Et ekspertutvalg har vurdert hvordan endringer i arbeids- og samfunnslivet vil påvirke behovet for å lære hele livet. Utredningen «Lærekraftig utvikling. Livslang læring for omstilling og konkurranseevne» har nå vært ute på høring, og Universitetet i Oslo (UiO) leverte nylig sitt svar.
Livslang læring og etter- og videreutdanning er av stor betydning for den enkelte og for samfunnet. Det handler om personlig utvikling, og om å ha en yrkesbefolkning som er bredt utdannet og fleksibel i et arbeidsmarked i endring. Slik sett er denne nye utredningen både viktig og svært velkommen.
UiO ønsker å være en sentral bidragsyter når fremtidens kompetansebehov skal dekkes. Vi utdanner studenter som får en solid grunnmur for livslang læring, og vi supplerer med målrettede etter- og videreutdanningstilbud. Det skal vi fortsette med og videreutvikle.
Ikke et fullstendig kommersielt marked
Samtidig er det slik at vi må utføre dette arbeidet med utgangspunkt i hva og hvem UiO er som institusjon: Et ledende europeisk universitet hvor all utdanning kobles til forskning av høy kvalitet. Det er vår fremste styrke. Andre aktører innen universitets- og høyskolesektoren kan ha andre og unike fortrinn og tilbud.
Universitets- og høyskolesektoren er med andre ord bred og mangfoldig, og det er viktig at dette tas med i beregningen når politikk blir utviklet. Regjeringen kan ikke tenke på sektoren som et fullstendig kommersielt marked hvor ulike aktører forventes å ende opp med å tilby mer (eller mindre) av det samme.
Det vil gi lite fremtidsrettede studier. Det kan sette kvaliteten i fare, og studietilbudet kan bli mindre variert. Vi må ha et mangfold av studiesteder og tilbud, og tilbudet vårt må bygge på en sterk kobling mellom utdanning, forskning og praksis.
Allerede 50 prosent konkurranseutsatt
I utredningen blir døren satt på gløtt for endringer i dagens budsjettmodell. Den åpner nærmere bestemt for mer konkurranseutsetting.
Forutsigbar økonomi er en forutsetning for å sikre et godt og variert utdanningstilbud i Norge. UiO har allerede 50 prosent konkurranseutsatt aktivitet. Hvis man gradvis øker andelen i basisbevilgningen som konkurranseutsettes, kan oppmerksomheten forskyves til mer kortsiktige mål og vi risikerer at det langsiktige samfunnsoppdraget blir svekket.
I det store og hele bygger analysene i utredningen hovedsakelig på et økonomisk strukturperspektiv. En slik tilnærming blir for snever og instrumentell hvis vi skal finne gode løsninger på hvor og hvordan vi løser oppgaven med å sikre livslang læring for den norske befolkningen.
Skaper ikke samarbeid og arbeidsdeling
En mer rendyrket markedsorientering står dessuten i sterk kontrast til føringer fra Kunnskapsdepartementet om at universitets- og høyskolesektoren må vektlegge samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (såkalt SAK-arbeid).
SAK-prosesser vil bli enda vanskeligere å få til, dersom utdanningsinstitusjonene opplever at de blir pålagt oppgaver i grenseland for hva som er deres kjerneoppdrag, og i stedet må jakte på konkurransefortrinn og inntekter.
For all del: En sunn dose konkurranse kan være skjerpende og av det gode. Men som NHH-professorene Christine B. Meyer og Victor D. Norman skriver i sin nye bok «Ikke for å konkurrere»: Offentlige virksomheter som skoler, sykehus, eldreomsorg og veibygging er ikke der for å tjene penger eller konkurrere. Det er en tanke verdt å ta med seg inn i det videre arbeidet med livslang læring.
