Den franske revolusjon (sem. 1):
Emnet har to siktemål, og i størst mulig grad skal hver av pensumtekstene bidra til å oppfylle begge disse. For det første skal emnet gi en innføring i tre forskjellige fortolkningstradisjoner, som skiller seg fra hverandre både med hensyn til grunnleggende verdisyn, helhetssyn på revolusjonen, emnemessig orientering og metoder. For det andre skal det gi eksempler på primærforskning innenfor mer avgrensede problemområder. Dette skal både gi kunnskap om revolusjonen og innsikt i hvordan ulike helhetssyn avspeiles i ulik fortolkning av empirien. Dette gjelder for eksempel ulikhet i definisjonen og vektleggingen av sosiale kategorier som kjønn og klasse.
De tre fortolkningstradisjonene er: 1) Den ”klassiske”, marxistisk-jakobinske tradisjon. 2) Den revisjonistiske tradisjon, med François Furet som frontfigur 3) De neo-liberale svar på revisjonismen.
Temaer som drøftes er: 1) Årsakene til revolusjonen? 2) Hvorfor utviklet revolusjonen seg i retning av borgerkrig? 3) Kontinuitet og brudd.
For å svare på de to første spørsmålene hevder noen at det vesentlige var etableringen av en revolusjonær diskurs som fanget aktørene (Furet), andre legger vekt på sosialt og økonomisk funderte politiske motsetninger (den klassiske tesen og de neo-liberale). Drøftingen av hva som var de betydningsfulle sosiale skillelinjene er i seg selv et viktig tema både for det gamle regime og for revolusjonsperioden. Når det gjelder temaet kontinuitet og brudd, er dette blant annet knyttet til spørsmålet om revolusjonen utgjorde et historisk fremskritt. Furetistene legger, i tråd med Tocqueville, vekt på kontinuiteten i utviklingen av statsmakten fra det gamle regimet, og peker på at den franske revolusjon åpnet for en totalitær utvikling. Den klassiske og neo-liberale tradisjon legger vekt på bruddet med en monarkisk-aristokratisk stats- og samfunnsform. Lynn Hunt anlegger et feministisk perspektiv delvis inspirert av Furet. I motsetning til ham vektlegger hun bruddet mellom det gamle regimet og revolusjonen, men uten å gi det positiv valør. Skillene kvinne-mann og privat-offentlig ble med revolusjonen skarpere definert og konstituerte den mannlige republikanske borger på kvinnenes bekostning.
Veien til Holocaust (sem. 2)
Den tyske nasjonalsosialismens forsøk på en systematisk tilintetgjøring av de europeiske jødene krevde rundt seks millioner ofre. ”The Destruction of the European Jews”, ”Holocaust”, Endlösung” eller ”Shoah” og dødsleiren Auschwitz – én av mange leire – er blitt synonymer for det som mange historikere betrakter som den største katastrofen i det 20. århundres europeiske historie. Kurset tar sikte på en første innføring i sentrale momenter når det gjelder fenomenet Holocaust. Studentene skal tilegne seg realhistorisk kunnskap om Holocausts utvikling, omfang og gjennomføring. Den vitenskapelige debatten omkring Holocaust vil også blitt gjennomgått. Blant annet vil kurset ta for seg hvordan ulike historikere formulerte sine teorier og analyserte Holocaust, samt hvordan de forholder seg til annen forskning og til Holocaust-benekterne. Spørsmålene om hvordan massemordene kunne gjennomføres og hva som skiller Holocaust fra andre folkemord, vil også bli behandlet. Videre vil de norske jødenes skjebne under andre verdenskrig bli tatt opp.
Nasjonalisme og nasjonaldagsfeiring- nasjonaldagsfeiring som uttrykk for nasjonal identitet og nasjonalisme i Norden og Europa (sem. 3)
Særemnet skal gi en oversikt over noen av de viktigste posisjonene innenfor dagens forskning omkring nasjon, nasjonalisme og nasjonsbygging. Et sentralt problem har vært i hvilken grad de moderne europeiske nasjoner har sitt grunnlag i «objektive» strukturer som etniske, kulturelle fellesskap eller i «subjektive» konstruksjoner som bevisste, politiske fellesskap. Blant de spørsmål som blir behandlet, er definisjonen av nasjonsbegrepet, nasjonalismens historie i Vest- og Øst-Europa, ulike nasjonsbyggingsmodeller, den nasjonale konstruksjon av symboler og tradisjoner, liberale og autoritære former for nasjonalisme, nasjonalismens rolle i demokratiseringsprosessene og forholdet mellom nasjonalisme, regionalisme og globalisering. Innenfor disse rammene tar emnet for seg to sett med eksempler: Ut fra en sammenlikning mellom franske og tyske nasjonaldagsfeiringer belyses likheter og ulikheter mellom en fransk «politisk» og en tysk «kulturell» nasjonsmodell. Ut fra en sammenlikning av nasjonaldagenes funksjon i de nordiske land belyses den politiske funksjonen til rituelle nasjonale manifestasjoner i mindre europeiske stater og nasjoner.
Europeisk byutvikling (sem. 4)
”... Det mest bemerkelsesverdige sosiale fenomen i dette århundret er konsentrasjonen av befolkningen i byer ...”, skrev historikeren Adna Ferrin Weber i 1899 i et forsøk på å summere opp det 19. århundres historie. Utsagnet kunne like gjerne vært uttalt hundre år senere, som en oppsummering av det 20. århundres historie, har historikeren Jan Eivind Myhre sagt. Byene dominerer dagens Europa. Og denne dominansen kan leses både på det økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle plan. Vi lever urbant. Vi tenker urbant. Slik var det ikke for et par hundre år siden. Da var Europa preget av jordbruk og andre primærnæringer, og folks levesett og tenkesett var ruralt. En veldig urbaniseringsprosess ligger mellom slutten av 1700-tallet og begynnelsen av det 21. århundre. Kurset har som siktemål å gi en innføring i denne prosessen, dens forløp, dens årsaker og forutsetninger, og hvilke følger den har hatt for samfunnet i Europa. Kurset har videre som målsetning å gi en grunnleggende innføring i ulike teorier om byer, om hvordan de oppstår og utvikler seg. Urbaniseringen kan på den ene siden studeres i kvantitative termer, enten som en demografisk prosess kjennetegnet av vekst og konsentrasjon av befolkningen i byer eller som en økonomisk og sosial prosess kjennetegnet av at virksomheter eller aktiviteter samles og knyttes til byer. På den annen side har urbaniseringen også en atferdsmessig eller mentalitetsmessig side – den ytrer seg som væremåter – som bedre kan studeres gjennom kvalitative tilnærminger. Begge tilnærmingsmåter vil behandles på en integrert måte innenfor rammen av særemnet. Særemnet vil ta for seg utviklingen innen ulike regioner i Europa i et komparativt perspektiv. Viktige emner vil være forholdet mellom by og omland, utviklingen av bysystemer og byhierarkier, endringene av byenes indre struktur, forholdet mellom sentrum og forsteder og relasjonene mellom ulike klasser og kulturer i byene.
Den andre industrielle revolusjon (sem. 5 og 6)
Endringen signaliserte også et skifte i verdens teknologiske lederskap – fra Storbritannia til USA og Tyskland.
Karakteristisk for perioden er at det oppstod en tettere forbindelse mellom vitenskapelig forskning og teknologisk utvikling, og at masseproduksjon og standardisering økte. Samtidig ser vi endringer i bedrifters struktur, der små, familieeide og -ledede bedrifter – som var hjørnesteinen i tidlig industriutvikling – i tiltagende grad ble erstattet med store, integrerte, aksje-eide selskaper, ledet av ansatte,
Den russiske revolusjon (sem. 7)
Fram til slutten av 1960-årene var historieskrivningen om den russiske revolusjon preget av to diametralt motsatte paradigmer. På den ene siden hadde vi den offisielle sovjetiske selvforståelsen. Her ble Den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen" framstilt som en prosess styrt av historiske lovmessigheter knyttet til klassekampen mellom borgerskap og proletariat. Den ledende kraft var bolsjevikpartiet under ledelse av Vladimir I. Lenin.
Opp mot denne versjonen stod et konservativt/liberalt paradigme, som dominerte i vest. Her var revolusjonen slet ingen følge av historisk lovmessighet, men tvertom et resultat av tilfeldigheter forårsaket av verdenskrigen.
Fra midten av 1960-tallet ble de to paradigmene utfordret av en ny generasjon historikere, de såkalte revisjonistene. De representerte noe nytt, blant anet ved å åpne for det undersøkelsesfeltet som kan karakteriseres som "historie nedenfra". Revisjonistenes forskning utfordet den konservative/liberale oppfatningen av revolusjonen som tilfeldig.
I og med åpenhetspolitikken under Mikhail S. Gorbatsjov og etterhvert Sovjetunionens oppløsning, har histroikerne fått tilgang til nye kilder, som har gitt ny innsikt i revolusjonen.
I det siste tiåret har "den nye kulturhistorien" gjort sitt inntog i revolusjonsforskningen med sitt fokus på språklige uttrykk som tekstet, sanger, dagligtale samt andre former for symbolske uttrykk, som emblemer, monumenter, kroppsspråk, demonstrasjoner.
Den kalde krigen i Europa. Kriser og besluttningsprosesser (sem. 8)
Formålet med dette kurset er å gi en oversikt over noen av de viktigste kaldkrigskrisene i Europa og drøfte de besluttningsprosessene som både førte inn i og ut av disse krisene. Vi vil se nærmere både på de lokale omstendighetene som førte til konflikt, på stormaktspolitikken som bidro til å gjøre krisene akutte, og på hvilke utfall stormaktsintervensjonene fikk. Vi vil også diskutere hvordan disse krisene bidro til den kalde krigen i Europa mer generelt, og hvordan de var med på å forme USAs og Sovjetunionens politikk. De krisene vi vil se nærmere på er Berlinkrisen in 1948-49, Ungarn i 1956, Tsjekkoslovakia i 1968, Polen i 1980-81, og Øst-Tysklands sammenbrudd i 1989.
Noe av undervisningen vil bestå av audiovisuelt materiale, rollespill, og student-presentasjoner.
Rasetenkningens historie (sem. 10 og 11)
Ideer om ”rase” var en vanlig del av verdensbildet til Europeere fra 1800-tallet og fram til tida omkring 2. verdenskrig. Raseideer bidro til å legitimere imperialisme, nasjonalisme og sosial ulikhet. Rasetenkningen hentet mye av sin legitimitet fra det faktum at den ble oppfattet som vitenskapelig. Særemnet fokuserer på forholdet mellom vitenskapelige ideer om rase og den politiske og ideologiske betydningen av slike ideer. Målet er å vise hvordan rasebegrepet oppstod, hvilke samfunnmessige roller ulike teorier om rase og evolusjon har spilt, hvordan slike teorier har blitt legitimert, og hvordan rasetenkning har blitt utsatt for kritikk og etter hvert blitt marginalisert. Interessen er i første rekke rettet mot perioden fra slutten av 1800-tallet og fram til 2. verdenskrig.
Psykoanalysens historie (sem. 12):
Historien om psykoanalysen er historien om en teoriutvikling og dannelsen av et intellektuelt miljø som klarte å forandre verden og vår selvforståelse. Målet var å gjøre forelskelsen, begjæret og seksualiteten—i siste instans alle våre ulike typer av bindinger og relasjoner til andre—til gjenstand for vitenskapelig, medisinsk forskning.
Psykoanalysen ble en av det 20.århundrets sentrale intellektuelle strømninger, både som teori, medisinsk og psykologisk praksis og sosial bevegelse. Den kan sammenlignes med Darwinisme og Marxisme i utbredelse blant intellektuelle, forfattere og forskere; innen akademia kan innflytelsen fra psykoanalysen spores over et bredt spekter, fra Halvdan Koht til Norbert Elias, fra Michel Foucault til Jürgen Habermas, for bare å nevne noen få. Et kjennskap til psykoanalysen er ikke bare en forutsetning for å forstå en rekke av det 20. århundrets viktigste teoretikere, men også en fruktbar innfallsvinkel til mange problemområder innen moderne historie. Som retning innen psykiatrien var den dominerende internasjonalt fra midten av 50-årene inntil slutten av 70-årene. Som faglig bevegelse og organisasjon er den et særskilt eksempel på en intellektuell kultur og dannelsen av internasjonale vitenskapelige nettverk i det 20.århundre. I Norge var psykoanalysen en helt sentral del av mellomkrigstidens kulturelle offentlighet, som del av vår litteraturhistorie, vår medisinske historie og vår universitetshistorie.
I løpet av de siste 20 år er psykoanalysen blitt kraftig kritisert som teori fra flere hold, og denne kritikken vil bli belyst. I samme periode har imidlertid den historiefaglige behandlingen av den vært i stor utvikling. Det er gjort grundige historiske arbeider på mange sider av psykoanalysens historie, og forutsetningene for å studere den er bedre enn noensinne. Dette kurset vil gi en innføring i psykoanalysens historie basert på mange av de fremste studiene i feltet. Kursets undervisning er åpen for alle, men anledning til å avlegge eksamen er forbeholdt et begrenset antall historiestudenter på HIS 1320. I tillegg til historiestudenter vil kurset imidlertid egne seg for studenter i psykologi, litteratur eller idéhistorie med interesse for psykoanalysen.