En viktig dag i universitetets, byens og nasjonens historie. Vi kunne endelig gjenåpne våre geologiske samlinger - i et hus med historie tilbake til 1920. Geologisk museum vil bety svært mye for svært mange. Museet og samlingene vil trekke enda flere til denne perlen av et naturhistoriskmuseum og hage litt øst i Oslo - på Tøyen.
Da man skulle etablere nasjonale museer ved Det kongelige Fredriks Universitet var det slett ingen selvfølge at Tøyen ble lokasjonen. Planene lagt frem i 1901 ble møtt med skepsis til lokasjonen på Tøyen. Skal de naturvidenskapelige museer forvises til Tøyen?, spurte signaturen «almindelig borger» i Morgenbladet i oktober .. vanlige folk .. Det uvidenskapelige publikum vil her protestere, skrev han. Ingen fant veien til Tøyen. Man kunne like godt forsøke å tvinge solen til å gå mot øst. En viss Nansen - Fritdjof - svarte fra sitt hjem litt lengre vest - på Lysaker. Han ba «almindelig borger» presisere hva ville kalle dem som bodde på øst-kanten. Nansen hadde vært medlem av komiteen som avgjorde lokasjonen. I dag er vi glade for beslutningen og lokaliseringen i Botanisk hage - med det nye klimahuset som nærmeste nabo. Det er godt ekspertisen vant!
Byggekostnader var en annen problemstilling. Dengang som nå. Inventaret var viktigere enn den ytre arkitektur, som vesentlig skulle ta hensyn til lys og økonomi. Brøgger var i komiteen som presiserte dette til departementet. Det tok likevel sin tid med mye att og frem med budsjettet og byggekostnader. Det har vært enklere denne gang. Vi har gjort jobben selv og rehabiliteringen er gjennomført godt under budsjettt. Takk til våre sterke fagfolk i EA. Vi er klare til å ta enda større ansvar og myndighet på eiendomssiden.
Det er en stor investering vi feirer her i dag; når utstillinger legges til er 400 millioner intet dårlig estimat. Arbeidstid kommer i tillegg og her har mange vært involvert over de 10 år det har tatt. Vi har investert med glede. Våre museer er viktig for hva vi er som universitet - for vår identitet og rolle i samfunnet. Museer er viktig og ikke bare for oss selv.
«Musea våre er uttrykk for utviklinga av eit samfunn, sjølvkjensla i ein nasjon, standarden for ytringsfridom og demokrati i ein fellesskap». Dette sitatet fra den nyeste museumsmeldingen er tydelig. Den understreker at museene er langt mer enn hyggelige destinasjoner for et helgebesøk for hele familien, eller nyttige attraksjoner for turistindustrien. Videre blir den gode utviklingen universitetsmuseene har hatt som forskningsinstitusjoner og kunnskapsarenaer fremhevet.
Vi er glade for denne anerkjennelsen. Den faglige aktiviteten ved våre museer er sterk og til sammen gir det resultater. I 2019 hadde UiOs to museer Kulturhistorisk museum (inkl. Vikingskiphuset) og Naturhistorisk museum (inkl. Botanisk hage) begge mer enn 700 000 besøkende. UiO er dermed en av landet viktigste museumsdestinasjoner og en viktig turistattraksjon. Dette er fint, men vi gleder oss over forvaltningsansvaret for noen av de viktigste delene av norsk historie også av helt andre grunner.
Den viktigste årsaken til at universitetet satser på sine museer er at de forvalter universitetets (og nasjonens) vitenskapelige samlinger. Dette er samlinger som vokser kontinuerlig og brukes aktivt i forskning og kunnskapsutvikling. Kunnskapspotensialet er enormt og spenner fra epidemiologi til kunsthistorie.
Samlingene utgjør en vesentlig og viktig del av vår natur- og kulturarv. At kulturarven forvaltes av kunnskapsinstitusjoner sikrer langsiktig vern og pålitelig kunnskap.
Den tredje årsaken ligger i vitenskapens egen begrunnelse. Forskningen er selvsagt ikke kun til for seg selv. Det forskes og skapes ny kunnskap som grunnlag for både læring og bruk i samfunnet. Universitetsmuseene tar universitetenes formidlingsoppdrag på stort alvor og demokratiserer tilgangen på kunnskap gjennom utstillinger, publikumsprogrammer og gjennom digitalisering.
Derfor har UiO også utviklet en egen museumspolitikk som skal sikre at vi involverer og utnytter hele universitets bredde i den videre utviklingen av våre museer.
Museumsmeldingen slår fast at museumspolitikken er et uttrykk for hvilke ambisjoner storsamfunnet har for samfunnsutviklingen i stort. Når museene skal spille denne viktige rolle i vår egen tids forståelse av «kven me har vore, kven me er og kven me vil vera», forplikter det oss, men også Regjeringen. Det er en forståelse som ikke minst er viktig når Regjeringen nå skal fortsette arbeidet med styring og finansiering av vår mangfoldige UH-sektor, og med en ny Langtidsplan for forskning og høyere utdanning.
Til slutt vil jeg rette en stor takk til alle involvert i dette viktige arbeidet over mange år. Noen av de som har vært viktigst får taletid her i dag - Jørn - feks - men det er mange som har bidratt mye og det på mange ulike måter. Sånn er det og sånn må det være - og er det noe som får mine nakkehår til å reise seg er det nettopp denne kollektive kraften som gjør Universitet i Oslo til det det er; et av de fremste universitetene i Europa.
