Samtidig skal vi levere forskning som samfunnet opplever som nyttig, og legge et godt grunnlag for at kunnskap kan tas i bruk. Vi skal være relevante i dag, men også i morgen - og i årene fremover.
Det er en ære å få dele ut Anders Jahres medisinske priser. Jahreprisene gir nordisk medisinsk forskning et løft ved å gjøre den mer synlig, både innad i Norden og utenfor. Og, som historien viser, kan den være et springbrett til bredere og enda høyere internasjonal anerkjennelse. Flere Jahre-pris vinnere har senere blitt tildelt Nobelprisen i medisin. Det sier noe om nivået på prisvinnerne, noe om nivået på medisinsk forskning i Norden, men også noe om status på Jahreprisen og treffsikkerheten til priskomiteene, som til enhver tid har måttet finne de aller beste blant et stort antall sterke kandidater.
Det går an å finne de beste! Det krever fagkompetanse, og villige fagfeller som evner å vurdere arbeiders kvalitet og gjennomslagskraft. Denne delen av det akademiske økosystemet er grunnlaget for forskningens integritet og må hegnes om, røktes og videreutvikles. Vi er i en tid hvor publiseringspress, hastighet og konkurranse utfordrer forskningssystemet; forskningens reproduserbarhet og evne til nyskaping/orginalitet kan lide skade. Vi er derfor også i en tid hvor fagfelleinstitusjonen som system må hegnes om og utvikles videre. Kvalitet må fremmes - ikke kvantitet. Derfor er vitenskapelige priser viktig. Priser vurdert av sterke, uavhengige fagfeller.
Og for noen prisvinnere vi har hedret i dag!
Anders Jahres store medisinske pris for 2019 på 1 million kroner går til professor Carl-Henrik Heldin ved Uppsala Universitet.
Heldin får prisen for sitt banebrytende bidrag til å forstå sammenhengen mellom cellers vekstfaktorer og kreft. Heldin er en av de mest siterte forskerne i Norden, og hans forskning har ikke minst ført til nye former for kreftbehandling.
Anders Jahres pris til yngre forskere på kr. 400.000 deles mellom Dr. Jenny Mjösberg ved Karolinska Institutet, og Dr. Lars Tjelta Westlye ved Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus.
Mjösberg får prisen for sine studier av en nyoppdaget celletype i immunforsvaret som medvirker til allergi og betennelsessykdommer, mens Westlye mottar prisen for sine bidrag til å forstå hvordan medfødte egenskaper og personlighetstrekk kan forklare disposisjon for mentale lidelser.
Jeg har i dag også hatt gleden av å minnes og feire en av UiOs to Nobelprisvinnere fra 1969. Odd Hassel, som utviklet vår forståelse av kjemiske forbindelser struktur. Hassel levde i en tid hvor å bestemme hvordan atomer er organisert i faste stoffer, i væsker og i gasser var et stort og viktig nybrottsarbeide. Ikke minst var utviklingen av avansert instrumentering som kunne belyse «et ukjent landskap» svært viktig. Gass elektrondiffraksjon ble Hassels store metode, og forståelsen av strukturen til molekylet cycloheksan som gass gav ham Nobelprisen. Og for å sitere Tor Dahl sin kronikk i Aftenposten i 1997: Hassels forskning var basert på egne ideer og den siktet i første omgang utelukkende mot å øke vår forståelse av naturen. Spørsmålet som naturlig melder seg, er om Hassels prosjekter, vurdert ut fra slike kriterier som det nå legges opp til i forskningspolitikken, ville kunne ha blitt nedprioritert på bekostning av forskning som holdt et middelmådig nivå, men som falt innenfor rammene av et på forhånd prioritert program. Mange vil kanskje svare ja, men samtidig skal vi ikke neglisjere den fremveksten vi har hatt av virkelige kvalitetsarenaer; SFF-ordningen på norsk nivå og ERC på europeisk. Kanskje den store utfordringen ligger i balansen mellom den frie forskningen og den tematisk begrensede. Er det noe jeg frykter så er det «slowly changing baseline»; en gradvis nedprioritering av andelen av forskningsmidlene i Norge og i Europa som er fri og ubundet. For å sitere tidligere leder* av CERN, som under forrige ukes General Assembly i the Guild innledet til diskusjon om forskning og innovasjon i fremtidens Europa: Knowledge is our most important asset, and curiosity is its fuel!
*Talk "Open innovation and interdisciplinary research" with Sergio Bertolucci, Former scientific Director CERN and Professor at UniBo
