Mer eller mindre over natten gikk tusenvis av jenter og kvinner fra å være blivende ingeniører, leger, advokater, lærere, til å i kraft av sitt kjønn ikke ha annen fremtid enn den som eksisterer innen hjemmets fire vegger.
Det internasjonale samfunnet har brukt milliarder av dollar i Afghanistan på å investere i den fremtidige generasjonen afghanere. Siden 2001 har det vært en tidobling fra rundt 1 million studenter i 2001 til rundt 10 millioner i 2018. I grunnskolesektoren har det vært en bemerkelsesverdig økning i antall jenter, fra nesten null i 2001 til 2,5 millioner i 2018. Også i høyere utdanning har antall jenter i høyere utdanning har vokst betraktelig, fra rundt 5 000 i 2001 til rundt 90 000 i 2018.
Disse tallene representerer fortvilte jenter og kvinner som drømmer om å fortsette og fullføre utdanningen sin. Dette er kvinner som drømmer om noe så grunnleggende som retten til en utdanning. De våkner til stadig nye innskrenkinger og frihetsberøvelser signert de nye makthaverne som styrer landet med jernhånd. Kvinners meningsfulle samfunnsdeltakelse er så godt som borte under det nye regimet. Traumet ved å være fullstendig avskåret fra utdanningsmuligheter og samfunnsdeltakelse vil sannsynligvis ha en betydelig psykososial innvirkning i generasjoner fremover. For eldre afghanske kvinner er traumet altfor kjent, gitt Talibans tilsvarende restriktive politikk på 1990-tallet.
Afghanistan er det eneste landet i verden som forbyr utdanning for jenter og kvinner fra 7. klasse og opp. Dette er en såpass dramatisk utvikling som vi som verdenssamfunn ikke kan akseptere. Norge har i alle år vært en viktig pådriver for kvinners rett til utdanning og det er nettopp når slike kriser inntreffer at vi virkelig må eie ordene våre. Norge har dessuten et særlig ansvar for å følge opp kvinnesaken i Afghanistan på grunn av vårt mangeårige sivile og militære engasjement i landet og tydelige rolle som pådriver for kvinners rettigheter. Nettopp derfor foreslår vi at Norge må spille en aktiv rolle for å støtte afghanske kvinners grunnleggende rett til utdanning. Det finnes flere måter å gjøre dette på:
1. Vi kan tilrettelegge og finansiere studentvisum for noen afghanske kvinner til Norge.
2. Vi kan tilrettelegge og finansiere studentvisum for afghanske kvinner til utdanningsinstitusjoner i regionen.
3. Vi kan lede arbeidet for et globalt og digitalt utdanningssystem som kan gi studenter rammet av krig og konflikt tilgang til utdanning.
Dette er alle mulige løsninger som bør vurderes parallelt. Norge har alle forutsetninger for å lede disse initiativene i tett samarbeid med globale aktører. Vi har kompetansen, viljen og finansieringen som kan bidra til realiseringen av forslagene som på hvert sitt vis vil bidra til å sikre retten til utdanning for mennesker som lever i krig og konflikt.
Norske universiteter og høyskoler har lenge utvist solidaritet i praksis og tatt imot studenter og akademikere som trenger beskyttelse. Gjennom Scholars and Students at Risk-programmene har studenter og akademikere som på grunn av sitt arbeid og aktivisme har blitt truet i hjemlandet, blitt ønsket velkommen på norske campuser. Her har de i trygghet kunne fortsette forskningen og studiene sine. I kjølvannet av Ukraina-krigen, har mange ukrainske studenter fått komme til norske læresteder og ekstrakvoter har blitt gitt til forfulgte russiske studenter.
Afghanske kvinner står i fare for å miste utdanningsmulighetene for alltid. Disse kvinnene trenger utdanningsmuligheter akkurat nå. Afghanske kvinner beskriver situasjonen som at de lever med kjønnsapartheid. Verdenssamfunnet med Norge ikke sitte stille mens millioner av jenter blir fratatt sin grunnleggende rett til utdanning. Dette skjer på vår vakt.
Det er tydelig at det ikke står på verken viljen eller kapasiteten til norske utdanningsinstitusjoner. Forslagene har allerede ført til stor støtte fra politiske aktører, sivilsamfunn, private stiftelser og ildsjeler som alle har til felles at de ønsker å gjøre en forskjell. Vi er sikre på at norske myndigheter ser verdien av disse konkrete forslagene og støtter realiseringen av de ulike sporene.
Vi kan ikke stå å se på at kvinner nektes retten til utdanning. Vår utenrikspolitiske tyngde og troverdighet avhenger av at vi ikke bare snakker om kvinners rett til utdanning, men at vi gjør alt vi kan for å sikre disse rettighetene.
Vi står klare til å bidra, hvem blir med?
