Klokken 9 om kvelden 27. september 1883 gikk et fakkeltog fra Festningsplassen mot Universitetsplassen. ”En talrig Skare af alle Samfundsklasser deltog i Toget.” Målet var Schweigaardsmonumentet som endelig kunne avdukes. I mange år hadde Julius Middelthun (1820-1886) arbeidet med denne skulpturen som regnes for hans hovedverk.
I 1870 døde professor Anton Martin Schweigaard. Det ble straks tatt initiativ til å få reist et monument over ”Landets bedste Søn” slik Welhaven uttrykte det. Monumentkomitéen ga oppdraget direkte til Julius Middelthun. Takket være flere gode portrettbyster var han en populær billedhugger i samtiden. Men veien fra bestilling til ferdig verk ble lang grunnet både uhell og en overdreven selvkritikk.
Henning Gran beskriver i sin bok om Julius Middelthun kunstnerens arbeidsmåte. Som en forberedelse til selve monumentet, laget Middelthun portrettbyster av Schweigaard, hvorav en står i Aulaen. Han benyttet både professorens dødsmaske og fotografier i dette arbeidet. Selve statuen ble først modellert naken for å få kroppen anatomisk riktig, deretter ble klærne ”lagt på”.
Skulpturen bygger på klassiske forbilder der likevekt mellom høyre og venstre side er et prinsipp. Schweigaard står med venstre fot et skritt fram, mens høyre hånd rekkes ut i en talegest.
Men den som står stille lenge nok, blir lett usynlig. Erindringsbilder i bronse har ikke heller samme appell som før, men som del av universitetets og landets historie står skulpturene der på Universitetsplassen, både Schweigaard og P. A. Munch.