Prorektor Åse Gornitzkas tale i forbindelse med åpningen av toukers-arrangementet Inn i historien – Humaniorafestivalen 2024.
Nysgjerrighet på egen og andres historie ser ut til å være en iboende egenskap hos mennesker. Kanskje med unntak av de perioder av livet der man bare er opptatt av "å leve i nuet".
Når historien blir et våpen
Å være historieløs er forvirrende og kan gjøre deg sårbar. Også politisk sårbar. Det er kanskje derfor historieforskning noen ganger blir antennelig og konfliktfylt – når seierherrer vil skrive historien og ubehaget blir forsøkt skrevet ut av historiebøkene.
Eller når historien blir et våpen: Autoritære ledere som fisker fram historiske hendelser flere hundre år tilbake og presenterer dem som utvalgte traumer – chosen traumas. De blir gjort til begrunnelse og argument for krigføring eller undertrykkelse.
Når historie blir en positiv kraft
Historie handler om fortiden, men også om nåtid og fremtid. Historie kan ha en sterk positiv kraft også. Et av de mest talende eksemplene på dette er "Histoire/Geschichte» – en serie fransk-tyske lærebøker i historie som er blitt publisert siden 2006.
I dette prosjektet har to land, som tidligere stod mot hverandre i to verdenskriger, kommet sammen for å skape en felles forståelse av europeisk historie fra antikken og fremover.
Målet er å forhindre uvitenhet og forutinntatte holdninger blant både nåværende og kommende generasjoner. Altså et demokratisk prosjekt.
Når historien kryper tilbake til oss
Det er en bemektigelse å gå inn i historien – og vi vet såpass at historien dermed også kryper tilbake og gir nye perspektiver og innsikt som fester seg og påvirker hvordan vi tenker, kanskje til og med hvordan vi handler.
Så ja, historie er viktig. Forskning på og ny kunnskap om historie er helt avgjørende.
