Det pågikk en intens «lobbyvirksomhet» i København for å få det til, og pengerullinger ble etterhvert igangsatt i Christiania for å sikre finansiering. De som gav penger var ikke bare rikfolk, men også vanlige borgere. Til felles hadde de erkjennelsen av at et sterkt nasjonalt universitet var viktig for vår selvstendighet, for vår kultur, samt nødvendig for utvikling og modernisering av samfunnet.
Og resten er historie, som man sier.
I dag er årsfesten en festdag der vi feirer fremragende enkeltforskere og forskningsmiljøer, utdannere og utdanningsmiljøer, som på ulike måter har bidratt spesielt godt til den store kunnskapsallmenningen. Dagen markerer også 212 år med samspill og vekselvirkning mellom universitet og resten av samfunnet. Selv om Norge og verden ser ganske annerledes ut i 2023 enn i 1811, kan vi konstatere at universitet på ingen måte står mindre sentralt i samfunnet i dag, og kanskje er det til og med mer relevant og viktigere enn noensinne. Det er bare å se på dagens prisvinnere og deres miljøer.
I dag feirer vi alle aspekter ved universitetet – den frie forskningen, utdanning, formidling og innovasjon. Og vi feirer verdigrunnlaget vårt, fri og uavhengig søken etter kunnskap. Akademia har selvsagt ikke monopol på sannhet, men skal søke sannhet. Da er det helt avgjørende med meningsbrytning. Motstand gir oppdrift. Og det må også studentene erfare. De må lære å stå i motstand og meningsbrytning. Universitetet er rett og slett studentenes treningsarena for nysgjerrighetsdrevet arbeid, kritisk tenkning og respektfull uenighet.
Universitetet i Oslo er, i all sin kompleksitet, en organisme der de ulike delene ikke bare virker sammen, men også forsterker hverandre. Vi er samtidig en del av det globale akademiske fellesskapet. Gjennom bildeparet Alma Mater og Historien, som dere ser her i aulaen, viser Edvard Munch oss det akademiske fellesskapet som går ubrutt gjennom generasjoner. Vi står på kjempers skuldre.
Nettopp dette fikk meg til å tenke på en klassiker av en bok jeg leste første gang for mange år siden - «ikke akkurat en blockbuster»: Thermodynamics av Lewis og Randall. Boken ble skrevet allerede i 1923 og i forordet i trekker de opp en parallell mellom hvordan en katedral reiser seg over tid, og hvordan man bygger monumentale kunnskapsstrukturer. Når katedralen står der er arbeidet til generasjoner av arkitekter og håndverkere glemt, stillasene som ble reist for deres slit er for lengst fjernet, feilene deres er slettet eller har blitt skjult av århundrers støv.
Vitenskapen - forskningen har sine katedraler, bygget gjennom innsatsen fra noen få arkitekter og mange vitenskapere. Men i motsetning til den fysiske katedralen er våre ideers og vitenskapens katedraler stadig i utvikling.
Forskningen til professor Øystein Linnebo, som i dag tildeles Universitetets forskningspris, har røtter tilbake i antikken - i Aristoteles' gamle idé om potensiell uendelighet. Forskningen krysser faggrenser mellom natur- og humanvitenskapene, på en måte som gjør ham til en unik filosof i vårt globale akademia.
Presisjonsmedisin innen kreft er på samme måte et stort globalt byggverk skapt over tid. Langsiktig og dedikert. Professor Kjetil Tasken tildeles årets innovasjonspris for sin banebrytende forskning, og for sin evne til å ta kunnskapen – som er i den absolutte internasjonale forskningsfronten - i bruk.
Det bygges stadig nye strukturer, ideer og teorier. Kunnskap til samfunnets og menneskets beste. Kunnskap som også kan ha skyggesider. I dagens forelesning til ære for Norges første kvinnelige professor Kristine Bonnevie, som ble tilsatt i 1912, belyste professor og vinner både av Kavliprisen i nanovitenskap og Nobelprisen i kjemi, Emmanuelle Charpentier, sammen med Sigrid Bratlie, den revolusjonerende CRISPR-teknologien og grenseflaten mot samfunnet. CRISPR-teknologien er et svært godt eksempel på hvordan disruptive gjennombrudd i langsiktig grunnleggende forskning kan ha ganske umiddelbare og enorme praktiske implikasjoner, CRISPR for eksempel innen medisin og for landbruk. Samtidig må denne teknologien forvaltes godt. Det er universitetets oppgave, og vårt ansvar som vitenskapere, å sikre at spenningsfeltene i forskningen og i kunnskapen belyses og diskuteres.
Grenseflaten mellom menneske og teknologi er full av dilemmaer. Disse må erkjennes og ofte må teknologien reguleres. Dette er tema i forskningen til årets yngre forsker, professor Mareile Kaufmann som æres for sin tverrfaglige forskning i skjæringsfeltet mellom teknologi, genetikk og samfunnssikkerhet – digital kriminologi.
«Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.» skriver Inger Hagerup. Og slik er det, vi vet ikke hvordan fremtiden vil se ut. Men selv om havnen vi seiler mot er ukjent er det vårt ansvar å gjøre det vi kan for vi kommer frem i god behold. At farvannet er rolig, at stadig nye mannskaper navigerer godt. Skal vi «skape det godt» som Hagerup skriver, er det ikke tilfeldig hvilke ferdigheter og verdier vi som utdanningsinstitusjon lærer bort. Jeg tror Professor Dag Kristian Dysthe drives av dette – av å inkludere studentene i et tenkende, reflekterende, lærende akademisk fellesskap. Han tildeles utdanningsprisen for sitt arbeid med å utvikle nye metoder som hjelper studentene i sin læring.
Veldig mange er med, understreket Kjetil Tasken, da prisene ble offentliggjort. Dette er en pris til hele miljøet, sa Kjetil. Og slik er det. Kunnskapsutviklingen skjer som oftest i team, i et globalt vekselvirkende akademia - og den skjer over tid.
Dette er en viktig erkjennelse og en av UiOs viktigste beskjeder til politikerne når regjeringen nå er i gang med en melding til stortinget om forskningssystemet. Denne langsiktigheten, denne forståelsen av at vi jobber med store komplekse byggverk på tvers av grenser: av fag, sektorer og nasjonalstater. Store deler av dagens internasjonale nærings- og arbeidsliv, og den teknologien vi i dag tar for gitt, er resultat av store disruptive endringer med opphav i ideer som få i sin tid mente var relevant, eller etterspurt.
Vi trenger langsiktig grunnleggende forskning og vi trenger raskere forskning som, basert på kunnskapens møysommelig oppbygde grunnmur, svarer på samtidens mer presserende utfordringer. Det er etter min mening viktig å erkjenne at det norske kunnskapssystemet i all hovedsak er godt og kjennetegnet av velfungerende institusjoner. Vi kan alltid bli bedre, men det er ikke er behov for å gjøre store endringer. Vi jobber godt innen hver institusjon og sektor, og godt på tvers av institusjoner og sektorer.
Og det er helt nødvendig. Felles utfordringer må løses i fellesskap. Vi skaper rett og slett mer når vi samarbeider. Vi drives av å forstå verden; naturen og mennesket - av å forstå og belyse samfunnet, av å bidra til at de verdier vi setter høyt vedlikeholdes og vinner frem. Vi drives av å bidra til motstandskraft mot ideer som truer vårt levesett og vår kultur. Førsteamanuensis Cathrine Moe Thorleifsson tildeles formidlingsprisen for sitt viktige arbeid om terror og høyreekstrem ideologi, og for sin evne til å formidle kunnskap om ideologienes mørke sider - ikke bare til beslutningstakere, men til hele samfunnet.
Dette er uhyre viktig i en tid der flere land preges av økende nasjonalisme, populisme og polarisering. Demokrati-indekser viser at demokratiet som styreform svekkes globalt. Samtidig utfordres forskningsbasert kunnskap, ytringsfrihet og akademisk frihet fra flere hold. Økende ulikhet bredt forstått, er en parallell trend som kan tære på samfunnsordenen nasjonalt og internasjonalt.
Dette bakteppet gir mye å reflektere over. Da jeg tiltrådte som rektor for seks år siden var den offentlige samtalen preget av bærekraftsmålene, av åpen vitenskap og av grenseløst samarbeid for å møte globale utfordringer. Nå er samtalen i økende grad preget av geopolitiske endringer som vi frykter vil kjøle ned et åpent og samarbeidende kunnskapsunivers. Vi skal ikke være naive, men det er viktig at universitetene ikke blir redusert til rene instrumenter for andre samfunnsmål og for politiske prioriteringer.
Kunnskap er en av hjørnestenene i et opplyst folkestyre - i vårt liberale demokrati. Det gjør universitetene viktige. Derfor vi får mye oppmerksomhet. Det skal vi være glade for. Likegyldighet hadde vært et faresignal. Universitetet er en del av samfunnets bærende institusjoner og viktig for at vi som fellesskap navigerer godt, at vi skaper det godt. Det er ikke uten grunn at vi tar oss tid til å feire Universitetet i Oslo, en skapende kraft i Norge, i Europa og globalt.
Gratulerer med dagen!
