Da humaniorameldingen ble lagt frem i 2017 sa daværende kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, at det ikke lenger er noen grunn til å spørre hva vi skal med humaniora. Tvert imot. Og den første setningen i meldingen er «Behovet for humanistisk kunnskap er åpenbar». Spørsmålet er likevel hvilken plass humanoria har og tar i dagens utdannings- og forskningspolitiske landskap og i samfunnet. Hvordan finner institusjonene, fagene og forskerne den gode veien videre?
Se langt frem
Forrige uke hadde jeg gleden av åpne det 11. Arne Næss-symposiet. Der snakket vi om Homo Futurus - og om tro kan flytte fjell. Kjetil Trædal Thorsen fra Snøhetta var en av foredragsholderne. Han hadde helt klart en klok bestefar. Om det er råd fra «bæstfar» som har gjort Kjetil til en fantastisk nyskapende arkitekt vet jeg ikke, men han var iallfall en god turkamerat som fortalte Kjetil hvordan han skulle finne fram i verden: «Du må se langt frem og studere terrenget foran deg for å finne riktig vei», var rådet Kjetil fikk. Samtidig gjorde bestefar det klart at Kjetil måtte se ned noen skritt foran seg på stien, slik at han ikke snublet på veien mot målet. Går vi i ukjent terreng, som vi jo ofte gjør, må vi selvsagt også vite hvor vi kommer fra, så Kjetil fikk råd om å snu seg og skue tilbake. Vi må jo være rimelig sikre på hvordan vi har kommet oss dit vi er. Og så - ikke minst - Kjetil fikk rådet om av og til å stoppe opp og se på «utsikten» - se opp og se ut i universet. Dette er gode råd flere besteforeldre sikkert har gitt sine barnebarn. Vi må se opp og reflektere over eget liv, over de valg vi gjør, over forholdet til våre nærmeste, over samfunnet vi lever i, og over samfunnets utfordringer. Utfordringer som vi som enkeltmennesker, men kanskje særlig som forskere, må gjøre alt vi kan for å finne svar på. Det er en dårlig ide å lukke øynene når du går i ukjent og ofte ulendt terreng.
Humaniora og klimaendringene
Vi lever i en tid hvor samfunnets utfordringer er betydelige - slik har det riktignok sannsynligvis også alltid vært. Likevel, klimautfordringen setter planeten på større menneskeskapte prøvelser enn vi kan overskue konsekvensene av. Hvordan løser vi så klimautfordringen? En av årets Nobelprisvinnere i økonomi, William Nordhaus fra Yale, var tydelig på en pressekonferanse etter annonseringen.
“I think we understand the science. I think we understand the economics of abatement. We understand pretty much the damages. But we don’t understand how to bring countries together. That is where the real frontier work is going on today.”
Dette handler om forholdet mellom menneske og natur, mellom individ og samfunn. Det er i mine øyne ingen tvil om at vi trenger humaniora. Og behovet er, slik jeg ser det, større enn på lenge.
Samfunnsutfordringene vi står overfor har tross alt i stor grad sitt utspring i menneskelige handlinger, de står i en historisk-kulturell kontekst og er avhengig av kollektive institusjonelle ordninger for å kunne adresseres. De berører alle områder av livet: kultur, identitet, religion, tradisjoner, økonomi, forvaltning og politikk. Samfunnsutfordringer kan ikke håndteres hverken klokt eller effektivt uten at man har språklig og kulturell kompetanse, forståelse for den historiske og kulturelle sammenheng de i står i - og uten innsikt i hvordan samfunnsinstitusjoner virker, endres og vedlikeholdes. Uten å gi rom også for tvil og kritikk. Denne helhetstenkingen er avgjørende for alle som arbeider for å finne svar på vår tids største utfordringer. Behovet for humanistisk kunnskap er åpenbar; vi trenger humanoria inn i en bred helhet av fag - som en aktiv del av denne helheten.
UiO er også en kulturinstitusjon
Uten de humanistiske fagene kan vi ikke forstå verken oss selv eller våre omgivelser godt nok. Dette krever tid og rom for grunnleggende humanistisk forskning. Det krever at vi vet å gi plass til det som kan sees som unyttig og ikke umiddelbart anvendbart i dag. De siste ukene har for universitetsledelsen, og for Håkon Glørstad, direktør for Kulturhistorisk museum, i stor grad vært preget av kampen for en verdens kulturarv vi forvalter på vegne av nasjonen og på vegne av ett større vi. Takket være konservatorene på museet vet også rektoratet uvanlig mye om hvilke farer gjenstandene på Vikingskipshuset til enhver tid er utsatt for. Vi vet om alt fra trusler fra støv, biller, vibrasjoner, tyngdekraft og noen av de langsiktige farene ved å konservere gjenstander overhodet. Vi har måttet bruke tid på å forklare departement, Storting og statsråd at forskningsbasert kunnskap om disse farene ikke redder gjenstandene, men kanskje gjør oss noe bedre rustet til å bevare og vise fram verdensarv også til kommende generasjoner. Og alle vi som har møtt unge og gamle i engasjert eller stille undring og refleksjon på ett av våre museer eller etter ett av våre mer enn 2000 publikumsarrangementer hvert eneste år - vet at impact og samfunnsnytte ikke alltid skal eller kan måles i kroner og arbeidsplasser. UiO er ikke bare en forskning og utdanningsinstitusjon. Vi er også en kulturinstitusjon. En formidler av kultur og kulturell forståelse.
Men humanoria må også være beredt når vi ser på vår tids store utfordringer. Globalisering, folkevandringer, klimakrise, bærekraftig ressurs- og verdifordeling samt rettferdig og tolerant samfunnsliv krever at vi ser langt frem. Det kan bare løses gjennom bevissthet om de historiske og kulturelle forutsetningene for dagens situasjon. Vi må vite hvor vi kommer fra, hvor vi er og hvem vi er. Vi må ikke minst som samfunn ha en grunnleggende forståelse av mennesket, hvordan vi opptrer overfor hverandre, og kulturenes betydning for alt samfunnsliv. Vi må se opp og ut og reflektere. Vi må engasjere oss. Vi må finne de langsiktige løsningene, men vi må også se ned og se etter samfunnets snublesteiner på vei mot målet - mot fremtiden.
Demokratiet trenger humaniora
De politiske beslutningene som ligger foran oss er ikke enkle. Hvordan når vi for eksempel FNs første bærekraftsmål – å utrydde alle former for fattigdom i hele verden? Politiske beslutninger på veien mot løsningen involverer dilemmaer, moralske valg om hva som er den riktig veien videre? Kan vi finne en vei som samfunnet som helhet velger? Vårt kjære liberale demokrati krever tross alt kollektive beslutninger. Vi lever i et samfunn tuftet på en relativ egalitær fordeling av kunnskap, et sterkt og gratis utdanningssystem, et samfunn preget av kunnskapsbaserte beslutninger. Med dette samfunnet er under press. Hvordan sikrer vi en egalitær fordeling av kunnskap i en tid hvor teknologiutviklingen er særdeles rask og krevende, og hvor forskjellene mellom de med kunnskap og de uten står i fare for å øke forskjellene nord-sør i verden, øst-vest i Europa, men også innen Norges grenser - ja, selv i en relativ liten by som Oslo.
Dette er en av grunnene til at utdanning en hovedprioritet for det sittende rektoratet. Derfor er de humanistiske fagene så sentrale. Vi snakker ofte og mye om ferdigheter for det 21. århundre: kritisk tenkning, kreativitet, samarbeid, kommunikasjon, fleksibilitet, evne til å orientere seg i nye teknologier, i nye medier og i nye medielandskap. Dette blir viktige tema i strategiprosessen vi har startet. Strategi2030 som vi kaller den. Og jeg synes det er både interessant og fint at flere fakulteter ønsker seg humaniorafag som inviterer andre fag og fagtradisjoner inn. Vi ønsker oss åpne og inviterende humanistiske miljøer inn i det videre arbeidet.
UiO setter agendaen
Jeg er svært glad for at Det humanistiske fakultet, Det teologiske fakultet og Kulturhistorisk museum har tatt initiativ til å gjenstarte og revitalisere Humanioradagene ved UiO. I morgen lanserer vi detaljprogrammet for OsloPeaceDays - åtte dager om fred, demokrati og menneskerettigheter fra 5. til 12. desember. Universitetet i Oslo skal være synlig i samfunnet og sette agenda. Dette er en karakter ved UiO det er viktig å ta godt vare på. Det samfunnsengasjerte universitetet er selvsagt avhengig av de samfunnsengasjerte fakultetene, de samfunnsengasjerte instituttene, men ikke minst de samfunnsengasjerte fagfolkene og studentene. Jeg sier tusen takk for engasjement og vilje!
