Begrep som ”reproduksjonsrate” og spredningsteori er nå blitt en del av det offentlige ordskiftet. Undersøkelser viser at den pågående pandemien bidrar til at tilliten til forskning og kunnskap, øker ytterligere. Dette er ikke tiden for kunnskapsfornektere. Det er en stund siden «We’ve had enough of experts» var omkvedet – ropet på faglig begrunnelse for politiske beslutninger er nå dominerende.
Likevel er ikke utviklingen av konkrete tiltak enkel i skjæringsflaten mellom «myndighet og kyndighet». Politikere over hele verden må forholde seg til mange og ulike dilemmaer. Usikkerhet med hensyn til effektene av smitteverntiltak gir opphav til ulike fortellinger om hva som er den mest holdbare strategien i kampen mot viruset. Dette kjenner vi godt fra studier av forholdet mellom forvaltning, politikk og forskning generelt: Det er sjelden at komplekse fenomen kan kondenseres til ett faglig entydig råd.
Politiske beslutningsprosesser består av en rekke ulike hensyn som skal ivaretas og brynes mot hverandre. Kampen mot virus er akutt avhengig av innsikt i hvordan kultur, demografi, helsevesen og forvaltning og økonomi virker sammen.
Forskere kan ikke erstatte politikere som beslutningstagere i en demokratisk politisk orden. På den annen side ligger det i et «kunnskapsdemokrati» betydelige forventinger til at politiske beslutninger skal være åpne og faglig begrunnet.
Boris Johnsen har hevdet at «every decision is guided by the science», men ingen visste hva «the science» var, hvem som satt i hans vitenskapelige råd, eller hva slags råd de ga. Vi er heldigere stilt i Norge. Vi vet hvilke etater, utvalg og forskningsmiljøer som har levert grunnlag til krisehåndteringen, og vi får gradvis tilgang til deres kunnskapsoppsummeringer og deres forskningsbaserte råd. Likevel viste Debatten på NRK torsdag at vi får denne tilgangen for sent.
Vi kan selvsagt forstå regjeringens behov for å koordinere kommunikasjonen i en krisetid. Men når krisen er så omfattende, påvirker alle sektorer, og berører folks grunnleggende rettigheter og folks liv, er det helt avgjørende at kunnskapsgrunnlaget er åpent, at det debatteres – også før beslutninger tas.
Når vi nå åpner samfunnet, må alle sektorer og virksomheter vurdere selv. Da kreves åpen kunnskap, åpen kritikk og åpen debatt. Da kan det ikke ta ni dager fra regjeringen mottar en rapport (om sårbare barns situasjon under koronaen) til den legges fram for offentligheten. Rask offentliggjøring er en demokratisk rett når solide fagmiljøer gir oss råd i en akuttsituasjon.
