Grete Brochmann legger ikke skjul på at temaene hun forsker på er interessante nettopp fordi de skaper friksjon. Hun har vært opptatt av mer takhøyde i innvandringsdebatten og er overbevist om at mer kunnskap og saklighet har bidratt til et mer nyansert bilde i offentligheten.
Brochmann interesserte seg for internasjonal migrasjon lenge før innvandring og flyktningspørsmål kom på den norske dagsordenen. Hun er sterkt opptatt av ytringsfrihet. Og hun har ledet to utvalg som har sett på sammenhengen mellom velferdsstaten, økonomien og innvandring.
– Du valgte tidlig sosiologien som fag. Hvorfor ble det sånn?
– Store viktige valg er ofte litt tilfeldige, men samtidig ikke helt tilfeldige. Jeg har bestandig vært interessert i menneskelige relasjoner, som jo er et kjernetema i sosiologien: samspillet mellom samfunnet rundt og oss som mennesker, sier Grete Brochmann.
Hun forteller at hun like gjerne kunne ha blitt historiker og om et fantastisk første studieår på Distrikthøgskolen på Lillehammer, der samtidshistorie fanget all interesse. Men så ble det Blindern og studentpolitikk på venstresiden som overtok. Hun så sosiologien som en bra mulighet til «å ramme inn» det politiske engasjementet.
Mot EEC og for kvinnefrigjøring
– Jeg ble del av den store bølgen som dominerte på begynnelsen av 70-tallet. Kampen mot EEC (senere EU) var veldig mobiliserende. Og enda viktigere for meg ble kvinnefrigjøringen. Det var personlig følt og enormt viktig, sier Grete Brochmann. Hun legger til at alle vennene hennes var med på den samme politiske bølgen.
– Det er noe man vanligvis ikke understreker så kraftig, men den sosiale dimensjonen i et slikt engasjement er ofte til stede.
------------------------------------------------------------------
Denne teksten er basert på en episode av Universitetsplassen - en forskerbasert podkast fra Universitetet i Oslo i portrettserien: «Tett på». I podkasten forteller Grete Brochmanns om sitt møte med migrasjon som fag i det sørlige Afrika - og langt senere med innvandring som forskningsfelt i Norge.
Hun forteller også om å miste faren sin som ti-åring, og om hjernerystelsen som senere i livet satte henne ute av spill i nesten to og et halvt år. Begge deler lærte Brochmann mye om velferdsstaten.
-------------------------------------------------------------------
Det var en reise til Iran i 1979 som internasjonal sekretær for Norsk studentunion (NSU) som for alvor vekket Grete Brochmanns internasjonale engasjement.
– Vi hadde støttet sultestreikende iranske studenter i Skandinavia. Nå var sjahen falt, og Khomeini hadde tatt over. Studentene trodde de skulle hjem til friheten og var våre guider. Men med lynets hastighet skrudde undertrykkingen seg til, og studentene måtte gå under jorden. Det var en fortettet og uhyggelig opplevelse.
Grete Brochmann reiste mye ut i verden som ung - både som politiker og i forbindelse med studiene. Det ble mellomfag og hovedfag, som det het den gangen, og så doktorgrad. Hun dro blant annet til Mosambik og Sør-Afrika, og til Sri Lanka.
– Når jeg ser meg tilbake tenker jeg ofte: «Turde jeg det?» Og det gjorde jeg jo. Jeg tror ikke jeg var spesielt modig, men jeg hadde en eller annen «drive» som gjorde at jeg prøvde å overvinne det jeg måtte ha av skepsis og redsel hvis det var noe jeg mente var viktig nok å gjennomføre.
Trodde migrasjon handlet om trekkfugler
Grete Brochmann var tidlig ute i norsk sammenheng med å interessere seg for migrasjon som fag.
– Det var en tid der folk i Norge - også studenter og kolleger - ikke visste hva migrasjon var. De trodde det var noe som handlet om trekkfugler, ler hun.
I hovedfagsoppgaven så Brochmann på migrasjonen som foregikk mellom Mosambik og Sørlige-Afrika, der menn fra jordbrukssamfunn dro til gruver i det sørlige Afrika og kvinnene ble hjemme og drev jorda. I doktorgradsoppgaven tok hun for seg en migrasjon med motsatt fortegn. Kvinner fra Sri Lanka dro til Den arabiske gulfen, ble hushjelper og sendte penger hjem til mennene.
– Det var dramatisk og motsetningsfylt. Mange av kvinnene hadde aldri vært i hovedstaden – Colombo - på Sri Lanka. Plutselig befant de seg på en jumbojet på vei til et fremmed land. Det var drastiske endringer i livene deres, og beintøft for de fleste.
Norge på slutten av 90-tallet
Først på 90-tallet ble, ifølge Grete Brochmann, migrasjon et fagområde man for alvor begynte å interessere seg for i Norge. Innvandring til Norge fanget hennes interesse først sent på 90-tallet. Fram til da hadde det vært U-lands-tematikk, som engasjerte - og i en mellomfase også Europa og EUs gryende innvandringspolitikk.
Det var arbeidet med norsk innvandringshistorie, som tok for seg perioden fra 1975-2000, som førte til at Brochmann for alvor begynte å interessere seg for Norge som innvandringsland, og velferdsstatens rolle i den sammenheng.
Dette førte til at hun ble bedt om å lede Brochmann-utvalgene , som skulle kartlegge langsiktige konsekvenser av innvandring på norsk velferd og økonomi. Utvalgene tok for seg integrering av innvandrere og flyktninger, men også inntekter og kostnader, brutt ned på de ulike gruppene.
Viktig og belastende
Grete Brochmann tenkte to ting da hun fikk forespørselen fra Stoltenberg-regjeringen: At dette var kjempeviktig og kjempeinteressant, men at det også kunne være veldig utfordrende og personlig belastende.
– Jeg tenkte meg om en kveld og snakket med min ektefelle og besluttet så at dette skulle jeg gjøre - hele tiden med den dobbeltheten i bakhodet.
– Hvordan ble dere møtt da dere la fram utredningene?
– Jeg forventet egentlig fordømmelse og krasse reaksjoner – og lurte til og med på om noen ville si at dette ville «fungere rasistisk», som var et begrep som ofte ble brukt i min politiske oppdragelse. Så jeg var egentlig overrasket over hvor positivt begge utredningene ble møtt i all hovedsak. Det var selvsagt noen negative reaksjoner - blant annet fra folk som mente at dette var uønsket kunnskap. Men alt i alt synes jeg det ble en viktig og konstruktiv offentlig debatt rundt rapportene.
Enten redning eller trussel
Selv var Brochmann ikke i tvil om viktigheten av å kartlegge de langsiktige konsekvensene av innvandring på norsk velferd og økonomi.
– Dette var et tema det var sterke meninger om i samfunnet uansett. Det var en veldig polarisert debatt når det gjaldt forholdet mellom velferdsstat og innvandring. Enten mente man at innvandring var velferdsstatens redning, eller så var det den største trusselen mot velferdsstaten, sier hun.
– Det var opplagt at det trengtes mer kunnskap.
Brochmann mener at det viktigste bidrag fra begge utvalgene var å bidra til dette kunnskapsgrunnlaget, men kanskje like viktig: Å skape en ny plattform for saklig diskusjon i offentligheten. Det mener hun at langt på vei har skjedd.
Har ønsket større takhøyde
Også som styreleder i Fritt Ord har Grete Brochmann vært opptatt av å få til en større takhøyde i debatten rundt innvandring, i akademia og ellers.
– Innvandringsfeltet var lenge preget av ideologisering. Forskningen ble lett koblet til ens egen moralske habitus. Mente man ikke de faglig «riktige» tingene ut fra det som var rådende ideologi, ble man ofte mistenkeliggjort som person. Jeg syntes det var svært begrensende, sier hun.
Fritt Ord har tatt initiativ til flere utredninger om ytringsfriheten, blant annet i regi av Institutt for samfunnsforskning. I en undersøkelse som ble lagt fram for et år siden framgikk det at femti prosent av de som forsker på temaer som kjønn, innvandring og klima bedriver en form for selvsensur for ikke å bli utsatt for ubehageligheter. Flere forteller også at kollegaer kan være kollegaer verst. Det applauderes ikke nødvendigvis å stikke hodet fram i mediene.
Styreleder Brochmann ser alvorlig på funnene, men synes selv at debattklimaet har blitt bedre.
– Jeg har jo fartstid med innvandringsforskning siden 90-tallet og kan sammenlikne hvordan det var da med hvordan det er i dag. Jeg opplever at vi har en mindre polarisert situasjon ved at rommet i midten har blitt større, presiserer hun.
Særlig synes Brochmann det er positivt at folk med innvandringsbakgrunn i dag tar del i den offentlige samtalen på en helt annen måte enn før.
– Mennesker med innvandringsbakgrunn er jo ikke nødvendigvis enige, og det er innsiktsgivende for majoriteten. Det bygger ned stereotypier, og det er kjempeviktig.
Brochmann unnslår likevel ikke at det kan være barskt å stå i en offentlig diskusjon om innvandring, flyktninger og velferdsstaten.
– Selv har jeg erfart at det er fullt mulig å snakke om kontroversielle temaer. Jeg tror det aller viktigste er å tviholde på sakligheten. Hvis man gjør det, så ligger det en beskyttelse der. Det er min påstand.
Lytt til mer fra Universitetsplassen podkast
Universitetsplassen er en forskerbasert podkast om samfunnet produsert av Universitetet i Oslo. Her møtes både unge og erfarne forskere for å snakke om det de mener er viktig og aktuelt, sammen med gjester fra norsk samfunnsliv.