Saken om en spionsiktet norsk borger har pisket opp debatten om norsk forskningssamarbeid med Kina. Fremskrittspartiets Himanshu Gulati skriver på partiets hjemmeside at regjeringen er naiv når den fortsatt tillater forskningssamarbeid med Kina. I en artikkel i VG 17. juli advarer en avsnittsleder fra PST om at norske språkstudenter i Kina kan være særlig utsatte for rekruttering til illegal spionasje. Kina bruker betydelig ressurser på rekruttering av spioner i Norge er budskapet, og risikoen er stor for «katastrofal og irreversibel skade».
Samtidig er realiteten at Kina på kort tid er blitt en vitenskapelig supermakt*. Det er ingen andre land enn USA som har samme betydning som forskningsnasjon i dag. Vestens vitenskapelige hegemoni står for fall. Kina har fått denne posisjonen på grunn av en systematisk og langsiktig satsning. De bruker store økonomiske og menneskelige ressurser. Norsk forskning er ikke i samme liga. Vi trenger samarbeid med de fremste, også med de beste kinesiske miljøene.
Det handler om mer enn akademia. Kina er med en befolkning på 1.4 milliarder og en meget rask økonomisk utvikling helt sentral for å løse mange av de globale samfunnsutfordringene. Ikke minst klimaproblemene. Det er ikke mulig å nå FNs bærekraftmål, eller å begrense eller motvirke klimaendringer om ikke Kina er med.
Kina er videre en integrert del av det globale økonomiske systemet, og selv de mest konservative røster i USA fremmer sjeldent et mål om å bryte alt samarbeid med Kina. Det blir absurd og direkte farlig å tenke seg at vi ikke skal ha noe forskningssamarbeid med kinesiske institusjoner og forskere. Da setter vi oss selv på sidelinjen.
Det er intet nytt at det er mange utfordringer knyttet til samarbeid med kinesiske forskningsmiljøer. Det er bra at PST følger godt med, og at regjeringen arbeider med tydeligere og forhåpentligvis kunnskaps-informerte regler for eksportkontroll. Men dette er ikke svart - hvit. Gråsonene krever vurderinger. Universitetene har ikke minst derfor selv et stort eget-ansvar for å vurdere alt samarbeide og, ikke minst, for å bygge opp kunnskap om landet og det politiske systemet samarbeidspartnere fra Kina jobber i. Det er krevende å sette seg inn i Kinas forskningssystem, deres måte å bygge utdanning på, og deres politiske og forskningsmessige ambisjoner, men det er helt nødvendig. Og det finnes uansett ingen garantier for at alt går som det skal i et samarbeid. Men panikk-reaksjoner som krever at alt samarbeid med Kina brytes, eller skremmer norske studenter fra å reise til Kina, er kontraproduktivt. Det er hverken nyttig eller realistisk. Vi trenger forskningssamarbeid med kinesiske forskere, og vi trenger norske studenter og forskere som bruker tid i Kina - også på å lære seg språket og forstå samfunnet. Vi må være selektive og ikke skjære all forskning over en kam når vi maner til forsiktighet på grunn av den reelle trusselen som finns for at noen former for kunnskapsoverføring kan brukes militært eller industrielt i Kina. Vi må i stedet gjøre konkrete risikovurderinger av det samarbeidet vi velger å utvikle.
Norge trenger brede kontaktflater med Kina. Vi trenger dialoger med kinesiske borgere og aktører. Flere norske studenter bør reise til Kina, bli introdusert til Kina, og lære om Kina. Vi må nasjonalt ha gode og omfattende Kina-studier som studenter også fra andre disipliner og fag kan delta i. Det har vi for lite av i dag. Endelig må det advares mot å sette likhetstegn mellom kinesiske myndigheter og kinesiske borgere og forskere, og særlig mot mistenkeliggjøring av alle som kommer fra Kina eller som jobber i Kina. Det foregår heldigvis veldig mye godt forskningssamarbeid på tvers av landegrenser og politiske systemer i verden i dag, også mellom mange og sterke miljøer i USA og Kina. Dette skjer på tross av store spenninger mellom disse landene. Dette samarbeidet er kanskje viktigere enn noensinne.
* Economist 15 juni 2024 utgave; The rise of Chinese science: Welcome or worrying?
