- Akkurat nå er vi inne i en pandemikrise, men vi står overfor større kriser som miljø- og klimakrisen, som ikke løses ved hjelp av vaksiner. Dette er langsomme kriser, som ikke går over til sommeren, understreker Marianne Elisabeth Lien, professor ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo.
- Vi møter gjerne klimakrisen med kunnskap og mer forskning og en følelse av at dette må vi ta kontroll på. Spørsmålet er om denne tilnærmingen er tilstrekkelig- og om vi noensinne egentlig hatt kontroll, framholder hun. Lien forteller i denne podkasten at blant annet hennes forskning på arktisk domestisering har lært henne at sårbarhet og usikkerhet- og gjensidig avhengighet er helt sentralt i menneskers forhold til naturomgivelser.
- Vi har en forestilling om at det er nødvendig å ha kontroll over naturen. Det kan være en ide å ta noen skritt tilbake og hente fram begreper som ærbødighet, sårbarhet og respekt, sier hun.
Mye ute av balanse
Dette er spørsmål som gir gjenklang hos Sturla Stålsett, som er professor i teologi MF Vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn - og som blant annet har forsket på globalisering, religiøs praksis og på sårbarhet.
- Vi lever jo i en tid der så mye er ute av balanse. Ikke bare pandemien vi er midt oppe i. Like presserende er miljøødeleggelser, fattigdom og flyktningsituasjonen, sier Stålsett, som understreker at kriser alltid har opptatt ham i det faglige skjæringspunktet mellom religion, teologi, og samfunnsstudier og politikk.
- Jeg ønsker å se på hvilken måte religiøs praksis og teologisk refleksjon rundt gudstro og hellighet kan bidra inn i møtet med katastrofene og klimautfordringene vi står overfor, forteller han i denne podkasten.
Både Sturla Stålsett og Marianne Elisabeth Lien er opptatt av sårbarhet som en helt grunnleggende menneskelig erfaring.
- Sårbarhet framstilles ofte som et problem i seg selv. Men i møtet med de spørsmålene som særlig opptar oss i dag, er vi blitt mer og mer oppmerksomme på klodens sårbarhet. Erkjennelsen er jo ganske ny. Først på 70-tallet forstod vi at kloden var begrenset og at vi med vårt levevis kunne undergrave vårt livsgrunnlag Vi er sårbare overfor kloden og kloden er sårbar overfor oss, sier Stålsett, som mener dette er en viktig erkjennelse å ha med seg i møtet med natur- og klimaspørsmål.
Naturen ikke bare til for oss
Marianne Elisabeth Lien synes at spennet mellom kontroll og sårbarhet, er aktuelt og spennende.
- Vi kan spørre oss hvordan en erkjennelse av sårbarhet – og da også en positiv anerkjennelse av sårbarhet kan endre kvaliteten i relasjonen vi har til naturen og eventuelt hverandre, sier hun. Lien synes også at ærefrykt er et begrep som kan være nyttig å ta tilbake i møtet med de store globale utfordringene.
Stålsett og Lien understreker begge at vi selvsagt fortsatt skal kunne nyttiggjøre oss naturen.
- Men vi trenger å endre vårt syn på naturen som noe som er til kun for oss- til vårt bruk. Dette er en holdning som har nådd sin absolutte grense. Vi kan ikke fortsette langs det sporet. Da vil vi undergrave vårt eget livsgrunnlag, sier Stålsett. Han håper at de religiøse ressursene, så vel som de de poetiske kan bidra – sammen med de teknologiske eller det rent empirisk vitenskapelige i møtet med klimautfordringene vi står overfor.
- Ja, religiøsiteten bringer inn en annen dimensjon og andre holdninger, som åpner opp for en innvevdhet mellom natur og mennesket, der tilhørighet blir en ressurs. Det er en tankemåte jeg tror vi kan trenge i dag, sier Lien.
I podkasten Universitetsplassen utforsker Marianne Elisabeth Lien og Sturla Stålsett sårbarhet og ærefrykt i møtet med natur – og klimaspørsmål.
Universitetsplassen er en forskerbasert podkast om samfunnet produsert av Universitetet i Oslo. Her møtes både unge og erfarne forskere for å snakke om det de mener er viktig og aktuelt, ofte sammen med gjester fra norsk samfunnsliv.
Du finner podkasten i alle podkastapper, for eksempel Apple podcasts og Spotify.
Lytt til flere episoder av Universitetsplassen, for eksempel: Etter katastrofen, Etikk og vaksinasjon eller Hva gjør koronapandemien med vår opplevelse av tid?