Rolf Hobsons forelesninger HIS1320 - Nyere europeisk historie
Hensikten med denne forelesningsrekken er å hente frem noen sentrale temaer i nyere europeisk historie. Det blir særlig lagt vekt på statssystemets utvikling og den brede trenden i politisk historie fra det gamle regimet, gjennom revolusjonsepoken og inn i det konstitusjonelle monarkiet. Økonomisk historie blir behandlet i andre forelesninger, og sosialhistorien må på grunn av tidsmangel for en stor del falle bort fra disse. Til hver forelesning er det oppført anbefalt lesning fra pensumboken Palmer/Colton: A History of the Modern World (9.utg.). Det går frem av de anbefalte sidetallene at forelesningene ikke følger boken fra kapittel til kapittel. Snarere skal de behandle temaene i sammenhenger som utdyper tolkningene i pensumlitteraturen. Dette gjelder særlig den første forelesningen, som presenterer en modell for det klassiske europeiske statssystemet som ikke drøftes i pensum. Den tredje forelesningen søker å finne europeiske fellestrekk ved den politiske utviklingen i hovedlandene og omfatter derfor ganske mange sider fra pensum. Det anbefales at de oppgitte sidene leses før forelesningene, slik at tilhørerne har det nødvendige faktagrunnlaget for de tolkningene som presenteres.
I Det europeiske statssystemet: Hegemonikamper og oversjøisk dominans, 1750-1815
En av de viktigste forskjellene mellom Europa og andre kulturkretser er at det til tross for mange felles trekk innen kultur og religion aldri har vært samlet under ett politisk maktsentrum. I det 18. århundret fant denne politiske oppsplittingen sin form i det klassiske europeiske statssystemet, som varte til 1918; og revolusjons- og Napoleonskrigene (1792-1815) skulle danne mønster for de to store hegemonikrigene som ble utkjempet i det 20. århundret. Det var også på 1700-tallet at europeiske militære organisasjoner og teknologi beviste sin overlegenhet over alle mulige ikke-europeiske rivaler. Fra og med syvårskrigen (1756-63) ble fordelingen av oversjøiske kolonier avgjort av utfallet av krigene i Europa, med unntak av Englands amerikanske kolonier, som gjorde seg selvstendig i 1783. Erfaringene fra den oppløsningen av statssystemet som fulgte revolusjons- og Napoleonskrigene, førte under Wienerkongressen i 1815 til opprettelsen av et unikt internasjonalt samarbeid, det såkalte kongress-systemet.
Anbefalt lesning: Palmer/Colton, s.[249-63], 363-7, 389-408, 414-29.
II Det gamle regimet og den franske revolusjonen, 1750-1815
Før den franske revolusjonen var eneveldet (absolutismen) den dominerende statsformen. Kongemakten hvilte på et byråkrati som mobiliserte økonomiske ressurser gjennom effektiv skatteinnkreving og merkantilistisk styring av sentrale områder av produksjon og handel. Sentralstaten hadde i kraft av sine stående hærstyrker sjaltet ut motstanden fra adelen; til gjengjeld fikk den sine privilegier garantert som motytelse for et samarbeid med monarkiet og en ledende rolle i forhold til det øvre borgerskapet. Bare i Danmark-Norge kan man snakke om at eneveldet utgjorde en ren kongelig maktfullkommenhet. I de øvrige statene var den innhegnet av adelen gjennom forskjellige institusjoner. Mest utpreget var det begrensede monarkiet i England etter 1688, der parlamentet både garanterte grunnleggende rettigheter og var forumet for elitesamarbeidet. Den franske revolusjonen markerte det mest radikale bruddet med eneveldet og overgangen til et konstitusjonelt monarki i årene 1789-91. Men nyordningen var ustabil og utartet til både jakobinsk diktatur, terror, borgerkrig og til slutt et erobrende militærstyre under Napoleon. Under sitt streben mot det kontinentale hegemoniet avskaffet mye av det gamle regimet i Vest-Europa. Revolusjonen markerer også begynnelsen på demokratiseringen av europeiske samfunn; verken overgangen til det konstitusjonelle monarkiet, avskaffelsen av de føydale privilegiene eller terroren ville vært mulige uten intervensjonene til de brede lag av bybefolkningen eller småbøndene.
Anbefalt lesning: Palmer/Colton, s.343-63, 367-87.
III Liberalisme, konservatisme og sosialisme og veien inn i det konstitusjonelle monarkiet, 1815-1914
På samme måte som eneveldet var den dominerende statsformen på 1700-tallet, skulle 1800-tallets Europa (med unntak av Russland) finne frem til forskjellige varianter av det konstitusjonelle monarkiet. Under restaurasjonen (1815-1848) forsøkte de østlige monarkiene, Preussen og Østerrike, å vende tilbake til en form for enevelde, men revolusjonen av 1848 gjorde slutt på restene av livegenskapen og andre føydale privilegier og gjorde innføringen av et representativt element i statsstyret uunngåelig. Det tyske keiserriket innførte allmenn stemmerett fra det ble opprettet i 1871. I Frankrike måtte selv bourbonerkongene (1815-1830) regjere i pakt med en grunnlov. I 1848 ble alminnelig stemmerett (for menn) innført, men først etter to tiår med keiserdømme skulle den tredje republikk finne sitt politiske tyngdepunkt i nasjonalforsamlingen. I Storbritannia ble det konstitusjonelle monarkiet gjennom flere tiår gradvis mer liberalt før utvidelsen av stemmeretten begynte å bringe et demokratisk element inn i det politiske systemet. I kjølvannet av den franske revolusjonen var det liberalismen som var den dominerende politiske ideologien. Den ble båret frem av et storborgerskap som sikret sin egen representasjon i nasjonalforsamlingene, samtidig som det ekskluderte brede lag av befolkningen gjennom en svært begrenset stemmerett. I liberalismens selvforståelse var det økonomisk uavhengige menn som skulle sikre grunnleggende politiske og økonomiske friheter overfor truslene fra kongemaktens eneveldige tendenser, aristokratiets dominans og flertallstyranniet. Konservatismen var fremfor alt en reaksjon mot liberalismens reformprogram, mens sosialismen utviklet en alternativ samfunnsmodell som skulle råde bot på de sosiale følgene av liberalismens økonomiske program. Nasjonalismen var en voksende politisk kraft som antok både liberale, konservative og sosialistiske former.
Anbefalt lesning: Palmer/Colton, s.451-4, 461-95, 503-7, 530-5, 574-88; 436-51, 590-97.
IV Nasjonalisme, nye statsdannelser og imperialisme, 1848-1914
Nasjonalstaten skulle bli det øverste politiske idealet i Europa til langt inn i det 20. århundret, og det første punktet i nasjonalistiske programmer gjennom mesteparten av 1800-tallet var at statens grenser skulle stemme overens med nasjonens. Nasjonalismen kan imidlertid ikke behandles som én politisk ideologi fordi den tok farge av de andre og antok forskjellige former under forskjellige geografiske og politiske betingelser. Den første bølgen av nasjonalstatsdannelser etter 1815 skjedde i Sør-Amerika da Spanias tidligere kolonier løsrev seg fra europeisk herredømme. Omtrent samtidig begynte flere Balkanfolk å sikre sin uavhengighet av tyrkisk herredømme. I Sentraleuropa arbeidet tyske, italienske, polske og andre nasjonale bevegelser utgått fra det liberale borgerskapet for å reise sine nasjonalstater i et område preget av statlig oppslitting og multinasjonale imperier. Et første forsøk ble gjort under revolusjonen av 1848, men det ble slått ned av russiske bajonetter. Etter Krimkrigen (1853-1856) var imidlertid både Russland og Østerrike for svake til å opprettholde den eksisterende ordningen, og Preussen og Piemont kunne gjennom en serie kriger mellom 1859 og 1871 samle en tysk og en italiensk nasjonalstat rundt seg. I tiårene som fulgte gikk nasjonalismen over til å bli ekspansiv og mindre liberal. Delvis som et svar på de nye utfordringene som den økonomiske globaliseringen hadde reist, men hovedsakelig drevet av nasjonalistisk prestisje innledet de europeiske stormaktene, USA og Japan et imperialistisk kappløp om å dele Afrika og Asia mellom seg. Rivaliseringen slo også over i våpenkappløp og bidro til å øke spenningene som førte til utbruddet av første verdenskrig.
Anbefalt lesning: Palmer/Colton, s.509-29, 613-56.
V Første verdenskrig: Årsaker og forløp
I 1890-årene ble de europeiske stormaktene for første gang delt inn i to allianseblokker. Som følge av rustningskappløp til sjøs og til lands ble disse stadig mer sementert og antagonistiske. Den internasjonale politikken ble militarisert, diplomatiets spillerom ble innsnevret, og faren for at en regional konflikt kunne utløse en storkrig, økte tilsvarende. Viljen til å risikere en slik krig ble styrket, særlig i de tyske og østerriksk-ungarske generalstabene. Dette var bakgrunnen for at en Balkan-konflikt kunne utløse en verdenskrig. Men krigens form satte i seg selv skille i det 20. århundret. Den totale krigen oppsto som en følge av demokratiseringsprosessen, som integrerte stadig bredere befolkningslag i statens liv, nasjonalismen, som gjorde en kompromissfred umulig og mobiliserte alle mulige ressurser, og industrialiseringen, som mangfoldiggjorde de tilgjengelige ressursene. Vel så mye som den militærteknologiske pattsituasjonen var det denne kanaliseringen av alle nasjonens ressurser inn på slagmarken som skapte den totale krigen. Det industrielle massedrapet som skjedde på vestfronten, var en nødvendig forutsetning for det industrielle massedrapet på sivile som ble iverksatt av totalitære regimer senere i århundret. Med den russiske revolusjonen i 1917 kom en polarisering mellom samfunnssystemer inn i den europeiske storpolitikken og som skulle skille den radikalt fra det 19. århundrets.
Anbefalt lesning: Palmer/Colton, s.657-96.