I romjula 2009 var det mye vi ikke så komme. Vi forutså ikke en folkeavstemning som sendte britene inn i Brexit og inn i et forvirret forsøk på å vikle seg ut av europeisk integrasjon. Vi forutså heller ikke et amerikansk presidentvalg som endret ikke bare verdens maktbalanse, men også normene for hva en politisk leder er og ikke er i et konstitusjonelt demokrati.
Sosiale medier og bakenforliggende teknologier har videre endret vårt dagligliv, samfunnsliv og politiske liv på måter vi ikke evnet å forutse i 2009. Sosiale medier har i det siste tiåret blitt brukt med stor kraft i grasrotmobilisering for demokrati med den arabiske våren som prominent eksempel. Samtidig har samme teknologi blitt benyttet til å manipulere - og til å kontrollere.
Det er interessant å se hvordan forbindelser mellom retorikk, identitet og følelser i en ny medievirkelighet både kan være et demokratiserende redskap, men samtidig redusere samfunnets motstandskraft mot det forførende og demagogiske. Fake news er intet nytt fenomen. Manipulasjon av sosiale grupper og individer har dessverre en lang historie. Likevel er utfordringer knyttet til propaganda og hatretorikk med medfølgende polarisering av debatter og samfunn langt større i dag enn vi kunne overskue sent i desember 2009. Dette er da også inngangen til Regjeringens arbeid med en ny ytringsfrihetsmelding. Men det er ikke teknologien i seg selv som er problemet. Utfordringen er snarere hvordan den brukes og reguleres.
Dette blir en sentral problemstilling i det kommende tiåret. Vi lever i en tid hvor polarisering og skepsis til vitenskapelig kunnskap, noen ganger forkledd som forakt for akademia, utdannelse og ekspertise, utfordrer samfunnet. Store befolkningsgrupper har fortsatt betydelig tillit til vitenskapelig kunnskap. Samtidig viser samfunnsgrupper i de politiske ytterpunktene uvilje mot å møte standpunkt, perspektiver og fakta som utfordrer eget verdensbilde.
Denne utviklingen truer det liberale demokratiets kjerne. Meningsbrytning, konstruktiv kritikk og fri kunnskapsdannelse er en del av demokratiets «DNA». Demokratiet slik vi kjenner det fordrer en kritisk tenkende befolkning og en liberal ytringskultur. Det er derfor universitetet som institusjon er en så viktig forutsetning for demokratiet; dels ved å kunne stille spørsmål fritt, bruke metoder fritt og kommunisere svarene fritt - også de svarene som provoserer makthavere eller grupper i samfunnet, men like mye gjennom å utdanne kritisk tenkende samfunnsborgere og sterke fagpersoner som bærer samfunnets nøkkelinstitusjoner.
Derfor skal vi arbeide for at universitetet skal være en raus møteplass for mennesker, perspektiver og kulturer; en møteplass hvor man blir eksponert for, diskuterer og tåler teorier og ideer - også dem man er dypt uenig i. Det betyr å lære å argumentere og undersøke, fremfor å avvise motargument og motstander. Verken ansatte eller studentene skal skjermes, men inkluderes i krevende spørsmål, i meningsbrytning og i vanskelige diskusjoner som vi uansett møter utenfor campus. Kunnskap er selve forsvarsverket mot vrangforestillinger, og påkrevd for å kunne evne å se verden også gjennom andres øyne.
Vi må som universitet føre an i dette forsvaret for kunnskapen og for vitenskapen. Vi må håndtere vanskelighetene som oppstår i skjæringspunktet mellom kunnskap og følelser, mellom visshet og tvil og insistere på at kunnskap skal deles, på at kunnskap må tas i bruk. Kunnskap og teknologi er drivere i dagens globale utvikling, og må brukes til fellesskapets beste, bygge opp under vårt liberale demokrati og bidra til en bærekraftig global utvikling. Vi må bruke vår bredde og dybde i dialogen med allmenheten, for å bidra til kunnskaps-informerte beslutninger og til bærekraftig innovasjon og entreprenørskap.
I en tid hvor mengden ny kunnskap og informasjon vokser eksplosivt, og forskjeller mellom de som har kunnskap og de som ikke har kunnskap kan skape ulikhet og spenninger, har vi en aktualisert samfunnsbærende rolle i å bidra til en kunnskapsinformert allmenhet, og til en informert og kritisk offentlighet. Tilliten til vitenskap, ekspertise og kunnskapsbaserte beslutninger og forvaltning er basis for vår institusjon og for vårt demokrati og må styrkes. Derfor må formidlingen av vitenskapens rolle, metode, usikkerhet og integritet være en del av vår dialog med allmenheten. Vårt samspill med hele samfunnet må videreutvikles og styrkes, uten å miste uavhengigheten og friheten som er grunnlaget for universitetet.
Universitetet som institusjon har i snart tusen år formet samfunnet vi er en del av. Samfunnets utfordringer har påvirket og satt retning for universitetet. Universitetets problemforståelser og løsninger har brakt samfunnet videre. Vi skal også i det neste tiåret bidra til å besvare og løse det forutsigbare, samtidig skal vi være i aktiv beredskap for det uforutsigbare. Vårt bidrag det neste tiåret vil være mer avgjørende enn på lenge.
Vi ønsker alle våre kollegaer og venner et riktig godt nytt og bærekraftig tiår!
