Forslagsstillere
- Professor Marit Melhuus, Sosialantropologisk institutt
- Førsteamanuensis Hilde Bondevik, Avd. for helsefag
- Professor Frøydis Hertzberg, Institutt for lærerutdanning og skoleforskning
- Professor Karl Ove Moene, leder Centre for the Study of Equality, Social Organization and Performance, Økonomisk institutt
- Professor Jorun Økland, Senter for tverrfaglig kjønnsforskning
Valgplattform
Presentasjon
Jeg er professor i historie med tidsrommet 1500-1800 som spesialfelt. Doktoravhandlingen min (1998) handlet om vold i Norge på 1600-tallet. Fra 1997 var jeg forsker II ved Institutt for samfunnsforskning, hvor jeg bl.a. skrev bind II av Høyesteretts historie (2005). Siden jeg ble ansatt ved UiO i 2006 har jeg arbeidet med kulturhistorie, musikkhistorie og globalhistorie, og med generell historie- og vitenskapsteori.
Jeg var styreleder for Forskningsrådets Program for kulturforskning fra 2003 til 2008 og forskningsleder ved Institutt for arkeologi, konservering og historie fra 2009 til 2012. Fra 2011 har jeg også vært medlem i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora, NESH. I mange år var jeg musikkanmelder i NRK P2, jeg har vært fast spaltist i flere aviser, og drevet en serie historieformidlingsarrangementer på Litteraturhuset her i Oslo. Jeg har vært medforfatter av flere lærebøker.
Våren 2009 var jeg gjesteforsker ved University of Cambridge. I de tre første månedene av 2013 var jeg gjesteprofessor ved University of Chicago.
Bakgrunn og motivasjon
Jeg vil bli medlem av universitetsstyret fordi jeg er sterkt engasjert i forskning, undervisning og formidling, og fordi det pågår viktige diskusjoner om vilkårene for disse oppgavene nå. Jeg tror jeg kan være en ansvarlig og lydhør representant for mine kolleger i en tid da den frie forskningen er presset, der virkningene av store reformer er i ferd med å bli åpenbare, og der forholdet mellom administrasjon og kjernevirksomhet er blitt et brennpunkt for debatten om hvordan vi kan fremme bedre læringsmiljø, forskning og kunnskapsoverføring.
Min styrke som kandidat må være at jeg har bred akademisk erfaring. Jeg har alltid vært engasjert i tverrfaglig arbeid: Som programstyreleder i NFR fikk jeg innblikk både i ulike akademiske kulturer og i samfunnet som omgir dem; i instituttsektoren var jeg del av et bredt sammensatt forskningsmiljø. Jeg har hatt prosjektsamarbeider med jurister og musikkforskere, og skrevet sammen med folk med andre bakgrunner enn min egen. Som forskningsleder ved mitt eget institutt har jeg både hatt nært innblikk i andre forskeres dagligliv og tatt del i prosesser og beslutninger på fakultetsnivå. Jeg har erfaring både som forsker og lærer ved utenlandske eliteuniversiteter, og jeg har brukt mye tid på formidling både av andres og egen forskning til brede målgrupper – også av forskning i skjæringspunktet mellom humaniora og naturvitenskap. Jeg er humanist, men jeg har en interesse og selvsagt respekt for andre fagtradisjoner og for fagenes egenart.
Valgplattform
Universitetet er presset. Den politiske viljen til å satse på forskning er liten. I denne situasjonen er det en overordnet utfordring å foreta nødvendige prioriteringer, samtidig som vi bevarer det akademiske mangfoldet som definerer et stort universitet. Da bør ledelse først og fremst handle om å gi kolleger rom og tillit, ikke om å utøve detaljert kontroll.
Universitetsstyret skal bidra til å skape gode arbeidsmiljøer, preget av nysgjerrighet og kjennskap. Jeg er opptatt av å bygge en kultur for gjensidig anerkjennelse, både innad på fagområdene og mellom dem. Jeg vil bidra til likestillingsarbeid og til at universitetet legger til rette for en bedret kjønnsbalanse i vitenskapelige stillinger og lederstillinger.
Jeg er skeptisk til å basere universitetsledelse på forhåndsdefinerte resultater. Ledelsens fremste oppgave bør være å legge til rette for forskning, undervisning og formidling av så høy kvalitet som mulig. Rankingplasseringer har helt marginal betydning i seg selv og står ikke i noe nødvendig forhold til kvaliteten på vårt arbeid.
Faglige prioriteringer er nødvendige, men føringene bør ikke bli for omfattende: Universitetet skal bruke ekstra midler på å belønne og løfte frem virkelig fremragende miljøer, men det er ødeleggende å gå hele fagområder B-stempler og ta fra dem insitamentet til å være ambisiøse. Ledelsen skal prioritere, men kompetansen til å vurdere faglig kvalitet finnes i fagmiljøene selv. Dette er et dilemma som tilsier at ledelsen er tilbakeholden når den legger rammene for den faglige virksomheten.
Forskning, undervisning og formidling henger uløselig sammen som universitetets definerte hovedoppgaver. Det er rimelig at arbeidet med disse oppgavene måles, for eksempel gjennom publiseringspoeng, men tellekantsystemet både kan og bør brukes fleksibelt og med respekt for fagenes egenart. Jeg er opptatt av at det også gis anerkjennelse for formidling: lærebokskrivning, popularisering og forskningsbaserte bidrag til den offentlige samtalen. Det er viktig med en diskusjon om hvordan god formidling kan stimuleres og belønnes.
Kvalitet i undervisningen er avgjørende, men kvalitetskravene må gå begge veier: Skal vi kunne heve nivået på undervisningen, må studentene være åpne for å bli utfordret. Målet må være bedre og mer forskningsbasert undervisning, og studenter som er bevisste på studiekvalitet – også på sin egen vitale rolle i en kvalitativt god læringssituasjon.
Det er viktig å skape en kultur hvor vi lærer av kollegers erfaringer. Ikke minst gjelder dette for undervisning – og spesielt for veiledning. Individuell veiledning er et område der norske universiteter er gode, men vi bør hjelpe hverandre til å bli enda bedre.
Forskerutdanningen må tilpasses en situasjon der stadig færre av de som tar doktorgraden, får stillinger ved universitetet – samtidig som etterspørselen etter forskningskompetanse utenfor det tradisjonelle akademia er økende. Dette krever både en tydeligere yrkesorientering og en økt konsentrasjon om felles, grunnleggende etiske og teoretiske spørsmål.
Administrasjonen bør selvsagt være så effektiv som mulig. Rutineoppgavene vil ofte kunne sentraliseres. Men ofte vil en effektiv administrasjon kreve umiddelbar kunnskap om undervisnings- og forskningsarbeidet, og da bør den være nær den vitenskapelige staben.
Verdien av det lokale gjelder også for forskning og undervisning. Vi må verne om universitetets mangfold og stimulere initiativer fra fagmiljøene og forskerne selv. Når vi skal løfte hele samfunnets kunnskapsgrunnlag, må det løftes nedenfra – med ledelsens og administrasjonens hjelp.