Selv Hitler var misfornøyd med beslutningen, ikke minst fordi de internasjonale protestene var sterke – særlig i Sverige. Det var Reichskommissar Josef Terboven i Oslo som nokså egenrådig avgjorde dette.
– Stengningen skyldtes ikke brannen i Universitetets aula, slik mange trodde, men oppmagasinert frustrasjon over lang tid hos de tyske myndighetene over at Nasjonal Samling ikke hadde klart å gjennomføre sitt nazifiseringsprogram på universitetet.
Motstanden mot å bruke akademisk autoritet for å gjennomføre politiske prosjekter var sterk både blant lærere og studenter, forteller historieforsker Jorunn Sem Fure. Hun har spesialisert seg blant annet på universitetets rolle under krigen.
1250 studenter arrestert
- Nasjonal Samlings nazifiseringsprogram for Universitetet i Oslo mislyktes totalt, sier forsker Jorunn Sem Fure. (Foto: Ståle Skogstad, UiO)
1250 studenter ble arrestert under stengningen av universitetsbygningene. 600 av disse ble løslatt, mens 650 ble sendt til konsentrasjonsleirene Buchenwald og Sennheim i Tyskland for militær trening i SS-regi. Det skjedde i løpet av høsten og vinteren.
Det Norske Studentersamfund valgte tidlig å markere sin holdning mot okkupasjonsmakten og Riksrådet. Det ble følgelig oppløst allerede i september 1940. Universitetet inntok ellers ingen tidlig ledende rolle i motstandskampen slik skolen, kirken, Høyesterett og idretten hadde gjort gjennom protester, boikott og nedlegging av embeter.
Det var til dels harde interne diskusjoner mellom professorene om hvordan de best kunne ivareta universitetets akademiske frihet og samtidig fortsette virksomheten. Noen ville innta en skarp front mot nazistene, andre mente man kom lengst med en viss tilpasning til situasjonen for på den måten å sørge for at undervisning og forskning kunne fortsette.
Taktisk uenighet
Uenigheten var mest av taktisk natur:
"Det kunne i kampens år ha hersket uenighet om fremgangsmåten i de enkelte situasjoner…Men selve idégrunnlaget var alle ikke-nazister enige om: forskning og undervisning skulle være fri; adgangen til studiene skulle ikke være avhengig av politisk tro", skriver historieren Sverre Steen i en oppsummering etter krigen.
Stengningen av universitetet i 1943 satte bråstopp for den interne diskusjonen. Svært mange av professorene havnet på ”professorbrakka” på Grini eller kom seg over til Sverige.
- Med stengningen viste regimet sitt sanne ansikt. Dette innebar også et totalt nederlag for de norske nazistenes forsøk på å vinne akademikerne over på sin side. Kraften gikk helt ut av disse forsøkene, fremholder Jorunn Sem Fure.
Når okkupasjonsmakten grep inn på denne måten, avspeilte dette også Terbovens personlige skepsis til studenter og akademiske lærere. Han hadde ikke tro på at et flertall av disse ville komme til å følge den nazistiske ideologi. Da han gjorde kort prosess, var dette stikk i strid med nazistenes ønske om å vinne nye ledere for å nå sine politiske og nasjonale mål.
Skjerpet kamp
Sem Fure er overbevist om at den tyske inngripen mot universitetet førte til at studenter som hadde vært lite engasjert tidligere, ble skjerpet i kampen mot okkupasjonsmakten.
De som ble sendt til Tyskland skulle oppdras til å lede det nye nazistiske Norge. Derfor fikk de forholdsvis mild behandling i konsentrasjonsleiren. Tyske universitetslærer kom dit og holdt forelesninger om raselære og germansk historie. Disse tiltakene mislyktes totalt.
Studentene kom tilbake som overbeviste anti-nazister og flere av dem inntok ledende roller i gjenoppbyggingen av det demokratiske Norge etter krigen.
Tilbakevist
Etter at universitetet ble stengt, ble det fra NS-hold gjort forsøk på å åpne det på nytt for undervisning og eksamen. Dette lyktes ikke. Dekanene var ikke avsatt og de stilte som betingelse for gjenåpning at studentene måtte få lov til å komme tilbake fra Tyskland og at de arresterte lærerne måtte slippes fri. Dette kunne ikke okkupasjonsmyndighetene gå med på. Alle forsøk på å etablere nye institutter med nazistiske forskningsformål ble tilbakevist.
Stengningen bidro til å styrke renomméet til Universitetet i Oslo som en av motstandskampens viktige arenaer. Universitetet hadde slått tilbake gjentatte forsøk på å begrense den akademiske friheten og hadde betalt en betydelig pris for å oppnå dette.