Norge skal gjennom en formidabel omstilling. Perspektivmeldingen peker på økende offentlige utgifter, uten tilsvarende økte inntekter. NHO har beregnet at Norge må skape 250.000 nye arbeidsplasser i privat sektor innen 2030 for å opprettholde velferdsnivået. I tiårene fremover skal vi erstatte eksportinntekter og arbeidsplasser fra petroleumsnæringen etter hvert som den fases ut. Samtidig skal vi omstille Norge til et lavutslippssamfunn. Dette krever forskning, og er en av flere grunner til vi må åpne grensene for internasjonale doktorgradsstudenter, postdoktorer og forskere.
Dagens stengte grenser står i betydelig kontrast til regjeringens egne forskningsambisjoner. Det er viktig og riktig at regjeringen f.eks. har sørget for norsk deltakelse i verdens største forskningsprogram, Horisont Europa, men for å lykkes må vi være konkurransedyktige. Vi vet at internasjonalt ledende forskningsmiljøer er avhengig av de beste unge forskerne og at konkurransen om disse er hard og global. Det er dessuten en gruppe arbeidstagere som i liten grad bidrar til inn- og utreise. Mange stipendiater og postdoktorer er knapt hjemom eget land i løpet av den 3-4 års perioden de tilbringer f. eks. hos oss på Universitetet i Oslo. Nå venter flere hundre internasjonale talenter, som for lengst skulle vært i arbeid som forskere, «ved grensen», med arbeidskontrakt i hånden. For hver dag de stenges ute svekkes vår forskning, Norge svekkes som kunnskapsnasjon og vi hemmer unge talenters karriereutvikling. Det kan ikke en kunnskapsnasjon med betydelige forskningsambisjoner vedkjenne seg.
