilstede i salen. Ett viktig arrangement. Historiske erfaringer som ikke lenger sitter i så mange enkeltmenneskers hukommelse, må gi en institusjonell hukommelse; en hukommelse som sitter i veggene, som gjenfortelles, og som utvikles i en stadig institusjonell selvrefleksjon og kritisk evaluering av egne verdier.
På aulatrappen der dere går ut er alle studentene som falt under krigen skrevet inn i minneplater, og i universitetets historie.
I dag er den autoritære undertrykkelsen under okkupasjonen et fjernt minne. Som universiteter med stor frihet og sikker finansiering plikter vi å bruke vår privilegerte posisjon til å engasjere oss for de delene av vårt globale akademiske fellesskap som ikke er like heldige.
Paradoksalt nok kan man se at et slikt samfunnsengasjement også i vår del av verden kan brukes som et argument mot universitetenes autonomi og frihet. I den opphetede Brexit-diskusjonen i Storbritannia har universitetene blitt anklaget for å være femtekolonnister som setter en global elite fremfor nasjonens interesser. I Ungarn blir nå det prestisjefulle Central European University presset ut av landet, i et angrep på den akademiske friheten som møter internasjonal fordømmelse. I et illiberalt demokrati, som Ungarns statsminister Viktor Orbán ønsker seg, er det ikke rom for full akademisk frihet.
Den nasjonale og proteksjonistiske vendingen vi har sett i mange vestlige land, fører ofte med seg anklager mot universitetene for å være globaliserte og virkelighetsfjerne; også her hjemme har vi de senere årene oftere hørt anklager om at universitetene er mer opptatt av internasjonal prestisje enn sitt samfunnsbyggende, nasjonale oppdrag.
For Universitetet i Oslo er det ingen tvil: vi skal fortsette som et globalt engasjert universitet, vi skal bygge ned grenser mellom kulturer snarere enn å bygge dem opp og vi skal være et internasjonalt brohode for det norske samfunnet.
Derfor utvikler vi nå en universitetsallianse med fem andre ledende europeiske universiteter, hvor målet er at studentene sømløst kan studere på tvers av grenser og språk, med forskningsbasert utdanning som fellesnevner. 100 år etter at første verdenskrig tok slutt, er forbrødring på tvers av landegrensene like viktig som noensinne. Å la Europas unge møtes i auditoriene og lesesalene er viktig for å videreutvikle samarbeid og toleranse, og en verdig måte å minnes de generasjonene europeere som fikk sine liv kastet bort på slagmarken.
Derfor lanserer vi i år Oslo Peace Days sammen med Oslo kommune, Nobelinstituttet og Nobels Fredssenter. Oslos internasjonale posisjon som fredsby forplikter, og vi må stadig utvikle og undersøke hvordan vi kan bruke denne posisjonen til å støtte opp under fred og menneskerettigheter. I går åpnet vi Oslo Peace Days med utdeling av UiOs menneskerettighetspris til vår egen professor Nora Sveaas, som gjennom en lang karriere har kjempet mot tortur og umenneskelig behandling.
Som en del av Oslo Peace Days kommer fredsprisvinner Al Gore til Norge og til Nobelpris-forum nå på tirsdag. Ballongen med ett tonn CO2 på universitetsplassen markerer dette. Hver enkelt av oss slipper ut 10 slike ballonger hvert år. Konsekvensene er alarmerende og alvorlige: vi må rett og slett endre adferd og endre verdenssamfunnet, og denne endringen må sikres gjennom ditt og mitt engasjement. Som universitet må vi endre oss, og vi må bidra til endring i samfunnet rundt oss. Vår viktigste endringsagent er våre kandidater.
