Vi er glad for at det er store forventninger til universitetene. Ansvaret som følger, har vi alltid tatt svært alvorlig. Etableringen av Universitetet i Oslo (UiO) i 1811 var avgjørende for etableringen av et selvstendig Norge. Siden den gang har UiO vært med på å forme det norske samfunnet, gjennom utviklingen av arbeids- og næringsliv, og offentlige nøkkelinstitusjoner, samt gjennom kandidatene vi uteksaminerer.
Må tørre å være tydeligere
I dag har vi en større og mer mangfoldig universitetssektor. Dette er ønskelig og riktig og må dyrkes videre, uten å lage A- og B-institusjoner. Vi må utvikle institusjoner med profiler, samfunnsroller og forventninger som til sammen dekker samfunnets kortsiktige og langsiktige behov. Det er her politiske forventning og politisk styring er påkrevd.
Regjeringen må tørre å være tydeligere på de overordnede forventningene de har til hver enkelt institusjons rolle i samfunnet og differensiere tydeligere. Deretter kreves tillit og handlingsrom.
Vi må ikke miste målet av syne. Det handler til syvende og sist om å utdanne kandidater til nåværende og fremtidig arbeidsliv, om å levere banebrytende, langsiktig og innovativ forskning som bringer samfunnet videre, og å hegne om liberale verdier som fri kunnskapsdannelse og kunnskapsbasert forvaltning. Detaljstyring er ikke oppskriften til suksess i akademia.
Opprydning og forenkling
Universitetene er i dag under kontinuerlig oppfølging av staten gjennom etatsstyring med detaljerte utviklingsavtaler, oppnevning av eksterne styremedlemmer og et økende antall direktorater med utvidede fullmakter.
Når stadig flere insentiver, kontrollorganer, forskrifter og standarder legges oppå hverandre, skaper det en detaljstyring av UH-institusjonenes virksomhet som er både kostbar, og til hinder for at institusjonene effektivt kan fylle sine roller og mål. Her ønsker vi at det endelige lovforslaget skal bidra til både opprydning og forenkling.
Diskusjonen om valgt eller tilsatt leder er en avsporing av debatten. Det er ikke der sektorens utfordringer ligger. La institusjonene velge selv.
Diskusjonene bør handle om hvordan sektoren bør styres for å realisere våre samfunnsoppdrag på best mulig måte. Hva betyr da den økende direktoratiseringen? Hva betyr de stadig mer omfattende nasjonale standarder og retningslinjer? Hva betyr gjentatte oppfordringer til dugnader i sektoren, hvor statsråder innkaller rektorkorpset for en alvorsprat?
Autonomi under press
Vi trenger et tydelig retningsskifte og politisk nytenkning. Vi må utfordre «one size fits all»-tankegangen som nå preger styringssystemet, og den økende politiske reguleringen av ulike deler av vår virksomhet.
Institusjonell autonomi er under press og i ferd med å sette betydelige begrensninger på den akademiske friheten som er grunnlaget for universitetet som samfunnsbærende institusjon.
