Jeg vil likevel advare mot at stengte universiteter blir sett på som et tiltak med små ringvirkninger, og ikke minst mot ytterligere restriksjoner. Snarere trenger vi å sikre en noe større tilgang for grupper av studenter som rammes spesielt hardt, og ikke minst de masterstudentene som vil forsinkes betydelig eller er knyttet til større forskningsprosjekter som er avhengig av deres deltakelse.
Vi må lære av våre erfaringer fra mars. Nedstengningen av universitetene innebar store restriksjoner på tilgang til laboratorier. Det fikk betydelige konsekvenser for forskningen. De fleste på UiO har nå hjemmekontor og campus er temmelig øde, men det er vesentlig at forskere som er avhengig av laboratorier og teknologisk infrastruktur fortsatt får ha tilgang til bygningene, selvsagt under strengt smittevern.
Det er åpenbart at medisinsk forskning av viktighet for å møte viruset her og nå må ivaretas. Analysekapasitet for å forstå spredningen av virus kan fungere som et brennhett eksempel. Her utgjør forskningen og infrastrukturen ved det nasjonale sekvensenseringssenteret ved OUS og UiO, delfinansiert av Helse Sør-Øst og Forskningsrådet, et stort potensial som bør utnyttes langt bedre. Det krever at aktiviteten holdes i gang; at universitetenes laboratorier holdes åpne. Jeg vil dessuten argumenterer for at forskningen generelt må ivaretas. Det er viktig for samfunnets generelle «oppvåkning» etter koronadvalen.
Så åpent som mulig og så lukket som nødvendig er vårt prinsipp ved UiO. I det videre arbeidet for å redusere smittespredning, er det viktig at universitetenes rolle i å utdanne framtidens arbeidstakere og for å utvikle kunnskap for å løse samfunnsutfordringene forståes når lokale tiltak knyttet til universiteter og studenter holdes opp mot andre begrensende tiltak. Å stenge et universitet har alvorlige konsekvenser.
