Ordskiftet rundt Forskningsrådets økonomiske situasjon har handlet om å plassere «skyld». Med KPMGs eksterne evaluering er dette avklart. Spørsmålet er nå om norsk forskning skal bygges betydelig ned.
Advarslene fra Forskningsrådets styreleder og tidligere finansminister Kristin Halvorsen er tydelige. Kutt i forskning for å dekke inn tidligere engangskutt (hvor regjeringen Solberg understreket at aktivitetsnivået ikke skulle reduseres) på 1,7 mrd., vil svekke norsk forskning betydelig.
De allerede planlagte tiltakene vil ramme våre fremste forskningsmiljøer hardt. Alene for UiO, vil ett år uten utlysninger av frie prosjekter bety kutt i størrelsesorden 400 mill. kr. Vår internasjonale konkurranseevne vil svekkes betydelig. UiO er et av Europas 30 beste universiteter målt i omfanget av tildelinger fra det Europeiske forskningsrådet, ERC. Den posisjonen vil vi ikke kunne opprettholde med kuttene forespeilet. Det tar tid å bygge forskning i verdenstoppen. Det er fort gjort å rasere den.
Effekten for unge forskertalenter blir stor. Vi har ved ett fakultet alene 57 forskere finansiert av eksterne prosjekter som utløper før sommeren 2024. Prosjekttørke vil bety et betydelig antall oppsigelser. Vi har mange master- og phd-studenter som til tross for to år med pandemi og vanskelige arbeidsforhold, har siktet seg inn på en forskerkarriere. Dørene stenges nå.
Norsk forskning står ved et vannskille. Vi kan med viten og vilje bygge den ned. Det vil være oppsiktsvekkende og det vil være feil. Vi har møtt en dødelig pandemi med forskningsbasert kunnskap. Tilliten til forskning og vitenskapelig ekspertise har økt. Vi vet at den «nye oljen» ikke er en enkelt sektor, men kunnskap. Forskning er ikke en utgiftspost, men en investering. Derfor må Gahr Støre og Borten Moe ta ansvar. Derfor må Solberg og Asheim gjøre alt for å bidra til at 1,7 mrd. i engangskutt i Forskningsrådets budsjett reverseres.
