I litt over 100 år har Aulaen og Edvard Munchs malerier dannet rammen rundt høytidelige markeringer, viktige forelesninger og konserter. Her debuterte Kirsten Flagstad i 1918. Her har Louis Armstrong trollbundet sitt publikum. På denne scenen mottok Mor Theresa og Martin Luther King sine Nobels fredspriser.
Kjære doktorander! Dere er i særdeles godt selskap og det er en stor glede og en stor ære å få lov å være med å markere en viktig dag for hver enkelt av dere. Gratulerer med dagen!
***
Kjære alle sammen! Velkommen til doktorkreering ved Universitetet i Oslo.
Rektor Waldemar Brøgger, universitetets første rektor, var ingen stor fan av Munchs kunst. Særlig fikk maleriet Historien gjennomgå. «Det finnes ikke blå stener!» sa geologen Brøgger, med henvisning til Munchs valg av fargepallett. Og hva er ikke mer passende - eller upassende - enn at min forgjenger Brøgger er plassert her ved scenen på en slik måte at han for all fremtid er dømt til å betrakte det maleriet han mislikte så intenst. Han ser litt bister ut, der han står.
Og den neste rektoren, Bredo von Munthe af Morgenstierne, som mottok gaven her i Aulaen for nøyaktig 103 år siden, altså den 19. september 1916, gjorde det kunststykke å holde en takketale uten egentlig å takke. Han håpet at all strid om disse malerier med tiden ville legge seg og «att en eftertid ville sætte pris på dem».
Og det fikk han i alle fall rett i. Ettertiden er takknemlig. Rundt dere ser dere altså 230 m2 av Edvard Munchs en gang så omdiskuterte malerier. Solen bak meg her står opp over Kragerøs skjærgård og symboliserer opplysning. Historien og Alma Mater viser akademia som et stort generasjonsprosjekt. Resten - representerer ikke minst de ulike akademiske disiplinene.
Munch var ikke redd for å bryte med det etablerte. At historiefaget ble presentert gjennom en eldre arbeidskar i lappet tøy - i samtale med en moderne kledd gutt - var ganske radikalt da maleriene ble presentert for Norge.
Men slik møtes ofte nye ideer. Det har dere kanskje selv opplevd i deres arbeid - at det kan være krevende å bryte med det etablerte - å foreslå nye løsninger, ideer eller forkaste tidligere forståelse. Men i det akademiske fellesskapet står dette helt sentralt - vi må ha dette motet - vi må være frie til å tenke og skrive. Vi bygger på - men utfordrer også det etablerte. Utfordrer akademia og fagtradisjoner, men også samfunnets selvforståelse, perspektiver, tankemønstre og utvikling. Vi utvikler ideer og finner nye og kanskje radikale løsninger.
Det er nettopp dette som er så viktig med akademia, og det er nettopp dette som gjør universitetene så viktige. I over 200 år har Universitetet i Oslo forandret samfunnet. Vi gjør det fortsatt, og vi skal gjøre det - også i fremtiden. Vi er en del av en tidslinje.
Munch var opptatt av nettopp dette - at hans malerier skulle vise frem akademia som et stort generasjonsprosjekt. Det er også vitenskapen. Dette er fundamentet for universitetet som institusjon. Eit menneske er inga øy, skrev John Donne på gammelengelsk i 1624. Og slik er det jo; å jobbe seg frem til en doktorgrad kan nok være et ensomt arbeid, men det gjøres allikevel aldri alene.
Det har selvsagt vært forsket på hva som må til for å lykkes med nettopp en doktorgrad. Hvilke faktorer er det som gjør at noen klarer å stå løpet ut, mens andre gir opp underveis? Evnen til å takle lange dager og søvnløse netter kan ikke alene være forklaringen på suksess i en forskerutdanning.
Noen analyser av hva som skal til for å lykkes bidrar til forståelse:
Nei, suksess avhenger ikke av kjønn, sosial bakgrunn, eller fysisk lokalisering (målt feks i avstand fra kontorplass til shoppingmuligheter). Denne type variabler har heldigvis liten forklaringskraft. Og det skal vi være glade for. I UiOs spede oppstart, mens vi fortsatt het Det Kongelige Fredriks Universitet, var det etter sigende avstand til punsj-bollene som avgjorde akademisk suksess.
Heller ikke finansiering eller lønn kan forklare alt – i alle fall spriker resultatene her litt. Er det så slik at suksess avhenger av personligheten til den enkelte doktorgradsstipendiat? Tja – dere må i alle fall evne å stå i frustrasjoner! En studie blant amerikanske Ph.D.-studenter i psykologi antyder dessuten at graden av perfeksjonisme har en signifikant effekt på det å fullføre Ph.D.-graden. Negativ, vel å merke.
To faktorer står derimot igjen som avgjørende for at doktorgraden skal innkasseres. Den første er kvaliteten på det faglige miljøet. Men – og jeg siterer:
The single most frequently occurring finding: degree and quality of contact between doctoral student and his or her advisor.
Og det er vel ingen tvil. Deres veileder har vært viktig. Underveis i arbeidet med doktorgraden har noen av dere helt sikkert opplevd veilederen deres som både krevende og utfordrende. Kanskje for travel, kanskje ikke like engasjert som dere selv var?
Det virker muligens ikke slik mens det står på, men jeg kan love dere at alle veiledere, meg selv inkludert, setter dere – doktorene de har veiledet – høyt opp på egen CV. Selv har jeg en slide med dem jeg har veiledet, og hvor i verden de er nå. Det er noe jeg viser frem med stor stolthet!
Som veileder får vi privilegiet av å være med å utvikle dere som vitenskapere og fagpersoner. Et viktig og gledelig tillegg, som ofte setter sterke spor etter seg, er å få lov til å bli godt kjent med dere - dere vi har fått æren av å veilede. Vi får bli kjent med dere som mennesker. Bli kjent med personen - dele gleder og bekymringer. Vi blir både boss og buddy. Derfor er vi veiledere nesten like nervøse som dere kandidater selv under disputasen. Det har i alle fall jeg vært, til tross for at jeg har forsøkt å skjule det godt fra «mine» doktorer. Jeg vet at det i salen her i dag sitter mange stolte veiledere. Gratulerer til hver og en av dere også – og tusen takk for innsatsen!
Men det er flere å takke! En god kollega pleier å si at når dagen er der og disputasen er avholdt, og vi som veiledere får møte kandidatens familie, kjæreste og venner - da skjønner vi ofte mye om det mennesket vi har veiledet. Det faller ofte en del brikker på plass… Det er virkelig noe med eplet og stammen.
Derfor skal også foreldre, kjærester, barn og venner ha en stor takk og gratulasjon i dag. Dere som har vært med å bygge doktoren med støtte, tålmodighet og forståelse. Dere er - og skal være stolte i dag. Det er av og til, til tross for teamarbeid i mange fagmiljøer, en ensom jobb å bli doktor. Dere har bidratt til at ensomheten ikke har blitt for stor. Mange av dere har dratt en ekstra stor del av lasset hjemme mens doktorgraden har vært i innspurten. Mange av dere har kanskje ikke sett så mye til dagens doktorer som dere skulle ønske i det siste. På vegne av UiO og samfunnet for øvrig vil jeg forsikre dere om at forsakelsen ikke har vært fånyttes. Vi trenger den kompetansen og innsikten som dagens doktorer har jobbet frem.
Men .. Til syvende og sist er det allikevel deres egen innsats, harde arbeid og faglige refleksjoner som har ført dere hit i dag. Så klapp dere selv på skulderen, nyt feiringen sammen med de som har stått dere bi i prosessen – og gi dere selv en skikkelig applaus! Det har dere virkelig fortjent.
Gratulerer med dagen!
