De fleste pensumtekstene foreligger i to kopisamlinger som kan kjøpes hos Kopiutsalget på Akademika: Tekster i fargefilosofi, nr. 1 og 2.
Det gis nærmere opplysning om hvordan/når/hvor man kan få tak i Øijords manus An Explanation of The Formal System of Colours and its Main Implications.
Disse bøkene må skaffes i tillegg:
- Øijord: Se
- Hardin: Color for Philosophers
- Wittgenstein: Remarks on Colour eller den norske oversettelsen Bemerkninger om fargene (Pax)
Pensum
Platon: Fra "Staten", siste del av bok 5, Filosofene som makthavere + Sol-liknelsen og liknelsen om den delte linje. (Fra 471 c til og med 483. Fra 506 a til og med 513) 20 sider .
Theofrastos/Aristoteles: Om fargene, 15 sider.
Descartes, René: Meditasjoner over filosofiens grunnlag,, Sjette meditasjon. (12 sider).
Locke, John: An essay concerning human understanding, Book II, Chapter VIII, & IX (16 sider).
Berkeley, John: Tre dialoger om ånd og materie, Første dialog (33 sider).
von Goethe, J.W.: Utkast til en fargelære, Forord, Innledning + paragrafene 1-4 + paragrafene 136-152 + paragrafene 486 - 490 (22 sider).
Schlick, Moritz: The Foundation of Knowledge, (17 sider).
Øijord, Aksel: Se- persepsjon, erkjennelse og vitenskap i kunstfagene, (140 sider).
Berkely, George: An essay towards a new theory of vision, (60 sider).
Katz, David: The world of colour, Part 1 (57 sider).
Sepper, Dennis L.: Goethe and the sciences: A reappraisal, Artikkel: Goethe against Newton: Towards saving the phenomenon? (18 sider).
Wittgenstein: Remarks on colour, (30 sider).
Hardin, C. L.: Colour for Philosophers, Chapter II: The Ontology of Color (50 sider). Dette kapittelet er statarisk pensum, resten av boka er kursorisk pensum. (ca 150 sider.).
Hilbert, David R.: Colour and colour perception, Artikkel: The argument from microscopes (13 sider).
Øijord, Aksel: An Explanation of The Formal System of Colours and its Main Implications, (95 sider).
Generelt om pensumtekstene
Pensum består av en rekke artikler og bøker, vesentlig originaltekster, som omhandler sentrale problemstillinger i fargefilosofi.
Det er en bevegelse i oppfatningene om farge: fra antikkens Platon som hevdet at farge så å si er uvirkelig, og derfor noe som mennesket aldri kan vite noe om, til det 20. århundrets positivisme, her representert ved Moritz Schlick, som betraktet farge som noe mennesket kan ha den klareste og sikreste tilgang til.
Skriftet ”Om fargene” av Theofrastos/Aristoteles (det er usikkert hvem som er den egentlige forfatter), er et eksempel på fargelære fra antikken og gjenspeiler datidens forståelse av farge som en (synlig) egenskap ved fysiske ting.
Øijords bok Se går blant annet nært inn på Aristoteles’ teori om sansning, og kontrasterer denne med moderne filosofi om samme tema.
Tekstene til Descartes og Locke angår teorien om farge som såkalt sekundær sansekvalitet, til forskjell fra primære sansekvaliteter. De primære sansekvalitetene kan ifølge teorien beskrives og erkjennes gjennom matematiske begreper, mens de første er rene bevissthetsopplevelser uten kvantitative egenskaper.
Berkely, hvis filosofi kalles fenomenalisme eller idealisme, kritiserte skillet mellom sekundære og primære sansekvaliteter og flere av poengene hans er aktuelle i vår tids filosofiske diskusjon om farger. I Første Dialog fremstilles og forsvares Berkely’s tese om at alle sansekvaliteter bare eksisterer så lenge de oppfattes av en bevissthet (= esse est percipi-tesen). Berkely var gjennomført anti-materialist.
Utdraget fra Goethes fargelære inneholder ikke noe direkte filosofisk oppgjør med Berkely, men har likevel filosofisk betydning i så måte. Gjennom klassifikasjon av fargefenomener, begrunnet Goethe at farge ikke bare er noe rent subjektivt, men at noen fargefenomener også er objektive, at de er materielle.
I Seppers artikkel ”Goethe against Newton: Towards saving the phenomenon?” argumenteres det for at Goethe faktisk har og fremdeles kan øve positiv innflytelse. Sepper hevder at Goethes kritikk av Newtons fargeteori er basert på en gangbar oppfatning om hva vitenskap om farger bør være og at Goethe i så måte kan få gjennomslagskraft i vår tid.
I Berkely’s An Essay Towards a New Theory of Vision tilkjennegis Berkely’s senere erklærte antimaterialisme: Hans drøftelser av farge er ikke basert på materielle årsaksforklaringer, noe som ellers er vanlig i fargefilosofi. Men mens det å se bort fra materielle årsaker kan være ukontroversielt som et metodisk grep i psykologi, har Berkely senere blitt kritisert for sitt andre metodekrav, nemlig at farge og berøringsfornemmelse må beskrives for seg, som om de ikke har noen sammenheng og er uten relasjon til hverandre. Noen filosofer mener at Berkely’s andre metodekrav er på kollisjonskurs med menneskets evne til persepsjon.
Utdraget fra Katz’s bok The World of Colour er først og fremst konsentrert om persepsjon av farge i rom. Katz’ bok ble skrevet og utgitt i mellomkrigstiden og ennå er hans bruk av de tre fargekategoriene volumfarge, filmfarge og overflatefarge aktuelle i filosofisk sammenheng. Katz regnes som en tidlig representant for fenomenologisk orientert psykologi, nettopp på grunn av at hans forskning angår persepsjon av farge og ikke ontologi.
Samlingen av Wittgensteins Betraktninger om Farge er fremdeles like aktuell i den fargefilosofiske diskusjon. Det er imidlertid i flere paragrafer vanskelig å avgjøre om Wittgenstein har uttalt seg på vitenskapenes premisser eller om han tar utgangspunkt i common sense oppfatninger om farge.
Amerikaneren C. L. Hardin vakte oppsikt med sin bok ”Color for philosophers” fra 1985. Hardin er typisk vitenskapsorientert i sin søken etter løsninger på fargefilosofiske problemer. Kommentatoren C. A. Reiley har skrevet om boka at ”Hardin gir en uttømmende oversikt over ledende teorier og definisjoner, ikke bare blant filosofer, men også blant nevrologer, psykologer, psykobiologer og fysikere. Hardin fremholder at våre dagers fargefilosofi ikke har maktet å ta inn over seg vitenskapelige resultater fra de siste tjuefem år med fargeforskning.”
Teksten av David R. Hilbert, er en filosofisk drøfting av The Argument from Microscopes som Berkely fremførte i Første Dialog. Hilberts drøftelse er ledd i et mer omfattende filosofisk forsvar for objektivisme, dvs den oppfatning at fargene finnes ”der ute” og ikke bare er en subjektiv bevissthetsopplevelse.
Aksel Øijords tekst An Explanation of the Formal System of Colours and its Main Implications fokuserer på en ontologisk tilnærming til farger og fargerelasjoner, gjennom grunnsetninger og definisjoner. Siktemålet er anvendelse, både i vitenskap og kunst. En rekke tradisjonelle fargefilosofiske oppfatninger utfordres.