Kristian Bjørkdahl

Forslagsstillere

• Helena M. Strandli Schmidt, stipendiat, TF

• Jan Terje Andersen, førsteamanuensis, Institutt for klinisk medisin, MED

• Irmelin Axelsen, stipendiat, KHM

• Melina Antonia Buns, stipendiat, Institutt for arkeologi, konservering og historie, HF

• Tone Druglitrø, førsteamanuensis, TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur, SV

• Åsmund Husabø Eikenes, førstelektor, MN

• Ingrid Lossius Falkum, forsker, Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, HF

• Arve Hansen, postdoktor, Senter for utvikling og miljø

• Karoline Andrea Ihlebæk, postdoktor, Institutt for medier og kommunikasjon, HF

• Janicke S. Kaasa, postdoktor, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, HF

• Kjersti Lohne, postdoktor, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, JUS

• Sigrun Marie Moss, postdoktor, Psykologisk institutt, SV

• Gry Oftedal, forsker, Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, HF

• Hilde Reinertsen, postdoktor, TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur, SV

Valgplattform

Jeg stiller til valg som de midlertidig vitenskapelige ansattes representant i universitetsstyret av to grunner: Jeg har selv vært midlertidig ansatt i 11 år, og mener derfor å ha relevant erfaring fra utfordringene som denne gruppen møter i sin arbeidshverdag og karriere. Videre har jeg – blant annet gjennom forskningsprosjekter jeg har deltatt i – blitt stadig mer oppmerksom på hvordan nye insentiver i forskningssektoren nå endrer universitetenes karakter. Enkelte av disse insentivene er gode og bør ønskes velkommen, mens visse andre mener jeg er direkte skadelige for universitetets evne til å leve opp til sitt samfunnsoppdrag.

Vitenskapelige ansatte – ikke minst de midlertidige – er gjerne travle mennesker, og universitetspolitikk havner ofte langt ned på prioriteringslisten. Men nettopp fordi universitetet i våre dager endres så radikalt, er det nå viktigere enn noen gang å øke interessen for hvordan arbeidsplassen vår blir hva den er. For om vi ikke klarer å øke de ansattes deltagelse i beslutninger ved UiO, vil de samme ansatte måtte hanskes med beslutninger tatt av andre.

Jeg er særlig opptatt av tre saksområder:

Redusert – og forbedret – midlertidighet

Jeg vil jobbe for at ambisjonen om å redusere bruken av midlertidig ansettelser ved UiO blir en realitet. Samtidig vil jeg at arbeidsforholdene for de som er midlertidig ansatte gjøres bedre, tryggere og mer avklart.

Midlertidigheten i forskningssektoren i Norge er den høyeste av omtrent alle sektorer i landet, og UiO er blant de verste i klassen. Fra enkelte andre land har man skrekkeksempler på hvordan midlertidig universitetsansatte ender som et “prekariat”, og det er viktig at vi sørger for at en slik praksis ikke sprer seg også her. Statsråden har fremmet et krav til institusjonene om at midlertidigheten må ned, noe rektoratet ved UiO har signalisert at de akter å følge opp. Dette er positive signaler, og jeg ønsker å bidra til at denne målsetningen blir realisert, ikke minst ved å videreføre arbeidet som styret allerede har påbegynt.

Jeg vil imidlertid også jobbe for å belyse at forskningssektoren som sådan preges av strukturer som gir insentiver til midlertidighet, ikke minst graden av kortsiktig prosjektfinansierwant ting. Dette legger noen absolutte begrensninger på UiOs handlingsrom, og jeg mener både styret og andre enheter ved UiO bør forsøke å påvirke beslutningstagerne til å revurdere finansieringsmodellen i sektoren.

I mellomtiden mener jeg det er mye man kan gjøre for å forbedre de midlertidig ansattes arbeidssituasjon: Forventningene til midlertidig ansatte kan ofte formuleres klarere, ansettelsespolitikken kan nesten alltid gjøres mer eksplisitt, graden av involvering i enhetenes virksomhet kan i mange tilfeller utvides. Formålet med slike tiltak må være å sørge for at også de som er ansatt i midlertidige stillinger får ro til å gjøre jobben de skal gjøre.

Universitetsdemokrati og lokal selvbestemmelse

Jeg ønsker å verne om, og gjenopplive, universitetsdemokratiet. Det innebærer ikke bare å bevare ordningen med valgt ledelse, men også å legge til rette for at hver enkelt enhet styres og måles på en måte som faktisk egner seg for dens virksomhet.

Det finnes mange grunner til å verne om, og utvikle, universitetsdemokratiet. Én grunn, som blir godt motivert av Stefan Collini (versobooks.com), er at det eneste som skiller et universitet fra en hvilken som helst annen institusjon er den akademiske forskningen og den forskningsbaserte undervisningen. Ved et universitet er det altså den vitenskapelige virksomheten som er den primære, mens administrasjonens rolle kun skal være å legge til rette for at forsCollkning og forskningsbasert undervisning skjer fritt og med faglige mål og kriterier. Ved UiO i dag utfordres dette prinsippet stadig; et voksende arsenal av administrative instrukser, rutiner og systemer legger utidige føringer for – og tar dessuten tid fra – det som skulle være universitetets primære oppgaver. I tillegg er disse instruksene, rutinene og systemene gjerne standardiserte, mens de vitenskapelige fagmiljøene jo ofte er svært forskjellige.

Jeg ønsker å snu denne trenden. Jeg mener mer beslutningsmyndighet bør tilbakeføres til enhetene selv, slik at hver de får større frihet til å organisere forskningen på en måte som er effektiv og formålstjenlig for dem. Ambisjonen om å gjenopplive universitetsdemokratiet begrenser seg altså ikke til spørsmålet om valgt eller ansatt ledelse – der jeg for øvrig tror sterkt på det første – for man kan uansett ikke administrere seg til god forskning. Ved et universitet er det å avstå fra å administrere vel så viktig som å administrere. Ledelse og administrasjon består her av å legge til rette for at primæraktiviteten skal flyte godt, og slik tilrettelegging gjøres som regel best av de som sitter tett på forskere/undervisere.

Kollegial kompetanseutvikling – i alle søyler

Jeg mener at undervisning og formidling ved UiO, i likhet med forskningen, bør være gjenstand for løpende kollegial opplæring, diskusjon og kritikk.

Et særegent trekk ved vitenskapelig forskning er kravet om at den skal utsettes for fagfellevurdering, altså at enhver som mener at hun har noe publiseringsverdig først må møte og besvare kritikk. Institusjonen fagfellevurdering er riktignok langt fra feilfri, men selv med sine feil og mangler er den verdifull. Når man vurderes av fagfeller, tvinges man til å luke ut feil og skjevheter, til å gjøre fremstillingen tydeligere og argumentene strammere, samt til å ta hensyn til tekster, perspektiver, stemmer eller forhold som øker relevansen av ditt bidrag. Kort sagt fører fagfellevurdering gjerne til å heve kvaliteten på arbeidet. Det er min oppfatning at en tilsvarende praksis både kan og bør brukes også på de to andre søylene i universitetets virksomhet.

I noen grad er dette allerede institusjonalisert for undervisning, i og med den universitetspedagogiske utdanningen. Jeg ønsker at dette tilbudet skal utvides og forbedres, men samtidig vil jeg jobbe for at det ved UiO også skal finnes andre samtaler og møteplasser der vitenskapelig ansatte kan bedrive pedagogisk kvalitetsheving etter modell fra forskningen.

I tillegg ønsker jeg at et tilsvarende opplegg kommer på plass for den siste søylen, altså forskningsformidling. Gitt at forskningsformidling er en av tre søyler i universitetets mandat, er det underlig – for ikke å si utilstrekkelig – at vi ikke bruker akademisk og erfaringsbasert kunnskap mer systematisk for å heve kvaliteten på forskningsformidlingen ved UiO. Jeg vil jobbe for at et konkret kurstilbud for ansatte utvikles etter modell fra henholdsvis universitetspedagogikken og MNKOM. I tillegg bør det også for forskningsformidling etableres praksiser som går utenfor og forbi slike formelle tilbud.

Om meg

Jeg er retorikkforsker, og har en PhD i retorikk fra UiO (2016). De siste 11 årene har jeg vært midlertidig ansatt i forskningssektoren, medregnet stipendiatperioden, prosjektansettelser, kortvarige engasjementer, postdoc, m.m.

Jeg er for tiden postdoktor ved UiO:Norden-prosjektet «Nordic Branding», og ansatt ved Senter for uvikling og miljø (SUM), hvor jeg forsker på ideen om Nordens koloniale uskyld. Samtidig vikarierer jeg som undervisningsleder ved senteret, og leder dessuten prosjektet Communicative Circuitry of the Green Shift (CoGS), et prosjekt om forskningskommunikasjon og det grønne skiftet, som er finansiert av Norges forskningsråd. Jeg leder også forskergruppen The Politics of Nordic Generosity ved SUM. Frem til nylig koordinerte jeg dessuten UiO:Nordens nettverk for PhD-stipendiater og postdoktorer.

Foruten ansettelser ved UiO, har jeg tidligere jobbet ved Uni Research Rokkansenteret, i Bergen, og har hatt forskeropphold ved University College London. Jeg har aldri jobbet i et miljø som ikke har vært utpreget tverrfaglig.